Redigerer Bergensbanen (avsnitt)

===Bakgrunn===
[[Fil:Kart over Bergensbanen 1924.png|thumb|Historisk kart over Bergensbanen.]]
[[Bilde:Bergensbanen-sammenkobling-1907.jpg|thumb|upright|Fra sammenkoblingen av banen fra øst og vest ved [[Ustaoset]] i 9. oktober 1907.<ref name=":0" />]]
[[Bilde:Snowcovered tracks Bergensbanen 1908.jpg|thumb|upright|Snørydding på bergensbanen 1908.]]
Bergensbanen gjorde det mulig å reise mellom Bergen og [[Kristiania]] på en dag eller en natt. Alternativet var en strevsom reise over [[Filefjell]] og langs [[Sognefjorden]], eller 2-3 dager med tidens raskeste båtskyss rundt kysten (ruten med daglige avganger brukte 54 timer). I 1847 brukte [[dampbåt]]en Christiania-Bergen over 5 døgn. Under [[første verdenskrig]] sperret [[Tyskland]] sjøveien mellom [[Storbritannia]] og [[Russland]] som var allierte. Bergensbanen gjorde det mulig for [[diplomat]]er og [[kurer]]er å reise til [[St. Petersburg]] via Kristiania og [[Stockholm]] og med skip over [[Østersjøen]] (direkte eller via [[Åbo]]).<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Storrusten, Erling | utgivelsesår = 1994 | tittel = Langsomt ble reisene for alle: reiser og samferdsel i Norge 1869–1994 | isbn = 8276280226 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk reiseinformasjon | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104082 | side = }}</ref><ref>Bjørnland, Dag: ''Innenlands samferdsel 1800–1850''. Oslo: Grøndahl/TØI, 1977</ref>

På 1870-tallet fantes det sammenhengende jernbane fra Oslo til Trondheim som på hele tre steder<ref>[https://www.ba.no/striden-som-fikk-bergensbanen-pa-skinner/s/5-8-1428476 Professor Morten Hammerborg: «Striden som fikk Bergensbanen på skinner»,] ''[[Bergensavisen]]'' 10. oktober 2020</ref> krysset grensen til [[Sverige]]. På Vestlandet fantes ingenting. All jernbaneutbygging skjedde nordover og østover fra hovedstaden frem til [[Jærbanen]] ble vedtatt. I 1875 lyktes det omsider for [[Peter Jebsen]] og andre stortingsmenn fra Bergen å få vedtatt Vossebanen. Det var i siste liten, ettersom  høy[[konjunktur]]en da ble avløst av en internasjonal økonomisk krise som slo beina vekk under mange planer. Vossebanen stod ferdig i 1883 og var tenkt å føres videre til hovedstaden; men under krisen utover 1880-tallet sa regjeringen tvert nei til nye baner. Ingeniør Lars Hille hadde alt i 1874 utarbeidet en trasé fra Voss gjennom Raundalen og Gravhalsen til Myrdal og [[vannskille]]t ved Taugevatn. Men andre foretrakk at banen skulle gå rundt [[Hardanger]] - enten [[Ulvik]] eller [[Eidfjord]] - og et regjeringsoppnevnt utvalg, bestående av østlendinger, foreslo å legge linjen fra Oslo til Lærdal. Utvalget var mest opptatt av å få bygd [[Nordbanen]] fra Oslo til [[Gjøvik]]. Så fikk heller Bergensbanen gå gjennom [[Valdres]] og over Filefjell ned til Lærdal, og de reisende ta seg videre derfra, om de ville til Bergen. Utvalgets formann, [[Hans Rasmus Astrup (1831–1898)|H.R. Astrup]], gjorde et nummer av hvordan han selv gledet seg til en dampskipstur etter en skranglete togreise, og anså det som naturlig at alle reisende fra Oslo til Bergen så frem til 12-14 timers båtreise den siste etappen fra Lærdal til Bergen.<ref>[https://www.ba.no/striden-som-fikk-bergensbanen-pa-skinner/s/5-8-1428476 Professor Morten Hammerborg: «Striden som fikk Bergensbanen på skinner», ''Bergensavisen'' 10. oktober 2020]</ref>

Allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Christiania. Første etappe ble åpnet 11. juli 1883 med den [[smalspor]]ete jernbanen mellom [[Vossebanen|Bergen og Voss]].<ref>[[#refNielsen|Nielsen]]</ref> På 1890-tallet ble det bedre tider, og Stortinget begynte å vedta nye jernbaner, men når det gjaldt Bergensbanen, fantes det nå hele ni ulike traséforslag. Problemet var at alle politikerne ønsket jernbane til sine hjemtrakter, mens ingen hadde interesse av en jernbane på vidda - unntatt bergenserne som ønsket kortest mulig reisetid til hovedstad og jernbanenettet derfra. I 1894 klarte likevel jernbanekomitéens formann [[Jørgen Løvland]] å få gang i en stortingsdebatt som kom til å strekke seg over en uke. Løvland ønsket at jernbanen skulle gå til Lærdal, men opprørte bergensere protesterte.<ref>[https://www.ba.no/striden-som-fikk-bergensbanen-pa-skinner/s/5-8-1428476 Professor Morten Hammerborg: «Striden som fikk Bergensbanen på skinner», ''Bergensavisen'' 10. oktober 2020]</ref> Særlig i [[Sogn (distrikt)|Sogn]] var støtten for en fjordlinje sterk, men den ville medføre fergestrekninger. Sogningene ønsket jernbane over [[Hemsedal]]sfjellet eller over Filefjell til [[Lærdal]], eller en jernbanelinje ned [[Aurlandsdalen]] til [[Aurland]]. Også en linje langs [[Hardangerfjorden]] var diskutert. Til slutt var det høyfjellsruten som vant fram. 

