Redigerer Borg (avsnitt)

== Historie ==
=== Den første begynnelse ===
[[Fil:Ambleside Roman Fort - Project Gutenberg eText 19115.png|thumb|Romersk borg ([[castrum]]) i [[Ambleside]] i [[Cumbria]].]]
Oppsamlingen av rikdom og ressurser som mat i oldtidens samfunn førte til et behov for beskyttelse og forsvarsstrukturer.<ref>Brass, Mikey: [http://www.antiquityofman.com/landscape_archaeology.html ''How the concept of landscape archaeology has been applied to the Early Stone Age''] {{Wayback|url=http://www.antiquityofman.com/landscape_archaeology.html |date=20101203070052 }}. Se kapittel «The Resource-Defence model»</ref> De tidligste festningsverker har sine ulike opprinnelser i området i [[Midtøsten]] som kalles for [[Den fruktbare halvmåne]], i [[Indusdalen]], i [[oldtidens Egypt]], og i [[Kina]] hvor de var bosetninger beskyttet av store murer. Det Nordlige Europa var senere ute i å utvikle forsvarsstrukturer og det var ikke før i [[bronsealderen]] at festningsverker på høyder, berg og fjell, såkalte bygdeborger, ble etablert. Disse spredte seg over hele Europa i løpet av jernalderen. De skilte seg fra sine østlige motstykker ved å hovedsakelig bruke jordverk framfor stein som bygningsmateriale.<ref>Coulson 2003, s. 15.</ref>

Mange jordverk har overlevd til i dag, sammen med spor etter palisader og pæleverk som var en del av forsvarsvollene. På 100-tallet f.Kr. ble ''[[Oppidum|oppida]]'' utviklet i det sentrale Europa, det er og det [[latin]]ske navnet på bosettingene i et [[Romerriket|romersk]] administrasjonssentrum og refererer ikke utelukkende til romerske bosetninger. [[Julius Cæsar]] beskrev de større [[jernalder]]bosettingene han erobret i [[Gallia]] som ''oppida'', og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-[[Europa]]. Disse var tettbefolkede bosetninger som ofte hadde forsvarsanlegg rundt husene, eksempelvis oppidum i tyske [[Manching]] i [[Bayern]], og hadde utviklet seg fra bygdeborgene.<ref name="Cunliffe 1998 420">Cunliffe 1998, s. 420.</ref>

Romerne møtte befestede bosetninger som bygdeborger og oppida da de utvidet sitt territorium ved erobring inn i nordlige Europa.<ref name="Cunliffe 1998 420" /> Selv om disse var primitive var de også ofte effektive og krevde utstrakt bruk av [[beleiringsmaskiner]] og andre former for [[beleiring]]svåpen og teknikker for å erobre, eksempelvis som i [[slaget ved Alesia]]. Romernes egne befestningsanlegg (''castra'') varierte fra enkle midlertidige jordverk kastet opp av hæren mens de forflyttet seg, til omfattende permanente steinkonstruksjoner. Mest kjent er det omfattende forsvarsanlegget [[Hadrians mur]] som beskyttet [[romersk Britannia]] fra [[piktere]] i nord. Dette innbefatter er en omfattende befestet voll, 117&nbsp;km lang, bygget opp av stein og torv, og ble påbegynt i år [[122]].

Romerske festninger var generelt rektangulære med avrundete hjørner. Den romerske [[ingeniør]]en [[Vitruvius]] var den første som bemerket tre hovedfordeler med tårn bestående av runde hjørner: mer effektiv bruk av stein, forbedret forsvar mot [[rambukk]]er og mer hendig mot brannbomber. Kunnskapen om disse fordelene forsvant sammen med Romerrikets kollaps på [[400-tallet]] og det var ikke før på [[1200-tallet]] at disse fordelene igjen ble oppdaget.

=== De første eksempler ===
[[Fil:Bayeux_Tapestry_scene19_detail_Castle_Dinan.jpg|thumb|En av de første avbildninger av en borg, fra [[Bayeux-teppet]].]]De tidligste nedtegnede strukturene som historikerne anerkjenner som «borger» ble bygget på slutten av [[800-tallet]], og inkluderte tre-, jord- og steinstrukturer.<ref name="Pockets">Wilkinson, Philip: ''Castles (Pocket Guides)''. Publisher: DK CHILDREN; Pocket edition (1997). ISBN 0789420473. ISBN 978-0789420473</ref> Romerske festningsverk, eller andre romerske byggverk, ble ofte omgjort til borger eller tilsvarende strukturer i begynnelsen av middelalderen.

