Redigerer Charles de Gaulle (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
[[File:De Gaulle - à tous les Français.jpg|miniatyr|Plakat fra De Gaulle: Til alle franskmenn. Frankrike har tapt et slag, men ikke krigen.]]
I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som oberst og kommandant over en panserstyrke, men etter at marskalk [[Henri Philippe Pétain|Pétain]] ba om våpenhvile med tyskerne, reiste den da nylig forfremmede general de Gaulle til Storbritannia, etter å ha instruert sin familie om å gjøre det samme. 18. juni 1940 [[Appellen den 18. juni|talte]] han i [[BBC]]s franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=uRo-3Y1MdwQ L'Appel du 18 juin] Youtube video</ref> Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandsviljens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7&nbsp;000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den britiske hæren.{{tr}} 

[[Vichy-regimet]] erklærte at De Gaulle var en forræder. En fransk [[militærdomstol]] dømte De Gaulle til døden ''in absentia'' for å ha mobilisert de frie franske styrkene og motstand mot [[Philippe Pétain]]s [[Vichy-regimet|Vichy-regime]]. I en rettssak nummer 2 i juli 1940 ble han dømt for å ha desertert og for å gå i tjeneste hos en fremmed makt. Pétain støttet dommen og straffeutmålingen. De Gaulle omtalte hendelsen i Vichy med forakt og uttalte at han etter krigen ville diskutere med de som hadde dømt ham.<ref name=":0" /><ref>Hazareesingh, S. (2012). ''In the Shadow of the General: Modern France and the Myth of de Gaulle.'' Oxford University Press, s. xiii.</ref><ref>Haskew, M. E. (2011). ''De Gaulle: Lessons in Leadership from the Defiant General''. MacMillan/St. Martin's Press, s. 4, 128.</ref>
{{sitat|[Franklin D.] Roosevelt thought I thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle.|De Gaulle (1959)<ref>{{Kilde artikkel|tittel=A Certain Idea of De Gaulle|publikasjon=The Virginia Quarterly Review|url=https://www.jstor.org/stable/26437232|dato=1993|fornavn=Robert|etternavn=Zaretsky|redaktør-fornavn=Jean|redaktør-etternavn=Lacouture|serie=1|bind=69|sider=166–173|issn=0042-675X|besøksdato=2023-07-26|sitat=Reminiscing about the war years and his sharp conflicts with Roosevelt, de Gaulle remarked, "Roosevelt thought I  thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle."}}</ref>}}
Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det ha vært England.»{{tr}} I april 1942 forbød Churchill ham å forlate Storbritannia og holdt ham i praksis som fange.{{tr}} De Gaulle ble svært provosert da [[Syria]], etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok [[Madagaskar]] i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.{{tr}}

Under [[Casablanca]]-konferansen i januar 1943 sa [[Franklin D. Roosevelt]] til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk{{tr}}: «Den ene dagen sier han at han er [[Jeanne d’Arc]], dagen etter betrakter han seg som [[Georges Clemenceau]]. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s.478-81), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref>

Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til Petains «regjering» som hadde tatt sete i [[Vichy-regimet|Vichy]], ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse.{{tr}} De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.