Redigerer Brand (avsnitt)

===Annen akt===
Nede i bygda viser det seg å være stor hungersnød. Vi møter en desperat situasjon der fogden, den lokale myndigheten, deler ut matrasjoner til en nødstedt allmue. Brand kommer fram og refser fogden for innstillingen hans, og får kjeft som svar. Da dukker en fortvilet mor opp med bud om en nødlidende far som har tatt livet av de to yngste barna heller enn å se dem sulte. På den andre siden av fjorden er det enda verre stilt. Kona ber noen om å komme mannen til hjelp, og Brand stiller opp. Han tar ut i båt på fjorden, i et vær der ingen andre ville våget en slik overfart. Han ber om at en skal komme med ham for å øse, og det er bare en som stiller opp – Agnes! Sammen seiler de over, og Brand gir den arme faren syndsforlatelse. Når dette er over, kommer to av bygdens menn til ham og ber ham om å slå seg til som prest hos dem, men Brand kvier seg – han ønsker en større oppgave. Imens sitter Agnes på stranda og ser innover i seg selv, og hennes monolog her omtales ofte som et av de vakreste partiene i skuespillet.  

Etter dette dukker Brands mor opp. Dermed kommer det fram at Brand vokste opp i den delen av dalen der sola aldri falt, rett under breen. Moren er pengekjær, og Brand anklager henne for det. Hun anklager Brand for å ikke ha fulgt opp farens arv, som Brand mener hun stjal fra ham på farens dødsleie. Men denne dialogen ender med at Brand likevel velger å bli i bygda som prest. Mot slutten av andre akt kommer det til avklaring mellom Brand og Einar – Agnes velger å gå med Brand.