[[Fridtjof Nansen]]s erfaringer om geografien fra sin skitur over fjellet i 1884 var delaktig i fastleggingen av traséen.<ref>[https://skinnelangs.no/index.php?line=1 Fridtjof Nansen og Bergensbanen]</ref> 

Siden verken høyfjellsbanen eller Lærdalsbanen kunne få flertall, gikk [[Christian Michelsen]] - som Peter Jebsen ti år tidligere - ut med et forslag til en [[hestehandel]]. Når Løvland og andre med ham ønsket Bergensbanen til Lærdal, skyldtes det at de egentlig ønsket var en [[Sørlandsbanen|Sørlandsbane]]. Michelsen skal ha foreslått for Løvland at hvis bergenserne satte Bergensbanen først og Sørlandsbanen på andreplass, og Løvlands gruppe det motsatte, ville ingen av banene bli vedtatt; men med forente krefter kunne de få bevilget flere delstrekninger som gradvis ville danne fullstendige jernbanelinjer. Dermed ble Løvland over natten tilhenger av bane til Bergen, mens Michelsen, [[John Theodor Lund]] og andre bergenske stortingsmenn fremsnakket Sørlandsbanen. Sammen fikk disse to gruppene flertall. Med 60 mot 53 stemmer ble det i 1894 vedtatt å forlenge Jærbanen fra Egersund til [[Flekkefjord]] og bygge bane fra [[Arendal]] til [[Åmli]], mens Vossebanen ble forlenget til Taugevatn, der toglinjen stanset i [[ødemark]]en i 1.301 meters høyde.<ref>[https://www.ba.no/striden-som-fikk-bergensbanen-pa-skinner/s/5-8-1428476 Professor Morten Hammerborg: «Striden som fikk Bergensbanen på skinner», ''Bergensavisen'' 10. oktober 2020]</ref> I det underlige vedtaket lå selvsagt en klar forventning om at banen måtte vedtas videre østover, og det skjedde da også fire år senere. 

Vedtaket ble feiret i Bergen med folketog i strømmende regn fra Torget kl 13. Alle butikker var stengt, byen ble illuminert kl 19, og det hersket [[17. mai]]stemning. Da stortingsmennene kom hjem, var 30.000 bergensere møtt frem da «Kong Harald» gled inn byfjorden med blå lys fra mastene under oppskyting av raketter. Stortingsmennene ble ført til [[Bergen børs]] som var opplyst av hundrevis av fakkelbærere. John Lund holdt tale og ''[[Nystemten]]'' ble sunget før et enormt fakkeltog fulgte stortingsmennene hjem. For anledningen hadde [[redaktør]] Joachim Lampe<ref>[https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/53G0X/prestesoenn-med-fryktet-penn Prestesønnen Joachim Lampe, redaktør av ''Revyen]</ref> skrevet en sang:
:Vet du at hver enkelt skinne
:har en samlende misjon
:til med jern å sammenbinde
:Norges folk til en nasjon.<ref>[https://www.ba.no/striden-som-fikk-bergensbanen-pa-skinner/s/5-8-1428476 Professor Morten Hammerborg: «Striden som fikk Bergensbanen på skinner», ''Bergensavisen'' 10. oktober 2020]</ref>

I 1896 ble det vedtatt at banens [[sporvidde]] skulle være [[normalspor]], til tross for at Vossebanen var [[smalspor]]et. Dermed måtte Vossebanen også bygges om til normalspor, og ble den første smalsporbanen i Norge det skjedde med. Ved utvidelse til normalspor ble tunneler utvidet, broer skiftet ut, støttemurer forsterket, og skinnevekten økt fra 17,5 til 25 kg/meter. Alle sporveksler måtte skiftes i en operasjon og uten avbrytelse, alt ble gjort i løpet av natt til 11. august 1904.<ref name=":0" />

Det var en hard strid om Bergensbanens sporvidde, da det var et slags prinsipp tidligere at bare mellomriksbaner (mellom Norge og [[Sverige]]) skulle bygges som normalsporede baner, mens man ellers fikk nøye seg med de billigere smalsporbanene. Hvorvidt de i det lange løp var så mye billigere enn de tyngre normalsporbanene er usikkert, noe normalsporforkjemperne også argumenterte med. Blant annet var omlastingen mellom normalspor og smalspor en dyr og tidsødende sak. Med vedtaket om en normalsporet Bergensbane var i realiteten slaget om sporviddene i Norge avgjort – til normalsporets fordel.