Redigerer Blaafarveværket (avsnitt)

== Gruvedrift og dagbrudd ==
[[Fil:Nordgruvene.JPEG|thumb|300px|right|Nordgruvene på Skuterudsåsen, ett av de enorme dagbruddene.{{Byline|Sindre Skrede|2005}}]]
[[Fil:Fyrsettingsstoll.JPEG|thumb|300px|right|Stoll drevet ved hjelp av fyrsetting. Bildet er fra Clara Stoll på Blaafarveværket.{{Byline|Sindre Skrede|2005}}]]
Frem til 1827 ble det ikke drevet gruvedrift i tradisjonell forstand ved Blaafarveværket. Man drev derimot [[dagbrudd]], store åpne bergverk rett ned i berget der man fant kobolt. Det ble således store mengder [[gråberg]] og mye unødvendig sprengning for å komme til koboltårene, som ofte var svært tynne og fattige. [[Karl Friedrich Bøbert|Karl Friedrich Böbert]] forteller fra sine ''Haubtberichte'' at malmen enkelte steder var så fattig at kun 0,2 % var ren kobolt.

De store dagbruddene ble støttet opp av trestokker. Dette hindret at bergveggene falt sammen over arbeiderne som jobbet i dagbruddene og gav samtidig en viss varslingstid dersom berget skulle begynne å bevege seg. En skilte mellom varslingsstokker og støttebjelker: Varslingsstokkene var tynnere, og dersom disse knakk, måtte en komme seg ut fra dagbruddet (eller gruvegangen) så fort som mulig. Støttebjelkene skulle forhindre at berget falt sammen.

Den 25. desember 1827 gav Böbert ordre om å begynne å bore en gruvegang. Grunnen til dette var, som han skrev: «Ubekvemmelighetene ved en slik bygging [dagbrudd], spesielt om vinteren, skal en ikke være blind for, og er også allment kjent, men uansett kan man ikke på forhånd vite om dette noen gang kan erstattes av innføringen av en underjordisk gruvedrift. Dersom dette lageret <nowiki>[koboltmalmen på Skuterud]</nowiki> er overensstemmende med lignende forekomster andre steder, og innehar den et ertslags alminnelige karakter, så må dens [[erts]]er utholde en dybde av minst 100 meter, selv om samme riktignok avvekslende vil kunne gjennombrytes av såkalte tomme bergarter. »<ref>Oversatt fra Karl Friedrich Böbert: ''Hauptberichte'' (1827)</ref>

Böbert lister videre opp seks viktige grunner til dette. Blant annet kan man utvinne malm, dersom man treffer på det, og han får ledet vannet som samler seg i dagbruddene ned til pukkverkene som trenger mer vannkraft.

Nordmennene hadde liten erfaring med stolldrift. Den eneste metoden de norske arbeiderne kjente til, var [[fyrsetting]]. Böbert gikk først inn for håndboring, slik han var vant til fra de tyske bergverk, men måtte etter hvert medgi at fyrsetting var en langt mer effektiv metode når det gjaldt å komme gjennom de harde bergartene i Norge.

Stollen som ble påbegynt like etter 25. desember 1827 fikk navnet «Forhaabningstollen». Denne stollen ble åpnet for publikum i 1993 som den første etter opprettelsen av Stiftelsen Blaafarveværket i 1971.

Senere skulle det vise seg at av anlegget av virkelige gruver gav en enorm avkastning. Gruvedriften gav mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, i og med at en slapp å bryte seg gjennom 100 meter gråberg før man kom ned til malmen. Nå kunne en i stedet grave seg rett innover, og deretter hule ut berget der det var malm. Slike store hulrom hvor malmen ble tatt ut kalles [[strosse]]r.

Böbert bygget på 1820-tallet også en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som brukt til å transportere malm, dette var antagelig den nest første [[Jernbane i Norge|jernbanen i Norge]]. Böbert fikk også arbeiderne til å drive seks tommer mer, uten tillegg i lønnen. Böbert er i ettertid kalt et geni. Han ble ansatt på Blaafarveværket i svært ung alder og klarte med enkle grep å drive Blaafarveværket fra en underskuddsbedrift til et formidabelt overskuddsforetak. I 1840 gikk Böbert over til stillingen som direktør for Kongsberg Sølvverk, som han ledet i 30 år.