Redigerer Bruce Springsteen (avsnitt)

=== 1975–1983 ===
Den [[13. august]] [[1975]] begynte Springsteen og E Street Band en serie på ti konserter, fem dager på rad ved [[New York]]s Bottom Line club. Spilleoppdraget tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra media, ble sendt direkte på radioen WNEW-FM, og overbeviste mange skeptikere om at Springsteen var en begavelse. Noen tiår senere kalte magasinet ''Rolling Stone'' disse konsertene for ett av 50 øyeblikk som endret rock'n'roll.<ref>[https://web.archive.org/web/20071204181514/http://www.rollingstone.com/news/story/6085455/the_moments/ «The Moments»]. ''Rolling Stone''. 24. juni 2004.</ref> Med utgivelsen av ''[[Born to Run]]'' den 25. august 1975 fikk Springsteen sin første kommersielle suksess. Albumet nådde tredjeplass på Billboard 200, og selv om ingen singler gikk topps, fikk «Born to Run» (Billboard #23), «Thunder Road», «Tenth Avenue Freeze-Out» (Billboard #83), og «Jungleland» alle omfattende spilling på radiostasjoner som var orientert mot rockealbum, og forble flerårige favoritter på radiostasjoner som spilte klassisk rock.

''Born to Run'' ble møtt med meget velvillige pomtaler. «While parts of the album have dated, it's impossible to dismiss the effect ''Born to run'' had at the time of its release; its impact was like seeing [[James Dean]] in ''[[Rotløs ungdom|Rebel without a cause]]''».<ref>''Uncut legends #4. Springsteen''. London: IPC Media, 2004</ref> Springsteen kom på omslaget av både ''[[Time (magasin)|Time]]'' og ''[[Newsweek]]'' den samme uken, den 27. oktober 1975.

[[Fil:Bruce Springsteen 1988.jpg|thumb|right|Springsteen på [[Port Bouet lufthavn]] i [[Elfenbenskysten]] under turnéen med veldedighetskonserter for [[Amnesty International]] i 1988.]]
En juridisk tvist med tidligere manager Mike Appel holdt Springsteen borte fra platestudio i bortimot ett år, men i løpet av denne tiden holdt han en omfattende konsertturné i USA. Etter å ha oppnådd en avtale med Appel i 1977 vendte han tilbake til studioet og produserte ''[[Darkness on the Edge of Town]]'' ([[1978]]). Dette albumet gjenspeilet et voksende politisk engasjement.

På slutten av 1970-tallet ble flere av Springsteens sanger gjenbrukt av andre band. [[Manfred Mann's Earth Band]] fikk en førsteplass på de amerikanske hitlistene med en omarrangert utgave av «Blinded by the Light» fra debutalbumet tidlig i 1977. [[Patti Smith]] nådde 13.-plass med sin versjon av Springsteens da uutgitte «Because the Night» i [[1978]], mens [[The Pointer Sisters]] fikk en andreplass i [[1979]] med «Fire», som han på det tidspunktet heller ikke hadde spilt inn selv.

I september [[1979]] deltok Springsteen og E Street Band i et konsertprogram for «Musicians United for Safe Energy», en kampanje mot kjernekraftverk, på [[Madison Square Garden]] to konserter på rad. Han han spilte da en forkortet utgave av sitt vanlige konsertopplegg, foruten to sanger fra sitt kommende album. Konsertalbumet ''No Nukes'' og den påfølgende dokumentarfilmen er de første offisielle konsertopptakene med ham. Konserten markerte også hans første politiske ytring som musiker.

Springsteen fortsatte sin skildring av [[arbeiderklasse]]ns liv med dobbelalbumet ''[[The River]]'' med 20 sanger i [[1980]]. Albumet veksler fra lettere rock til intense emosjonelle ballader. Han fikk sin første listetopplassering med singelen «Hungry Heart». Dette albumet markerte en endring i Springsteens musikk i retning av en pop-rock-orientert lyd som ikke fantes på hans tidligste plater. Karakteristisk er blant annet noen 1980-tallsaktige poprock-kjennetegn som tenortrommer med reverb, grunnleggende [[perkusjon]] og gitar og gjentagelser i tekstene. I intervjuer har han fortalt at han søkte tilbake til den perfekte rockelåten på et par minutter fra sin ungdom. Tittelsangen kan sees som et uttrykk for Springsteens intellektuelle ambisjoner, mens lydbildet i andre spor varslet den musikalsk stilretningen hans kom til å følge. Albumet solgte godt, og ble det første av hans album som toppet Billboards albumliste. En lang konsertturné fulgte i [[1980]] og [[1981]] hvor Springsteen for første gang dekket det meste av [[Europa]], blant annet med opptreden i [[Drammenshallen]] i [[Norge]] den [[5. mai]] [[1981]]. Det var ved denne anledningen at Springsteen trakk opp den da 17 år gamle [[Nini Stoltenberg]] på scenen og danset med henne.<ref>[http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Fikk-danse-med-Springsteen-1778533.html «Fikk danse med Springsteen»]. bt.no (11. juni 2009)</ref> Turnen ble avsluttet med flere opptredener i de store byene i USA.

''The River'' ble fulgt av hans første soloalbum i 1982, den lavmælte, akustiske og intense [[Nebraska (album)|''Nebraska'']]. Opprinnelig gikk bandet i studio for å lage et ordinært studioalbum med utgangspunkt i en demotape som Springsteen hadde spilt inn hjemme med enkel firespors båndopptaker. Etter hvert innså både Springsteen og produsenten Landau at sangene fungerte bedre som akustiske numre spilt av Springsteen alene enn i en utgave med fullt band. De opprinnelige demotapene ble derfor utgitt som et soloalbum. Selv om innspillingene med E Street Band ikke ble brukt, ble andre sanger fra disse innspillingssesjonene senere utgitt, blant annet «Born in the U.S.A.» og «Glory Days».

Biografen Dave Marsh skriver at Springsteen var deprimert da han skrev dette materialet, og resultatet er en dyster skildring av det amerikanske samfunnet. ''Nebraska'' solgte mindre enn Springsteens to foregående album, men fikk ros fra mange musikkritikere. Det ble kåret til «Årets album» av magasinet ''[[Rolling Stone]]'' og skal ha vært en inspirasjon for andre, senere musikere, blant annet [[U2]]s album ''[[The Joshua Tree]]''. Plata var også en inspirasjonskilde for sjangeren kjent som «lo-fi-musikk», musikk med lavere teknisk kvalitet på innspillingen.