Redigerer Carl I. Hagen (avsnitt)

=== Reformpartiet og stortingsdebut ===
[[File:Carl I. Hagen 2009 3.jpg|thumb|left|Hagen på Stortingets talerstol (2009). Hagen kom for første gang inn på Stortinget ved [[Anders Lange]]s bortgang i 1974, men da som uavhengig representant. I løpet av perioden lyktes Hagen i å slå sammen sitt eget miniparti [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]] med [[Anders Langes Parti|ALP]], som han hadde forlatt etter uenigheter med Lange. {{Byline|Lars Røed Hansen}}]]
 
Da Anders Lange døde i oktober 1974, rykket Carl I. Hagen opp som stortingsrepresentant. På denne tiden var [[Abort i Norge|abortsaken]] svært omstridt. Stortinget var delt på midten med Hagen på vippen. Hagen stilte opp i et intervju med [[Geir Helljesen]] i ''Dagsrevyen'' og sa at han kom til å stemme imot selvbestemt abort.<ref name="Snoen-64-65" /> Hagen har i ettertid beskrevet det som en bortkastet mulighet til å bli kjent for et stort publikum, noe som bare var «til å grine av».<ref name="Hagen-56" />

På Stortinget tok Hagen plass i [[Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité|Administrasjonskomiteen]]. Han begynte tidlig å benytte seg av [[Stortingets spørretime]] til å konfrontere regjeringen stort sett hver eneste uke, og de borgerlige ble angrepet gjennom en nyoppfunnet teknikk der Hagen stadig fremmet tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag. For eksempel hadde de borgerlige partiene samlet stemt for et massivt nedsalg i statseide selskaper i 1974, men da Hagen fremmet et ordrett likt forslag året etter, stemte mange imot. [[Senterpartiet]]s [[Sverre Helland]] uttalte i den sammenheng at «eg vil berre seia at sjølv om eg var med på eit framlegg i fjor, finn eg ingen grunn til å røysta for Carl I. Hagens forslag», og også mange i Høyre hadde snudd siden året før. Saken vakte oppmerksomhet i mediene, og det tok seg dårlig ut at mange i Høyres stortingsgruppe syntes forslagsstilleren var viktigere enn forslaget.<ref name="Snoen-66-68" />

Etter bruddet med Anders Lange hadde Hagen stiftet [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]] sammen med gamle allierte fra ALP. Etter at Hagen var kommet inn på Stortinget, hadde han mistet interessen for å danne et nytt parti, og han ønsket nå å slå Reformpartiet sammen med ALP. ALPs parlamentariske leder Gjems-Onstad var interessert i forslaget, mens Reformpartiets formann [[Kristoffer Almås]] var sterkt imot. Hagen gikk derfor i gang med å kontakte sentrale ALP-ere uten å fortelle det til Almås, og ved ALPs landsmøte 1975 ble det valgt et landsstyre under [[Arve Lønnum]] som var for en sammenslåing.

Hagen vant etterhvert også frem i styret i Reformpartiet – mot Almås' vilje – og fikk vedtatt sammenslåingen. Siste hinder var imidlertid Oslo ALP, der fylkesformann Sigmund Simonsen var en innbitt motstander av en sammenslåing. For å skaffe flertall i Oslo, sørget Hagen og Lønnum for å omdefinere sammenslåingen til en «sammensmelting» – noe som betydde at alle Reformpartiets medlemmer skulle få stemmerett på ALP-møtet som skulle avgjøre saken. Simonsen sørget imidlertid for å nekte Reformpartiets medlemmer inngang til møtet, og Hagen selv fikk med nød og neppe lov til å holde et innlegg. Sammensmeltingen ble deretter vedtatt med et knapt flertall, og Simonsen ble kastet som formann.<ref name="Moen-88-92" />