Redigerer Charles Augustin Sainte-Beuve (avsnitt)

=== Svingning mot liberalismen ===
I keisertiden sto han de mest frisinnede delene av dynastiet nærmest, [[demokrat]]en og [[fritenker]]en, prins [[Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte|Napoléon Bonaparte]] og dennes kunstneriske og litterært interesserte søster [[Mathilde Bonaparte]]. Hans følelser for keiserdømmet kjølnet, særlig på grunn av forsøkene på å innskrenke [[Ytringsfrihet|ytrings-]] og [[trykkefrihet]]en, og at de bevisst lot nasjonalistiske [[klerikalismen]] få komme tilbake. Han begynte i sine skrifter å angripe klerikalismen, og etter at han ble utnevnt til [[senator]] i [[1865]], også i tale. På den måten ble han atter populær hos ungdommen, og de medisinske studentene hyllet ham i den frie tankes navn.

Hans utvikling gikk stadig mer mot forsvar av den frie tanke og opptrådte flere ganger i senatet til dens forsvar, noe som førte til stormfylte opptredener. Han forsvarte [[Ernest Renan]] ([[1867]]), som var blitt beskyldt for å være ateist; en bekjempet et forslag fra folkebiblioteket om å fjerne [[Voltaire]]s og [[Rousseau]]s skrifter, og et forslag om høyere undervisning som han oppfattet som et forsøk å la den bli styrt av kirken. Da man i ''Moniteur'' [[sensur]]erte en av hans artikler, brøt han åpent med keiserdømmet og gikk over til opposisjonsavisen ''Le temps''.

Av de bøker han utga de siste tyve årene er blant annet ''Chateaubriand et son groupe litteraire'' (2 bind, 1860), biografien over anarkisten ''[[Pierre-Joseph Proudhon|P. J. Proudhon]]'' (1865), ''Étude sur Virgile'' (1867); og særlig ''Serie Causeries du lundis'' (i alt 28 bind, 1851-1870). Etter hans død, utkom hans ''Correspondance'' (3 bind, 1877-1880) samt ''Lettres à la Princesse'' (1873) og ''Les cahiers de Sainte-Beuve'' (1876).