Redigerer Danmarks historie (1814–1848) (avsnitt)

== Julirevolusjonen 1830 ==
{{Utdypende artikkel|Julimonarkiet}}
I juli 1830 abdiserte den franske kongen [[Karl X av Frankrike|Karl X]] etter massive demonstrasjoner til fordel for [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]] som måtte underskrive en forfatning. Denne lille revolusjonen gav gjenlyd over store deler av Europa og ledet blant annet til uroligheter i [[Det forente nederlandske kongedømme|Nederland]] og [[Kongress-Polen|Polen]]. Frederik VI var også engstelig for at folket ville vende seg mot ham, men den jevne befolkningen i Danmark var ikke interessert i store omveltninger. Store deler av borgerskapet arbeidet for kongemakten og kongen nøt stadig stor popularitet blant bøndene for sine [[Landboreformene|landboreformer]].

Urolighetene fikk imidlertid betydning for Danmark. I 1814 hadde Frederik VI lovet å innføre en [[Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)|stenderforsamling]] for Holstein. Dette kravet ble nå fremsatt igjen av en representant fra [[Det tyske forbund]].

En ung dansk embetsmann i det tyske kanselli, [[Uwe Jens Lornsen]], ga ut en liten bok på 12 sider i 1830, som vakte oppsikt. Boken het ''«Ueber das Verfassungswerk in Schleswigholstein»'' og i den krevde Lornsen at Slesvig-Holstein skulle ha en fri forfatning og kun skulle ha «konge og fiende» felles med Danmark. Frederik VI ble bekymret for denne oppdelingen av riket som Uwe Lornsen skisserte og han ble avskjediget. Boken hans hadde imidlertid vunnet tilslutning spesielt blant studentene og borgerstanden i [[Kiel]].<ref name="S215-16">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=215-216.}}</ref>

=== Stenderforsamlinger ===
I København ble regjeringen klar over at den måtte gjøre noe og innfridde sitt løfte fra 1814. I motsetning til Lornsen ville man ikke forene de to hertugdømmene, men hvis Holstein fikk en stenderforsamling, måtte man også gi Slesvig en. Som konsekvens av eneveldets prinsipp om like vilkår måtte kongen også innføre stenderforsamlinger i selve kongeriket. Etter en behandling i statsrådet sendte regjeringen den [[28. mai]] [[1831]] ut to anordninger om [[Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)|rådgivende provinsialstenderforsamlinger]] i kongeriket og i hertugdømmene. Det ble til sammen opprettet fire forsamlinger; en for Øerne, en for Jylland, en for Slesvig og en for Holstein. Forslaget ble utformet av en stenderkomité og 15. mai 1834 kunne den utstede den endelige forordningen som ble det rettslige grunnlaget for de fire stenderforsamlingene.<ref name="S215-16" />

Velgerkorpset var delt inn i tre klasser; grunneierne i byen, godseierne og bøndene. Hver klasse fikk en tredjedel av stemmene. Forsamlingen for Øerne fikk sete i Roskilde med 70 medlemmer, forsamlingen for Jylland i Viborg med 55 medlemmer, den slesvigske i Slesvig med 43 medlemmer og den holsteinske i [[Itzehoe]] med 47 medlemmer. Bare ca. 3 % av befolkningen hadde valgrett til forsamlingene, som ikke kunne gi lover, men kun gi råd til kongen og hans administrasjon. 
Da medlemmene fikk rede på den store [[statsgjeld]]en på godt over 130 mill. riksdaler fremsatte de krav om å få kontroll med statsfinansene, noe statsrådet avviste kontant. 
Mellom 1837&ndash;41 ble det innført kommunale råd, byråd, amtsråd, sogneråd og i [[København]] en [[Københavns Borgerrepræsentation|borgerrepresentasjon]] med omtrent samme stemmerett som til stenderforsamlingene.

Utilfredsheten med den begrensede stemmeretten til stenderne fikk de liberale kreftene til å bli mer synlige; [[Christian Georg Nathan David|C.N. David]] grunnla i 1834 det liberale ukebladet ''[[Fædrelandet (avis)|Fædrelandet]]'', som brakte kritiske anonyme artikler som blant annet talte for en fri forfatning. Bladet ble hurtig nedlagt etter at kongen hadde bedt myndighetene om det og han utsendte et reskript som klart fortalte at ''«Vi alene vide»''.<ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|pp=12–14.}}</ref><ref name="S216-217">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=216-217.}}</ref>

=== Arvekravet fra Augustenborgerne ===
[[Fil:Christian August af Augustenborg.jpg|thumb|Christian August]]
Den største jordeieren i Slesvig i 1830&ndash;årene var hertug [[Christian August av Augustenborg]] som satt i stenderforsamlingen for Slesvig. Han fremsatte i 1837 et arvekrav på både Slesvig og Holstein med henvisning til at den [[Huset Oldenburg|oldenburgske]] mannslinje var i ferd med å dø ut. Det ga slesvig-holsteinerne en mulighet for en uavhengig slesvig-holsteinsk stat mellom [[Elben]] og [[Kongeå]] og førte i 1848 til et program for de ikke-danske bevegelsene som inneholdt følgende tre punkter:
# Hertugdømmene var selvstendige stater i sitt forhold til kongeriket
# De var fast forbundet til hverandre
# Bare den oldenburgske mannsstammen kunne herske i [[Schleswig-Holstein]].

Det siste kravet innebar at Augustenborgerne skulle overta hertugdømmene etter [[Frederik VII av Danmark|Frederik VIIs]] død .<ref name="B14">{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|p=14.}}</ref>

Striden hadde sitt utspring i de forskjellene i arvefølge som det var mellom kongeriket og hertugdømmene. I Danmark var arveretten bestemt av Kongeloven som påbød at den gikk gjennom nærmeste kvinnelinje i tilfelle av at mannslinjen etter [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] døde ut. I Holstein gjaldt kun mannlig arvefølge og augustenborgerne hevdet at det også var tilfellet i Slesvig. På denne måten ville augustenborgerne arve begge hertugdømmene og kunne opprette en stat som strakte seg helt opp til Kongeå. Danskene fastholdt at Slesvig var en del av Danmark og at det derfor var Kongelovens bestemmelser som gjaldt og Slesvig altså skulle forbli under den danske kongen og grensen skulle dras ved [[Ejderen]] slik de [[De Nationalliberale|nasjonalliberale]] i Danmark ønsket.<ref name="B14" />