Et kjent eksempel er [[Castel Sant'Angelo]], også karakteristisk nok kalt for «Engelsborgen» på norsk. Bygningen ligger ved [[Tiberen]] i [[Roma]], nær [[Vatikanet]], og den ble bygd en gang mellom [[135]] og [[139]] av keiser [[Hadrian]] som et [[mausoleum]] for ham og hans familie. Bygningen ble senere benyttet som en festning og en borg så tidlig som i [[537]] under [[Goterkrigen 535-554|Goterkrigen]], men er i dag et museum.<ref>Royal, Robert: ''The Pope's Army: 500 Years of the Papal Swiss Guard''. Crossroads Publishing Co, 2006.</ref> Andre middelalderborger som har sin opprinnelse fra senantikken er bevart i [[Brescia]] og [[Trento]] i Italia.

Under karolingertiden er det attestert konstruksjon av nye festninger, men disse synes å ha vært knyttet hovedsakelig til forsvar av grensene og statseiendommer, og retten til å bygge borg var et kongelig privilegium. I [[864]] sendte [[Karl den skallede]] ut et edikt som ga ordre om ødeleggelsen av private festninger som var blitt reist uten hans tillatelse.

Mot slutten av 800-tallet skjedde det endringer, antagelig på grunn av presset fra sporadiske, men stadige hyppigere angrep fra utenlandske angripere som [[viking]]er nordfra, [[muslim]]er sørfra og [[madjarere]] øst fra, og på grunn av den generelle nedgangen til Frankerriket. Tapet av en sentralisert autoritet førte til en voldsom spredning av private festninger og borger.<ref name="Pockets" /> Det skjedde samtidig en økende befestning av byene, klostre, havner og rurale bosetninger på landet i denne perioden. I [[906]] ba en diakon i [[Verona]] keiser [[Berengar av Friuli]] om tillatelse til å bygge en borg i [[Nogara]] «på grunn av hedningenes herjinger».

[[Fil:Donjonvuegénérale.jpg|thumb|left |Château-Gaillard, viser muren som omkranser tårnet.]]
Da Frankerriket brøt sammen og delte seg i hertugdømmer og grevskap førte fraksjonenes maktkamp til en militær infrastruktur for å beskytte sine rettigheter, sine besittelser og sine folk. Det er også innenfor denne historiske kontekst at [[føydalisme]]n begynte å vokse fram som system. De tidligste borgene begynte som en integrert del av føydalismen; den beskyttet boligen til herren; ga beskyttelse for hans tilhengere som garanti for deres føydale løfter om lojalitet og lydighet, mens borgens garnison var dannet av herrens ledsagere som del av deres føydale plikter.

Det er mange eksempler på de føydale forsvarsprogrammene som fortsatt eksisterer. På 900-tallet begynte Fulko III, greve av Anjou, også kalt for [[Fulko Nerra]], en omfattende bygging av borger i [[Loire]]dalen for å kontrollere sitt grevskap [[Anjou]] og i nabolandet [[Touraine]]. I [[Normandie]] på samme tid vokste en militær stat med et utstrakt nettverk av borger og føydale allianser. Tilsvarende arrangement i henhold til forsvar av landområder skjedde også i andre deler av Europa på samme tid.

[[Fil:Castle-rising-castle.JPG|thumb|right|[[Castle Rising Castle|Castle Rising]] i [[Norfolk]] {{Byline|William M. Connolley}}]]
Borger ble introdusert på De britiske øyer en gang tidlig på [[1000-tallet]] av de [[normannere]] som kong [[Edvard Bekjenneren]], selv like mye normannisk som [[Angelsaksere|angelsaksisk]], inviterte til sitt rike. De ble særlig i [[Herefordshire]], og ikke langt fra [[Ludlow]] bygget normanneren Richard FitzScrob en sterk borg en gang rundt [[1050]].<ref>[http://www.castlewales.com/richards.html Richard's Castle]</ref> Da [[Vilhelm Erobreren]] invaderte England i [[1066]] brakte han med seg den praksis å bygge borger for å beskytte og holde på de landområder som han erobret, den gang vanlig på kontinentet, men i liten grad benyttet på De britiske øyer.

