Redigerer Burgundere (avsnitt)

== De burgundiske kongedømmer ==
=== Det første kongedømmet ===

I år [[411]] plasserte burgundernes konge, [[Gundahar]], ([[latin]] Gundaharius eller Gundicharius, [[norrønt]] Gunnar) sammen med alanernes konge [[Goar]] en marionettkeiser ved navn [[Jovinus]] i [[Roma]]. Med autoriteten til keiseren som han kontrollerte slo Gundahar og hans folk seg ned på den venstre, romerske siden av [[Rhinen]], mellom elvene [[Lauter]] og [[Nahe]], erobret områdene som i dag kalles for [[Worms]], [[Speyer]], og [[Strasbourg]]. Åpenbart som del av en «våpenhvile» ble disse områdene senere offisielt tildelt dem av keiser [[Honorius]].<ref>Prosper, a. 386</ref>

Til tross for burgundernes ny status som ''foederati'', det vil si allierte, herjet de stadig i de romerske områdene i nordlige [[Gallia Belgica]], noe som ble utålelig og til slutt nådeløst brakt til en slutt i år [[436]] da den romerske generalen [[Flavius Aetius|Aetius]] tilkalte [[Attila]] og de [[Hunere|hunerske]] leiesoldater som overkjørte det burgundiske kongedømmet og dets hovedstad i den gamle [[Keltere|keltisk]]-romerske bosetningen i Borbetomagus (dagens Worms) i [[437]]. Mesteparten av Burgunderriket ble utslettet i Worms og Gundahar selv ble drept i kampene, etter sigende side ved side med resten av den burgundiske stammen.<ref>Prosper; Chronica Gallica 452; Hydatius; og Sidonius Apollinaris</ref>

=== Gjengitt i norrøn litteratur ===
De fryktelige kampene med hunernes ødeleggelse av Worms og det burgundiske kongedømmet har blitt emne for heroiske legender og heltedikt i tidene. I [[norrøn litteratur]] er fortellingene om [[Sigurd Fåvnesbane]]s liv og død innviklet i Burgunderrikets undergang, foruten vevd sammen med andre germanske myter og fortellinger fra ulike tider.<ref>Hedeager, Tvarnø: ''Tusen års Europahistorie''. Oslo 2001. Side 127.</ref> I den germanske fortellertradisjonen eksisterte det en sagnsyklus om kongssønnen Sigurd, hans ekteskap med den burgundiske prinsessen Krimhild, hans forhold til valkyren Brynhild og hans fall. Dette ble viderefortalt i [[Norden]] i ''Sigurdsagaen'' eller ''[[Volsungesagaen]]''. På kontintentet ble den nedskrevet av en [[Østerrike|østerriksk]] hoffpoet på [[1200-tallet]] i forvansket utgave og kjent som ''[[Nibelungenlied]]'' ([[nibelungen]] = burgunder = nordisk gjukunger). Der hvor den norrøne fortellingen hadde den opphøyde patos tilsvarende [[Edda]]kvadene var ''Nibelungenlied'' sterkt forvansket som en kristent ridderfortelling.

Men bak fortellingen om kirkegang og høvisk ridderlek i Nibelungenlied lå den opprinnelige hedendommen som [[Richard Wagner]] komponerte sitt musikalske verk ''[[Nibelungenringen]]'' (en syklus av fire [[epos|episke]] [[opera]]er) i årene [[1853]] til [[1874]]. Her holder kong Günther (Gundahar) og dronning Brünhilde sitt hoff ved Worms, og Siegfried kommer for å fri til Krimhild. I de norrøne kildene er de respektive navnene Gunnar, Brynhild, Sigurd og Gudrun. Figuren Etzel i ''Nibelungenlied'' er basert på hunerkongen Attila.

