Redigerer Cuba-saken (avsnitt)

== BM: ammunisjon til salgs ==

[[Fil:NATO 7.62x51.jpg|miniatyr|NATO 7,62 x 51 mm enhetsammunisjon, sammenlignet med AA batteri]]
[[Fil:A_close_up_of_0.50_Caliber_(12.7_mm)_Browning_Ball_M33_Ammunition_loaded_onto_a_Browning_M2_HB_0.50_caliber_heavy_machine.JPEG|miniatyr|12,7 mm ammunisjon i Browning mitraljøse]]
[[Fil:MkII 04.JPG|miniatyr|Håndgranat, amerikansk type MK II, sannsynligvis samme som RA solgte til Cuba]]

=== Trygging av arbeidsplasser ===
Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) hadde ansatt major Børre Hasle som salgssjef og høsten 1958 var han i [[London]] for å forsøke å få ordrer til fabrikken. I november fikk han kontakt med representanter for cubanske myndigheter som var interessert i å kjøpe store kvanta med ammunisjon.<ref name=Wahl34>Peder Wahl 2011, s. 34</ref> Gjennom våpenhandlere i firmaet Interarms fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker en bestilling på 2,7 millioner [[Patron (ammunisjon)|patroner]] [[7,62 x 51 mm NATO|7,62 mm]] geværammunisjon, 1 million [[12,7 x 99 mm NATO|12,7 mm]] patroner mitraljøseammunisjon og 20&nbsp;000 [[håndgranat]]er.<ref name=Wahl35>Peder Wahl 2011, s. 35</ref> Det hastet med levering, fristen var ved årsskiftet 1958–1959.<ref name=Wahl35/> For RA var det viktig å få en rask avklaring hos norske myndigheter for ordren og i motstrid til hva som ellers var prosedyre tok RAs disponent Yngvar Daasnes 21. november direkte kontakt med Utenriksdepartementet.<ref name=Wahl44>Peder Wahl 2011, s. 44</ref> Formelt var eksportkontroll for ammunisjon underlagt Justisdepartementet og Handelsdepartementet, men i praksis ble slike søknader behandlet i Utenriksdepartementet, i konsultasjon med de to andre  departementene.<ref name=Wahl59>Peder Wahl 2011, s. 59</ref>

RA kunne ikke produsere ordren med så kort frist og bedriften undersøkte derfor med forsvaret om det var mulig å låne beredskapsammunisjon.<ref name=Wahl37>Peder Wahl 2011, s. 37</ref> Utlån av ammunisjon var en ordning som RA også ved foregående eksportordre hadde benyttet seg av, for fabrikken betød det at ordre kunne leveres raskt, mens forsvaret anså det fordelaktig at ammunisjonslagrene ble skiftet ut med ny ammunisjon.<ref name=Wahl38>Peder Wahl 2011, s. 38</ref> Det var imidlertid en vesentlig hake ved arrangementet, ammunisjonen som RA lånte var produsert for amerikanske midler under Off-shore programmet og RA var avhengig av amerikansk godkjenning.<ref name=Wahl38/> I bedriftens kontakt med forsvaret ble det heller ikke nevnt at ammunisjonen skulle til Cuba, sannsynligvis for å unngå et nei til utlånet av ammunisjon.<ref name=Wahl43>Peder Wahl 2011, s. 43</ref>

RAs salgsfremstøt mot Cuba var ikke enestående, året før hadde bedriften eksportert et større kvantum 40&nbsp;mm luftvernammunisjon til Vest-Tyskland. RAs salgssjef hadde også kontakter med [[Haiti]] og [[Tunis]] for salg av større partier ammunisjon i den perioden hvor leveransen til Cuba ble fremforhandlet.<ref name=Wahl55-57>Peder Wahl 2011, s. 55-57</ref>

=== Nei til eksport ===

Disponent Daasnes fikk svar på sin uformelle henvendelse om eksport til Cuba allerede dagen etter, den 22. november, de innenrikspolitiske forhold på Cuba var slik at eksport av ammunisjon ikke kunne godkjennes av UD.<ref name=Wahl44/><ref name=Wahl61>Peder Wahl 2011, s. 61</ref> På tross av melding om at eksporten ikke ville bli godkjent fortsatte RAs salgssjef å forhandle med representanter for Cuba i London og det ble også arbeidet med å klargjøre for utlån av ammunisjon fra forsvaret.<ref name=Wahl44/>

