Redigerer Benjamin Wegner (avsnitt)

== Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge ==
[[Fil:Jb wegner.jpg|thumb|left|Benjamin Wegner i 1850- eller 1860-årene]]
I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at [[Blaafarveværket]] i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly ønsket å kjøpe verket og sende Wegner som sin representant for å gjennomføre kjøpet, men fikk økonomiske problemer og planene måtte avlyses. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere, og ble i stedet den som kjøpte verket. Wegner fikk i oppdrag av Benecke å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte.
[[File:Blåfargeverket.jpg|thumb|[[Blaafarveværket]]]]
[[Fil:Frogner Manor by I. C. Dahl for Benjamin Wegner.jpg|thumb|[[Frogner Hovedgård]] i 1842, malt av [[I.C. Dahl]] for Wegner]]
[[Fil:Frogner_Hovedg%C3%A5rd_20090208.jpg|thumb|[[Frogner Hovedgård]] i dag]]
[[Fil:Henriette Wegners paviljong, Frognerparken, Oslo.jpg|thumb|[[Henriette Wegners paviljong]] i Frognerparken var en bryllupsgave fra Benjamin til [[Henriette Wegner]]]]
[[File:Benjamin Wegners solur i Frognerparken.jpg|thumb|[[Benjamin Wegners solur]] fra ca. 1837 i Frognerparken]]
[[File:Benjamin Wegner letter of appoint as consul of Lübeck.jpg|thumb|Benjamin Wegner utnevnes av Lübecks senat til konsul i Norge]]
[[Fil:Dronninghavn, Bygdøy.jpg|thumb|Wegner døde på landstedet [[Dronninghavn]] på [[Bygdøy]] (Ladegaardsøen) i 1864. Fotografi fra 1860-årene]]

Wegner reiste til Norge og satte 16. desember 1821 første gang foten på norsk jord. Reisen foregikk med [[diligense]] og han har skildret reisen og sine inntrykk fra Norge i reisedagbøker og brev. Etter å ha vurdert Blaafarveværket kjøpte han bedriften i 1822 for 150 000 [[Hamburger Banco]] på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent og gjennom en [[stråmann]] bosatt i Norge. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fem aksjonærer.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Thv. Lindeman | utgivelsesår = 1993 | tittel = Modums blaafarveverk: et bidrag til dets historie | isbn = 8290734107 | forlag = Blaafarveværket | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012111406141 | side =66–67 }}</ref> Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene, og Wegner ble bedriftens «overdirektør» (administrerende direktør). Wegner fikk inntekter fra bedriften både gjennom utbytte og [[tantieme]] som direktør. Både Wegner og Benecke hadde [[signaturrett]] for Blaafarveværket. I et brev 16. mars 1822 skrev han at «jeg vil ikke oppholde meg for bestandig i Norge, men høyst 1–2 år», men slik skulle det ikke bli.<ref name=Steinsvik126 />

I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte [[Karl Friedrich Böbert]] som [[bergmester]] og [[Friedrich Roscher]] som [[hytteinspektør]].<ref>Tone Sinding Steinsvik: ''Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776'' (Modum 1978)</ref><ref>Kai Hunstadbråten: ''Bergverk, mennesker og miljø'' (Drammen 1997)</ref><ref>Tone Sinding Steinsvik: ''Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden'' (Modum 2000)</ref><ref>[[Kjell Arnljot Wig]]: ''Eventyret om Blaafarveværket'' (Drammen 1995)</ref>

Under sine første år i Norge bodde Wegner på [[Fossum hovedgård (Modum)|Fossum Hovedgård]] ved Blaafarveværket, men han tilbragte mye tid på forretningsreiser i England og på kontinentet, for å skaffe verket innpass på nye markeder. I 1824 lyktes han da det kom store ordrer fra England, og det engelske markedet forble Blaafarveværkets hovedmarked. Et enkelt engelsk firma, Smith, Goodhall & Reeves, stod i det meste av Wegners direktørtid for over 70% av salget. Vennen Isaac Solly Lister i London, som drev import av blåfarge til papirindustrien, var fra starten en viktig døråpner i det engelske markedet og dessuten i alle år en trofast kunde for Blaafarveværket. Gjennom sine kontakter i [[Det britiske ostindiske kompani]] var han også sentral i Wegners forsøk på å komme inn på det kinesiske markedet. Isaac Solly Lister forsynte dessuten Wegner med alle slags varer fra England, alt fra luksusartikler som osten cheshire, tannbørster, såpe, skreddersydde klær, frakker og gullnåler til hestesaler og newfoundlandshunder, som på den tiden var populære i England.<ref>Hagen (2022) s. 299ff</ref> Også hans gamle forretningspartner og mentor Edward Solly, Isaacs onkel, hjalp Wegner med å skaffe kundekontakter på det engelske markedet de første årene.<ref>Hagen (2022) s. 61</ref>