=== Det andre kongedømmet ===
[[Fil:Map Burgundian Kingdom EN.png|thumb|right|230px|Det andre burgundiske kongedømmet mellom 443 og 476]]
Av grunner som ikke er gjengitt i kildene ble burgunderne gitt statusen ''foederati'', for andre gang og Aetius lot restene av burgunderne bosatte seg på nytt i innenfor grensene til Romerriket og i regionen ''Sapaudia''.<ref>Chronica Gallica 452</ref> Selv om dette navnet ikke samsvarer med noe område i dag var det sannsynligvis i nærheten av Lugdunum, dagens [[Lyon]], vest for [[Genfersjøen]] og i ved øvre [[Rhônen]] der de til slutt ga navn til det franske vindistriktet [[Bourgogne]] og det senere [[hertugdømmet Burgund]].<ref>Wood 1994, Gregory II, 9</ref> En ny konge, [[Gundioc]], eller Gunderic, muligens sønn av Gundahar, synes å ha regjert fra og med sin fars død.<ref name="Drew, side 1">Drew, side 1</ref> Alt i alt var det åtte burgundiske konger av Gundahars familie som regjerte inntil kongedømmet ble overkjørt og erobret av en ny germansk stamme, [[frankere]], i år [[534]].

Som allierte med Roma i dets siste tiår kjempet burgunderne side ved side med Aetius og med et forbund av vestgotere og andre i kampene mot Attila i [[slaget ved Chalons]] i [[451]]. Alliansen mellom burgunderne og vestgoterne synes å ha vært fasttømret ettersom Gundioc og hans bror [[Chilperic I]] fulgte [[Theodoric II]] til [[Spania]] for å bekjempe [[Svebere|sveberne]] i [[455]].<ref>Jordanes, Getica, 231</ref>

=== Streben etter riket ===
Også i år [[455]], en tvetydig referanse: ''infidoque tibi Burdundio ductu''<ref>Sidonius Apollinaris in Panegyr. Avit. 442.</ref> blander inn en navnløs og forrædersk leder hos burgunderne i drapet på keiser [[Petronius Maximus]] i kaoset som fulgte vandalenes herjinger av Roma. Den romerske generalen [[Ricimer]], som var opprinnelig germaner, ble også gitt skylden. Disse hendelsene markerer de første indikasjonene på en forbindelse mellom burgunderne og Ricimer, som sannsynligvis var Gundiocs svoger og Gundobads onkel.<ref>John Malalas, 374</ref>

Burgunderne, åpenbart trygg på deres voksende makt, forhandlet i [[456]] om en utvidelse av deres områder og deling av makt med de lokale romerske senatorene.<ref>[[Marius av Avenches]]</ref> I [[457]] kastet Ricimer en annen keiser, [[Avitus]], og fikk plassert [[Majorian]] på tronen. Den nye keiseren viste seg å være lite takknemlige overfor Ricimer og burgunderne. Året etter hans tronbestigelse fratok han burgunderne de landområdene de hadde skaffet seg to år tidligere. Etter å ha vist disse tegnene på selvstendighet ble han myrdet av Ricimer i [[461]].

Ti år senere, i [[472]] konspirerte Ricimer, som nå var svigersønn av den vestlige keiseren [[Anthemius]], med Gundobad for å få sin svigerfar myrdet. Gundobad halshugget keiseren, etter sigende egenhendig.<ref>Chronica Gallica 511; [[Johannes av Antiochia]], fr. 209; Jordanes, Getica, 239.</ref> Ricimer utnevnte deretter [[Olybrius]] til ny keiser som døde, underlig nok, av naturlige årsaker. Gundobad synes å ha etterfulgt sin onkel som [[patrisier]] og kongemaker, og plasserte [[Glycerius]] på tronen.<ref>Marius av Avenches, Johannes av Antiochia, fr. 209.</ref>

