Redigerer Binders (avsnitt)

=== Norsk nasjonalsymbol ===
[[Fil:BI-binders.jpg|thumb|upright|«Bindersmonumentet» fra 1989 utenfor det tidligere BI-bygget i Sandvika, nå demontert og flyttet til [[Handelshøyskolen BI|BI]]'s lokaler i Nydalen i Oslo.{{Byline|Roede}}]]
[[Fil:BI-binders 2.jpg|thumb|upright|Bindersmonumentet i 2008, etter flytting til Nydalen.{{Byline|Roede}}]]
[[Fil:Paper clip stamp 1999.jpg|thumb|upright|Frimerke fra 1999 til minne om Vaalers binders. I bakgrunnen patentbrevet fra 1901. Bindersen foran er ikke den han patenterte, men den kjente gem-bindersen.]] 
Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen i [[1928]]<ref>Oppland Arbeiderblad 24.04.2007</ref> i konkurranse med importvarer, uten å vite at den senere skulle bli et nasjonalsymbol. Opphavsmannen til den norske myten var overingeniør Halvard Foss ved [[Patentstyret]]. I mellomkrigstideen gjennomgikk han tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom tilfeldigvis over Vaalers glemte patent. Han så ikke grundig nok på tegningene og oppfattet derfor oppfinnelsen som identisk med bindersen som alle hadde i kontorskuffen. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser blant annet: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor».<ref>Foss, Halvard «Den frittstående oppfinner», I: Svinndal, Aasmund (red.): ''Styret for det industrielle rettsvern 50 år'', Oslo 1961, s. 190</ref> Til en reportasje i ''[[A-magasinet]]'' i 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser».<ref name="Hesstvedt">Hesstvedt, Ola: «Den lille norske hjelperen fyller 90 år», ''A-magasinet'' nr. 52, 1988</ref> Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk i etterkrigstiden.<ref>«Binders» i ''Aschehougs konversasjonsleksikon'', Oslo 1974, bind 2, s. 695.</ref>

Myten om bindersens norskhet spredte seg raskt etter 1950-årene. Forfattere av bøker og artikler om norsk teknologihistorie fant bindersen egnet til å gjøre en tynn historie litt fyldigere. De som kjente Vaalers versjon, valgte å overse at den ikke var lik den kjente gem-bindersen. Ved 90-årsjubileet for Vaalers patent ble hans binders hyllet som en genial norsk oppfinnelse. Forfatteren festet seg ikke ved at den faktisk var mislykket, men hoverte over utenlandske oppfinneres hjelpeløse forsøk på å lage noe bedre.<ref name="Hesstvedt" /> 
I 1989 ble det også reist en sju meter høy binders-skulptur med en vekt på 600&nbsp;kg utenfor [[Handelshøyskolen BI]] i [[Sandvika]]. Den var en gave fra den norske bindersprodusent [[O. Mustad & Søn]] til «BI-dagene» dette året, som også var et minneår for Vaalers patent. Monumentet viser imidlertid ikke Vaalers oppfinnelse, men en binders av gem-typen. BI-bindersen ble omtalt i [[Guinness rekordbok]] som verdens største.{{tr}} Binders-monumentet ble demontert etter at BI flyttet fra Sandvika og ble gjenreist på gårdsplassen til studentboligene i [[Gunnar Schjelderups vei (Oslo)|Gunnar Schjelderups vei]] 13 i Nydalen i Oslo.

Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patentsøknad. Da utga [[Posten Norge|Posten]] et frimerke med bilde av en binders, som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men igjen en binders av den kjente gem-typen. Samme år reiste Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune minnesmerket «Binderssteinen» ved [[Lierfoss]] i nærheten av gården Våler for å hedre oppfinneren Vaaler.<ref>{http://www.lierfoss.no< Lierfoss.no]</ref> Historielaget avbildet klokelig hans papirklemme, og ikke den han feilaktig blir tilkjent æren for.

Så sent som i 2005 hadde den nye utgaven av ''Norsk biografisk leksikon'' i siste bind en biografi av Johan Vaaler som den norske oppfinner av bindersen.<ref>Haveraaen, Sverre: «Vaaler, Johan», ''Norsk biografisk leksikon'', Kunnskapsforlaget, Oslo 2005, bind 9, s. 411. ISBN 82-573-1011-5</ref>