Redigerer Christian II av Danmark, Norge og Sverige (avsnitt)

==Adelen og bønder i Jylland og i Ditmarsken gjør opprør==
Det endte med at Sverige løsrev seg under ledelse av [[Gustav I av Sverige|Gustav Vasa]]. I [[1523]] samlet Christian en hær av leietropper for å angripe Sverige. De store skatteutskrivningene fikk utilfredsheten til å blusse opp, især blant de jyske bønder rådet stor kampvilje som følge av misnøye med skattepolitikken («[[Sammensvergelsesbrevet]]» &ndash; utstedt i [[Viborg]] den [[21. desember]] [[1522]]). Den tidligere så besluttsomme kongen tapte motet. Det fortelles at han lot seg ro tyve ganger frem og tilbake over [[Lillebelt]],<ref group="Note">Denne opplysningen kommer fra [[Johannes Vilhelm Jensen]]s roman ''[[Kongens Fald]]'' (1900-1901) og er sannsynligvis en myte.</ref><ref>[https://www.danmarkshistorien.dk/?id=837 Myter i Danmarks historie] {{Wayback|url=http://www.danmarkshistorien.dk/?id=837 |date=20100317010107 }}</ref> før han oppga forsøket på å samle tropper mot de jyske opprørerne. Den 13. april 1523 flyktet kongen, dronningen og deres tre barn til [[Nederlandene]], hvor de levde åtte år i landflyktighet. Samme år tilbød den danske adel og geistlighet tronen til Christians onkel, hertug Frederik av [[Gottorp]] ([[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]]), som i en alder av 52 år endelig kunne ta den danske og norske  tronen i besittelse.

Frederik skrev til den landflyktige dronning Elisabeth, hvis mektige habsburgske slekt han gjerne ville tekkes, og forsikret henne om at hun (men ikke Christian) kunne vende hjem til Danmark – kong Frederik skulle personlig sørge for at hun fikk tilkjent pensjon som enkedronning. Men den 22-årige dronningen svarte ''ubi rex meus, ibi regna mea'' &ndash; «hvor min konge er, der er mitt kongerike.»