I år [[474]] synes det som burgundernes innflytelse over vestromerriket var over. Glycerius ble avsatt til fordel for [[Julius Nepos]], og Gundobad dro tilbake til [[Burgund]], antagelig på grunn av at hans far Gundioc var død. På denne tiden, eller kort tid etter, ble det burgundiske kongedømmet delt mellom Gundobad og hans brødre, [[Godigisel]], [[Chilperic II]], og [[Gundomar I]].<ref>Gregory, II, 28.</ref>

=== Konsolidering av kongedømmet ===
I henhold til [[Gregorius av Tours]] var årene som fulgte Gundobads tilbakekomst til Burgund en blodig konsolidering om makten i riket. Gregorius slår fast at Gundobad drepte sin bror Chilperic, druknet hans hustru og sendte deres døtre i eksil (en av dem, [[Clotilda]], ble hustru til frankernes konge, [[Klodvig I]], og bidro til at ektemannen og frankerne konverterte fra den arianske tro og til katolisismen.<ref>Gregorius, II, 28. Gregorius’ kronologi av hendelsene rundt Klodvig og Gundobad har blitt betvilt av historikere som Bury, Shanzer, og Wood, og andre. Gregorius var noe av en frankisk apologist, en som unnskyldte frankerne, og vanligvis diskrediterte Klodvigs fiender ved å tilegne dem ganske utrivelige handlinger. Som med Godegisel refererer han vanligvis til forræderiet til Klodvigs allierte når det faktisk var Klodvig selv som synes å kjøpt dem av, jfr. Hendelsen med de ripariske frankere.</ref> Imidlertid har dette har blitt betvilt av historikerne som har pekt på problemer med Gregorius’ [[kronologi]].

En gang rundt år [[500]] da Gundobad og Klodvig var i krig med hverandre skal Gundobad ha blitt forrådt av sin bror Godegisel som slo seg sammen med frankerne, sammen med Godegisels og Klodvigs sttyrker ble «hæren til Gundobad knust».<ref>Marius a. 500; Gregorius, II, 32</ref> Gundobad ble for en kort tid oppholdt i [[Avignon]], men greide å få gjenreist hæren og herjet Vienne hvor hans bror Godegisel og mange av hans tilhengere ble drept. Fra da av synes Gundobad å ha vært ubestridte enekonge av Borgund.<ref>Gregorius, II, 33</ref> Dette vil innbefatte at hans bror Gundomar allerede var død, skjønt det blir ikke nevnt i kildene.

Enten greide Gundobad eller Klodvig å bli forsonet, eller Gundobad ble tvunget til en form for underkastelse av Klodvig på grunn av den tidligere seieren ettersom burgundernes konge synes å ha gitt støtte til frankerne i [[507]] i deres seier over [[Alaric II]] og vestgoterne.

En gang mellom årene [[483]] og [[501]] begynte Gundobad utstede lovene ''Lex Gundobada'' (se nedenfor).<ref name="Drew, side 1"/> Etter hans konsolidering av makten, mellom år [[501]] og til hans død i år [[516]] utstedte han den andre halvdelen av sin lov, som reflekterte burgunderne mer enn den første halvdelen.

=== Det andre kongedømmets fall ===
[[Fil:Map Burgundian Kingdom 2 EN.png|thumb|right|230px|Burgund som del av det frankiske rike mellom 534 og 843]]
Burgunderne utvidet deres makt over sørøstlige [[Gallia]], det er nordlige [[Italia]], vestlige [[Sveits]], og sørøstlige [[Frankrike]]. I [[493]] giftet frankernes konge Klodvig (som før nevnt) med den burgundiske prinsessen Clotilda. Først var frankerne alliert med burgunderne mot vestgoterne tidlig på 500-tallet, men burgunderne ble til slutt erobret av frankerne i år [[534]]. Det burgundiske kongedømmet ble da lagt inn under kong Klodvigs etterkommere, kongeslekten [[Merovingerne]], og burgunderne som folk ble i det store og hele absorbert og oppslukt i det frankiske kongedømmet som ga navn til nasjonen Frankrike.