Benjamin Wegner var liberal og frihandelsvennlig.<ref>Hagen (2022) s. 51</ref> [[Ingerid Hagen]] beskriver ham som en av de helt sentrale eiendomsoppkjøpere og industrigründere i det førindustrielle Norge og en pionér i moderne bedriftsledelse.<ref name=Hagen>Hagen (2022) s. 329</ref> Wegner ble av samtidige beskrevet som «en Konge hvis mindste Vink var en Lov for alle der stode i Forbindelse med Værket», men også som rettskaffen, hjelpsom og ansvarsbevisst overfor sine ansatte.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1991 | tittel = Gamle Modum | forlag = Historielaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019030181023_001 | side = }}</ref> I «et naivmuntert Lunedigt» fra 1831 av [[Hans Allum]] het det at «Benjamin Wegner gavner landet».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1831 | tittel = Provindsiaden, eller Den lille Reiselabyrinth i Buskerud | forlag = Trykt hos Frederik T. Steen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016071348001 | side = }}</ref> [[Willibald Alexis]] omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken ''Herbstreise durch Scandinavien'' («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.<ref>[[Willibald Alexis]] (1828). ''[http://books.google.com/books?id=1HcHAAAAQAAJ Herbstreise durch Scandinavien]''. Schlesinger, Berlin 1828, bd. 1, s. 107ff</ref>

Tidlig i 1830-årene flyttet familien Wegner fra Fossum Hovedgård til Christiania, og de bodde i 1833 i [[Dronningens gate (Oslo)|Dronningens gate]]. Blaafarveværket etablerte sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, og Wegners besøk til gruvesamfunnet han var øverste leder for på Modum ble sjeldnere. I 1836 kjøpte Wegner [[Frogner Hovedgård]] i [[Aker]], der han bodde sammen med sin familie til 1849. Wegner videreførte tradisjonen fra [[Bernt Anker]]s tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren [[I. C. Dahl]] besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.

Sammen med bl.a. [[Herman Wedel-Jarlsberg]] kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også [[Hafslund hovedgård]], som eide større skogseiendommer i [[Østfold]] og i [[Østerdalen]] og som drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i [[Sarpsfossen]]. I 1853 ble Beneckes eierandel overtatt av Wegner og de nye medeierne [[Jacob Peter Meyer]], sistnevntes sønn [[Thorvald Meyer]], sistnevntes svoger [[Stener Rosenberg]], [[Westye Egeberg]] og [[Hans Gulbranson]]; Wegner ble dermed den største eieren med 25/77 parter (ca. 32,46%). Fra 1848 og frem til sin død konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i [[Hafslund hovedgård]], som gav en betydelig inntekt i alle år.<ref>[[Rolf B. Wegner]] (d.y.): ''Wegner-slektens virksomhet ved Glomma'', 2011</ref>

I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften [[Hassel Jernværk]] fra enken etter [[Peter Collett (1766–1836)|Peter Collett]], og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. I 1849 ble Hassel Jernværk utlyst på en auksjon der han fikk tilslaget på hele eiendommen.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1849-12-01 | tittel = Correspondenten| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_correspondentenskien_null_null_18491201_76_96_1 | side = }}</ref>  I 1854 ble Hassel Jernværk oppdelt og eiendommene solgt enkeltvis på auksjoner, noe som innbragte et større beløp.

I kriseåret 1848 valgte eierne av Blaafarveværket – Benecke og Wegner – å melde oppbud på firmaets vegne. I pressen vakte det forundring at en stor bedrift som hadde tjent gode penger i alle år under deres eierskap ikke kunne utholde mer enn ett dårlig år. På den annen side lovet Wegner å betale sine arbeidere sin del av det de hadde til gode av sin private formue, noe hans medeier Benecke ikke gjorde.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1849-02-12 | tittel = Christiania-Posten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_christianiaposten_null_null_18490212_2_230_1 | side =|sitat=Generalconsul Wegner har nemlig været så ædel og lovet Arbeiderne af sin egen Formue at betale dem, hvad der kommer paa hans Parter i Værket at utrede }}</ref>