Den 1. desember sendte RA ved disponent Daasnes en formell søknad om å få eksportere ammunisjon til Cuba.<ref name=Wahl45>Peder Wahl 2011, s. 45</ref> Det ble vist til at Cuba fikk stridsvogner og ammunisjon fra Storbritannia og RAs vanskelige ordresituasjon ble tatt opp.<ref name=Wahl45/> Disponent Daasnes oppga at 250 mann kunne bli oppsagt om RA ikke fikk levere ammunisjonsordren og sysselsetting ble etterhvert det sentrale argumentet for å tillate forsendelsen til Cuba.<ref name=Wahl45/>

=== Ja til eksport ===
Utenriksdepartementet hadde informasjon om den usikre situasjonen med væpnet opprør på Cuba, både fra den norske ambassaden i [[Havanna]]<ref name=Wahl62>Peder Wahl 2011, s. 62</ref> og fra media,<ref name=Wahl61/> hvilket førte til avslag på den første, uformelle henvendelsen om tillatelse til ammunisjonseksport. Da spørsmålet om eksport igjen kom opp etter to uker, tok UD via den norske ambassaden i Washington kontakt med amerikanske myndigheter for å undersøke deres holdning.<ref name=Wahl64>Peder Wahl 2011, s. 64</ref> Norsk UD tok derimot ikke kontakt med ambassaden i Havanna for å få en uttalelse om deres syn på ammunisjonsleveransen.<ref name=Wahl64/> Fra det amerikanske utenriksdepartement fikk norsk UD beskjed om at amerikanerne var kjent med at det hadde vært britiske, belgiske og italienske leveringer til Cuba, amerikanerne ville følgelig ikke motsette seg norske leveranser.<ref name=Wahl65>Peder Wahl 2011, s. 65</ref>

På [[regjeringskonferanse]]n den 4. desember 1958 ble saken om RAs søknad om eksport av ammunisjon til Cuba tatt opp.<ref name=Wahl67>Peder Wahl 2011, s. 67</ref> En rekke av statsrådene var av ulike grunner fraværende, fremst av de statsminister Einar Gerhardsen og utenriksminister [[Halvard Lange]], begge var på statsbesøk i India.<ref name=Wahl67/> Justisminister [[Jens Haugland]] og forsvarsminister [[Nils Handal]] var fraværende, det samme var kirkeminister [[Birger Bergersen]], samferdselsminister [[Kolbjørn Varmann]] og kommunalminister [[Andreas Cappelen]].<ref name=Wahl67/>

De som var til stede på regjeringskonferansen var finansminister [[Trygve Bratteli]] (fungerende statsminister), handelsminister [[Arne Skaug]] (fungerende utenriksminister), industriminister [[Gustav Sjaastad]], lønns- og prisminister [[Gunnar Bråthen]], fiskeriminister [[Nils Lysø]], sosialminister [[Gudmund Harlem]], familie- og forbruksminister [[Aase Bjerkholt]] og landbruksminister [[Harald Løbak]],<ref name=Wahl67/> altså åtte av totalt femten statsråder.

Saker til regjeringskonferansen skulle i hovedsak meldes senest mandagen før, altså tre dager før (konferansen ble avholdt på torsdag), mens Cuba-saken ble meldt dagen før.<ref name=Wahl67/> Tanken bak var at hele regjeringen skulle være forberedt på punktene som ble tatt opp, men ved behandlingen av Cuba-saken var nesten halvparten av regjeringen fraværende og de som var til stede fikk svært kort varsel og tid til å sette seg inn i saken.<ref name=Wahl67/>

Fungerende utenriksminister Arne Skaug presenterte saken, RA ønsket å levere geværammunisjon og håndgranater til regjeringene på Cuba og Haiti. UD hadde ingen innsigelser mht levering til Haiti, levering til Cuba var imidlertid vanskeligere grunnet de spesielle forholdene der. På tross av kritikk av et tilsvarende våpensalg fra Danmark til Cuba og forventet kritikk i norsk presse, så var fungerende utenriksminister Skaugs forslag at RAs leveranse til Cuba også skulle aksepteres, argumentet om sysselsetting veide tyngst.<ref name=Wahl68>Peder Wahl 2011, s. 68</ref> Regjeringen sa ja til å gi RA eksportlisens uten å være kjent med at RA måtte låne ammunisjon fra forsvaret.<ref name=Wahl85>Peder Wahl 2011, s. 85</ref>