En del av de tidligste gjenkjennelige borger var befestede boliger og haller, beskyttet av en defensiv mur. Haller eller herresete som fungerte som bosted for høyerestående personer, høvdinger eller herrer, har eksistert siden de tidligste tider over hele Europa. I løpet av de usikre tidene som fulgte sammenbruddet av en sentral autoritet etter karolingertiden, ble det nødvendig med sterkere beskyttelse for beboelsen og eiendommene. Som et resultat ble haller av tre erstattet av langt sterkere steinbygninger så tidlig som på 900-tallet. Eksempler er blant annet [[Langeais]] og [[Doué-la-Fontaine]] i Frankrike.

=== Motte-and-bailey ===
[[Fil:Donjon Gisors001.jpg|thumb|right|Trepæler som dannet en palisade på toppen av jordhaugen, ''motte'', ble senere ofte erstattet av stein, som dette eksempelet ved [[Château de Gisors]] i Frankrike.]]
Festninger av typen [[motte-and-bailey]] ble anlagt tilsvarende som mange av de tidlige borgene. Et vesentlig trekk ved disse var en sirkelrund jordhaug, flat på toppen, som ble omgitt av en tørr eller vannfylt vollgrav. Flaten på toppen ble innsirklet av en [[palisade]] av tømmer, pæleverk, og et tårn som også kunne fungere som bolig, kjent som [[borgtårn]] (engelsk ''keep'').<ref>Friar 2003, ss. 22, 214.</ref>

Denne kunstige jordhaugen omgitt av borggrav ble på gammelfransk kalt ''motte'' (latin ''mota''), et ord som fortsatt er vanlig i franske stedsnavn. I tillegg til jordhaugen ble vanligvis en borggård eller ytre borgmur (engelsk ''bailey''), kalt ''basse court'', i form av en hestesko vanligvis føyd til slik at haugen sto på linje med ''enceinte''. Det sistnevnte huset boliger, stall, lager, smie og en brønn.

Disse jordverkene ble gravd opp fra omkretsens område, og etterlot seg således en forsvarsvoll.<ref name="Pockets" /> I flere tilfeller synes det som om ''motte'' (jordhaugen) var et senere tillegg til en allerede eksisterende trebebyggelse, omgitt av palisade av treverk. Festningen [[Lewes Castle]], bygget av [[William de Warenne, 1. jarl av Surrey]], er et uvanlig eksempel, da det består av to motter.<ref name="Pockets" /> Borger av tre ble fortsatt bygd opp til 1100-tallet.

En beskrivelse av disse tidlige festningene ble gitt av helgenbiografien til Sankt Johannes, biskop av [[Terouanne]]: «De rike og edle i den regionen som har gitt mye til strid og blodsutgytelse, befester seg selv... og med disse festningsverk slår de ned på sine like og underkaster sine undergiven. De kaster opp en jordhaug så høy som de makter, og graver rundt en så bred vollgrav som de kan... Rundt toppen av jordhaugen konstruerer de en palisade av tømmer som fungerer som en mur. Innenfor palisaden reiser de et hus, eller heller en citadell som ser ned på hele nabolaget.».<ref>''Acta Sanctorum'', sitert av G. T. Clark i ''Medieval Military Architecture''</ref>

=== Spredningen av middelalderens borger ===

Etterhvert som utformingen av borger ble mer enhetlig, skjedde prosessen med reisning av borger i Vest-Europa ganske raskt. Utviklingen fikk noe forskjellig form i de ulike landene; forskjellene berodde på ''hvem'' som hadde ''rett til'' å oppføre en borg, hvem som hadde ''behov for'' en borg, og ''hvor'' det var legitimt å oppføre borger. Borger av stein hadde sin opprinnelse i nordlige Frankrike, men eldre typer av tre, som de sannsynligvis eldre og mer primitive av typen motte-and-bailey, var fortsatt vanlige til godt ut på 1100-tallet.

