Redigerer Bloomsbury-gruppen (avsnitt)

== Kritikk ==
Bloomsbury-kretsens [[radikalisme]] og [[pasifisme]] gjorde dem åpen for latterliggjøring i media. Deres private liv ble mindre privat da sladder om utenomekteskapelig forhold ble spredt, og deres ukonvensjonelle liv gjorde det enkelt for deres samtidige i å avvise dem. Poeten [[Roy Campbell]] drev satire på dem i diktet «The Georgiad»<ref>[https://allpoetry.com/The-Georgiad «The Georgiad»], ''AllPoetry''</ref> som «intellektuelle uten intellekt». De ble avvist som snobber, [[Ateisme|ateister]] og upatriotiske, men «i det store og hele var slik kritikk overdrevet og urimelig.» <ref name="LiteratureNetwork">Rahn, Josh (2011): [http://www.online-literature.com/periods/bloomsbury.php «The Bloomsbury Group»], ''The Literature Network''</ref>

Om «forakt eller mistanke — det miljøet som en person eller gruppe skaper rundt seg selv — er kanskje en form for alter ego, en vesentlig og avslørende del av produksjonen,»<ref>Phillips, Adam (1994): ''On Flirtation'', s. 149</ref> er det kanskje mye å lære fra den (omfattende) kritikken som oppsto om Bloomsbury-kretsen. Tidlig klager fokuserte på at de ble oppfattet som en eksklusiv klikk,<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 267</ref> men etter den første verdenskrig, da enkeltmedlemmene i kretsen «begynte å bli kjente, økte fordømmelsene, og karikaturen av en doven, snobbete og selvforherligende samfunnsklasse som levde på renter, som promoterte sin egen utgave av finkultur, begynte å ta form.»<ref name="Lee_265"/> Slik Forster formulerte selvhånende det: «Inn kom det fine, feite renteutbyttet, opp steg de luftige tankene.»<ref>Forster, E.M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 65</ref>

1930-tallets stadig mer truende tider førte til at nye kritikk ble formulert fra yngre forfattere av «hva de siste hadde gjort (Bloomsbury, modernisme, Eliot) i favør av hva de tenkte på som inntrengende, hardtrammende realisme...» [[Wyndham Lewis]]’ ''The Apes of God'' karakteriserte Bloomsbury-kretsen rett ut som elitistiske, korrumperte og talentløse.<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 612-622</ref> Den mest talende kritikken kom kanskje fra kretsens egne rekker da på randen av en ny verdenskrig ga Keynes en «nostalgisk og desillusjonert redegjørelse av den rene, velluktende luften til G.E. Moore, på tronen av en uforstyrret individualisme, en [[utopisme]] basert på en overbevisning om menneskelig rimelighet og anstendighet, en avvisningen av å akseptere sivilisasjonen som ‘en tynn og skrøpelig skorpe’ ...» Keynes' om enn ømme, men klagende tilbakevisning av hans «tidligere overbevisning» i lyset av samtidens krigstruende mørke: «Vi har fullstendig misforstått den menneskelige natur, inkludert vår egen.»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 712</ref>

En senere kritisk uttalelse kom fra den amerikansk filosofen [[Martha Nussbaum]], sitert i 1999: «Jeg liker ikke noe som setter seg selv opp som en sluttet gruppe eller en elite, enten det er Bloomsbury-kretsen eller [[Jacques Derrida|Derrida]].»<ref>Boynton, Robert S. (21. november 1999): [http://www.robertboynton.com/articleDisplay.php?article_id=55 «Who Needs Philosophy? A Profile of Martha Nussbaum»] {{Wayback|url=http://www.robertboynton.com/articleDisplay.php?article_id=55 |date=20110523173436 }}, ''The New York Times Magazine''</ref>