=== Plenarvedtaket av 1935 ===

Regjeringskonferansen aksepterte RAs leveranse uten at det ble referert til eller tatt hensyn til et [[plenarvedtak]] som Stortinget hadde gjort om våpeneksport i 1935.<ref name=Wahl72>Peder Wahl 2011, s. 72</ref> Plenarvedtaket av 12. april 1935 var tydelig på at eksport av våpen og ammunisjon ikke måtte skje til land som befant seg i krig eller borgerkrig.<ref name=Wahl72/> De fleste som har studert Cuba-saken synes å mene at saksbehandlerne i UD ikke var klar over det 23 år gamle Stortingsvedtaket og at sendingen til Cuba hadde blitt stoppet om vedtaket var kjent for saksbehandlerne eller regjeringen.<ref name=Wahl72/>

Unntaket var forskeren [[Vegard Bye]] og forfatteren [[Dag Hoel]], de hevder at regjeringen bevisst brøt mot plenarvedtaket av 1935, etter press fra RA og [[Jens Christian Hauge]] som da var nestleder i RAs styre.<ref name=Wahl73>Peder Wahl 2011, s. 73</ref> Mye tyder på at regjeringen ikke var klar over plenarvedtaket av 1935 da Cuba-saken første gang ble behandlet i Stortinget den 4. mars 1959.<ref name=Wahl75>Peder Wahl 2011, s. 75</ref> Først ved regjeringskonferansen den 12. mars nevnte Einar Gerhardsen at «Regjeringen ikke var blitt gjort kjent med stortingsvedtaket av 12. april 1935 om eksport av våpen og ammunisjon.».<ref name=Wahl75/>

=== Mitt skip er lastet med... ===

Statsminister Einar Gerhardsen kom tilbake til Norge 12. desember, utenriksminister Halvard Lange kom to dager etter. Det er sannsynlig at Lange relativt kort etter hjemkomsten fikk vite om leveransen, men det kan ikke utelukkes at han først ble klar over det under regjeringskonferansen 8. januar 1959 hvor ammunisjonssalget ble omtalt.<ref name=Wahl76>Peder Wahl 2011, s. 76</ref> Lange skal ha reagert kraftig på godkjennelsen av salget, samtidig gjorde hverken han eller Gerhardsen noe for å stoppe forsendelsen.<ref name=Wahl79/>

Den 15. desember 1958 var det en opphetet diskusjon i det britiske [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] om britisk våpeneksport til Cuba.<ref name=Wahl77>Peder Wahl 2011, s. 77</ref> Representanter for [[Labour Party]] (det norske arbeiderpartiets britiske søsterparti) gikk sterkt ut mot den sittende konservative regjeringen for dens planer om våpensalg til Cuba.<ref name=Wahl77/> Debatten endte med at videre britisk salg ble stoppet, inkludert skip som allerede var lastet.<ref name=Wahl77/> Den britiske debatten og avgjørelsen om stopp i våpenleveranser ble referert i ''[[Aftenposten]]'' dagen etter med overskriften ''Hissig Underhus-sammenstøt om våpen til Cuba''.<ref name=Wahl77/>

Den 23. desember 1958 seilte det nederlandske lasteskipet «Sporonia» fra Drammen med ammunisjon og håndgranater fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker for Cuba.<ref name=Wahl79>Peder Wahl 2011, s. 79</ref> I mellomtiden ble situasjonen på Cuba stadig vanskeligere for Batistas regime og den norske ambassaden i Havanna meldte før jul 1958 at det var under 50 prosent sannsynlighet for at Batista klarte å holde ut til februar 1959, da hans presidentperiode formelt gikk ut.<ref name=Wahl79/>  Batista flyktet fra Cuba nyttårsaften 1958 og den 7. januar meldte den norske ambassaden til UD at en ny regjering var etablert, hadde full kontroll og ambassaden ba om instruks.<ref name=Wahl80>Peder Wahl 2011, s. 80</ref>

Norsk UD informerte så ambassaden om lasten med ammunisjon og håndgranater som var underveis og både regimeskiftet og forsendelsen fra RA ble tatt opp på regjeringskonferansen dagen etter, den 8. januar 1959.<ref name=Wahl80/> Utenriksminister Halvard Lange informerte at Norge hadde anerkjent det nye styret, etter at stormaktene hadde gjort det samme.<ref name=Wahl80/> Videre ble det informert om ammunisjonslasten og at den skulle være fremme i Havanna den 17. januar.<ref name=Wahl80/>