;Frankrike
I [[Frankrike]] begynte borg-reisningen i nord, i Normandie og Anjou. De fleste av disse var av typen motte-and-bailey ettersom de med enkelhet kunne bli reist i løpet av noen måneder. Borger av stein ble etterhvert reist før slutten av 900-tallet i Anjou. Disse var opprinnelig knapt mer enn et borgtårn av stein, fransk ''donjon'' som ga ''dungeon'', opprinnelig avledet fra latinske ''dom(i)niōn'', eiendom, som igjen ga ''dominus'', «herre». Slike tårn ga beskyttelse for flyktninger i krigstider, men ble etterhvert utvidet med en forsvarsmur rundt borgtårnet. Fra Normandie og Anjou spredde byggeboomen seg langs Loiredalen. I [[Poitou]] ble det bygget 39 borger i løpet av 1000-tallet. I løpet av [[vikingtiden]] (se [[Ediktet i Pistres]]) førte [[Karolingerne|det karolinske dynastiets]] manglende sentrale makt til økning i borgbyggingen.

;Italia
Også i [[Italia]] var utviklingen ulik i nord og sør. I nord var borgene opprinnelig setet til de lokale baronene. De spredte seg raskt da kongelig autoritet i Italia falt sammen i løpet av midten av 900-tallet. I løpet av 1000-tallet var de territoriale herrene, som markgreven av [[Toscana]], blitt overlegne og borgene, ''incastellamento'', spredte seg over landskapet. Da bystatene fikk vekst tidlig på 1100-tallet begynte mektige handelsfamilier å bygge festninger og tårn som boliger i byene.

I [[Mezzogiorno]], det sørlige Italia, fant de uavhengige fyrstedømmene til [[Langobarder|langobardene]] og de tidligere greske bystatene muligheten til å spre seg ved borger og festningsverk. De formelt [[Østromerriket|bysantinske]] hertugdømmene i [[Gaeta]], [[Napoli]] og [[Amalfi]] vokste opp rundt det som opprinnelig hadde vært små kystfestninger. En årsak til hertugenes reduksjon i makt og autoritet i disse områdene har blitt gitt til tendensen til å dele ut land til yngre sønner som deretter bygde sine egne borger og således raskt gjorde seg uavhengige. Da normannerne, dyktige og erfarne borgbyggere, trengte seg inn i sørlige Italia tidlig på 1000-tallet akselererte tendensen til å bygge borger og festninger på hver fjelltopp.

;Tyskland
{{Se også|Ordensburgen}}
Som i Frankrike skjedde spredningen av borger i [[Tyskland]] som en følge av svak kongelig autoritet. I løpet av [[investiturstriden]] på 1100-tallet nærmest eksploderte byggingen av borger og festninger i regi av lokale krigsherrer som krevde kongelig autoritet i sine småriker.

I [[Preussen]] under ''[[Drang nach Osten]]'' og de [[nordlige korstog]]ene på 1100- og 1200-tallet ble det reist borger som et resultat av markgrevene av [[Brandenburg]] og ridderne fra [[Den tyske orden]] som blant annet erobret land fra de [[Hedendom|hedenske]] [[Baltikum|baltiske]] [[gammelprøysserne]]. Byggingen av borger for å kontrollere områdene skjedde ved et sent tidspunkt i borgenes utvikling, og disse festningene var store og komplekse. De ble kalt for [[Ordensburgen]] og tjente som hovedkvarter og treningsområder for nye riddere til ordenen.

;Spania
[[Fil:Kingdom of Castile Arms.svg|thumb|Våpenskjoldet for Castilla er en avbildning av en borg.]]
Byggingen av borger i [[Spania]] er knyttet til ''[[Reconquista]]'', «gjenerobringen» av [[Den iberiske halvøy]] fra [[maurere|maurerne]] mellom [[718]] og [[1492]], men borger ble hovedsakelig bygget midt på halvøya. Denne regionen, opprinnelig et område for [[kongeriket León]], tok navnet [[Castilla]] på grunn av sine mange borger. På 900-tallet begynte de å spre seg i lys av den økende makten til grevene i Castilla og under det lange regimet til grev [[Fernán González]] ble Castilla [[de facto]] uavhengig og områdets borger økte voldsomt.

;England
De typiske middelalderborgene kom senere til [[England]] enn på kontinentet, og prosessen med å bygge borger er svært knyttet til [[Normannernes invasjon av England|den normanniske erobringen i 1066]]. Borger av typen motte-and-bailey ble reist i stor takt over hele landet for å undertrykke lokalbefolkningen og hindre utenlandske invasjoner. I løpet av noen få år var hele England dekket av borger. De fleste av disse tilhørte kongen eller en av hans undersåtter. Konstruksjonen av borger for lokale herrer skjedde under svakere konger. Etter at jernhånden til Vilhelm Erobrerens sønner hadde passert, førte [[Det engelske kaos under Stefan|borgerkrigen]] ([[1135]] – [[1152]]) under [[Stefan av England|Stefan]] til at et stort antall av uautoriserte borger ble reist.

;Wales
I grensetraktene mellom [[Wales]] og England hadde det vært ulike former for festningsverk fra tidlig av, selv fra tiden før 1066, men spredningen av festninger i Wales er datert fra den engelske erobringen, skjønt noen få borger i stein kan dateres til regimet til [[Llewelyn den store]].

Borger av typen motte-and-bailey eksisterte før 1200-tallet i de deler av Wales som var underkastet engelsk autoritet og de spredde seg i det sørlige Wales etter erobringen. De mest kjente borgene i Wales ble bygget i nord under [[Edvard I av England]] ([[1272]] – [[1307]]). Hans store konsentriske borger, bygget i stein med flere forsvarsmurer, ble reist på strategiske steder over hele nordområdet. I dette tilfellet var reisningen av borger ikke et resultat av en svak sentralautoritet, men en sterk kongelig hånd.<ref>[http://castlewales.com/begin.html The Age of the Castle]</ref>

;Skottland
I [[Skottland]] ble borger også spredd med normannisk adel som ble invitert til landet på 1100-tallet av kong [[David I av Skottland|David I]]. De bygde borger av typen motte-and-bailey i sør med kongelig støtte, særlig i [[Galloway]]. På samme tid begynte de første steinborger å dukke opp i det nordlige Skottland, og på [[Orknøyene]], men ikke bygget av normannere, men av lokale [[norrøn]]e herrer og småkonger. Et eksempel er borgen [[Harald Maddadsson#Old Wick|Old Wick]], også kjent som ''Castle Oliphant'', som ble bygget på [[1100-tallet]] da det norske jarledømmet Orknøyene under [[Harald Maddadsson]] også omfattet [[Caithness]]. Under [[den skotske uavhengighetskrig]] mot England ødela [[Robert Bruce]] ([[1274]] – [[1329]]) de festningene han erobret i Skottland for å gjøre det vanskelig for den engelsk hær å få fotfeste på nytt i Skottland.

;Isle of Man
På [[Isle of Man|Man]] ble den første festningen i [[Peel (Man)|Peel]] antagelig reist av [[Magnus Berrføtt]] på den lille øya utenfor byen Peel, i dag en halvøy. Tømmer ble skaffet fra Galloway, og navnet på dagens by har muligens sin opprinnelse fra dette. Dagens festningsverk og borg er dog erstattet av stein. På motsatt side av Man ligger [[Castletown (Man)|Castletown]] som har sitt navn etter en sentral middelalderborg i byen, [[Castle Rushen]]. Sistnevnte var opprinnelig av typen motte-and-bailey, men ble gradvis utbygd i stein i løpet av 1200-tallet og fram til 1600-tallet da Castletown var Mans hovedstad og administrative senter.

;Irland
På [[Irland (øy)|Irland]], som på resten av De britiske øyer og det meste av Europa, var byggingen av borger hovedsakelig et normannisk foretak. De første borgene var av typen motte-and-bailey langs den voksende grensen til engelske [[The Pale]] ([[irsk]] ''An Pháil'') og innenfor området for å kontrollere den lokale befolkningen, i henhold til kronikøren [[Gerald av Wales]]. Festninger i stein ble bygget langt senere, og ble reist på slutten av 1200-tallet. Et utmerket eksempel på en normannisk steinborg i Irland er den delvis restaurert [[Trim Castle]] i [[Trim, County Meath]].