Benjamin Wegner ble i 1836 utnevnt til [[Portugal|Kongeriket Portugal]]s visekonsul i Christiania og dermed Portugals fremste representant i Norge, ettersom Portugal ikke hadde noen høyere diplomatisk eller konsulær representant i Norge.<ref>{{cite journal |date= 1836-08-11 |title=Ved naadigst Resolution af 30te f. M. har Hans Kongelige Majestæt naadigst behaget at anerkjende Benjamin Wegner som Portugisisk Vice-Consul i Christiania |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dennorskerigstidende_null_null_18360811_22_80_1 |journal= Den Norske Rigstidende }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1838 | tittel = Veiledning for Christianias Indvaanere og Reisende, som besøge Staden og ønske Underretning om Regjerings-Contoirerne, Stadens Authoriteter, offentlige Indretninger og forskjellige Communalgjenstande m.m |kapittel=Fremmede Magters Consuler| forlag = H. T. Winters Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016110728002?page=33 | side = 25 }}</ref> Han ble etterhvert [[generalkonsul]] i Norge for de tre hanseatiske bystatene [[Hamburg]], [[Lübeck]] og [[Bremen]], som alle var fullt suverene land på denne tiden: I 1842 ble han Hamburgs konsul i Christiania og i 1844 ble han Hamburgs generalkonsul for Kongeriket Norge.<ref>{{cite journal |date=1851 |title=Hamburgische oder Hanseatische Diplomaten |url=https://books.google.com/books?id=048AAAAAcAAJ&pg=PA514 |journal= Zeitschrift des Vereins für Hamburgische Geschichte|volume=3|page=514}}
</ref><ref>{{cite book |year= 1861 |title=Almanach de Gotha: annuaire généalogique, diplomatique et statistique pour l'année 1861|chapter-url=https://books.google.com/books?id=nGGOkBv2sBoC&pg=PA838 |location=[[Gotha]] |publisher=Justus Perthes|chapter= Annuaire diplomatique – Suède et Norwége |page=838 }}</ref> I 1843 ble han Lübecks konsul i Christiania og i 1861 ble han forfremmet til generalkonsul for Lübeck. I 1859 ble han også Bremens generalkonsul i Christiania.<ref>{{cite journal |date= 1859-05-04|title=Under f.D. er hamburgsk Generalkonsul i Christiania Benjamin Wegner anerkjendt som Generalkonsul sammesteds for Hansestaden Bremen |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dennorskerigstidende_null_null_18590504_45_36_1 |journal= Den Norske Rigstidende }}</ref><ref>{{cite book |year= 1862 |title= Gothaischer genealogischer Hofkalender nebst diplomatisch-statistichem Jahrbuch auf das Jahr 1862|chapter-url=https://books.google.com/books?id=yyNlAAAAMAAJ&pg=PA823 |location=[[Gotha]] |publisher=Justus Perthes |chapter= Diplom. Jahrbuch – Schweden und Norwegen |page=823 }}</ref> Han innehadde alle disse fire konsulære embedene til sin død.<ref>{{cite journal |year=1863 |title=Främmade Magters General-Konsuler, Konsuler o. Vice-Konsuler |url= https://runeberg.org/sonkal/1864/0668.html |journal= Sveriges och Norges stats-kalender för år 1864 |publisher= Kungliga Vetenskapsakademien |pages= 628 og 630}}</ref>

Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848 for 72 500 speciedaler, men beholdt [[Frognerseteren]] med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter, herunder et landsted og en av Frognerløkkene med tanke på eiendomsutvikling (løkken Kullebunden, Skovveien 10). Familien bosatte seg i 1849 sentralt i Christiania, først i [[Kirkegata (Oslo)|Kirkegaden]] 28 og senere i [[Prinsens gate (Oslo)|Prindsens Gade]] 12. Han kjøpte i 1855 lystgården [[Dronninghavn]] på [[Bygdøy]] (da kalt Ladegaardsøen), som da omfattet over 200 mål og som familien brukte som sommerbolig.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = | tittel = Morgenbladet 1866.04.25 | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_18660425_48_113_1 | side = }}</ref> I tillegg eide han et mindre landsted ved Bekkebukten nær Hukodden på Bygdøy.<ref> {{ Kilde bok | utgivelsesår = | tittel = Morgenbladet 1866.03.03 | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_18660303_48_62_1 | side = }}</ref> Etter hans død solgte arvingene Frognerseteren med Frognerseterskogen til [[Thomas Heftye (1822–1886)|Thomas Heftye]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kjeld Magnussen | utgivelsesår = 1967 | tittel = Gaarden Store Frogner | forlag = Oslo Bymuseum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052204059 | side = }}</ref><ref>[[Rolf B. Wegner]] (d.y.): ''Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller'', 2013, 184 s., ill.</ref> Han var medlem av herreklubben [[Norske Selskab (1818)|Norske Selskab]] fra 1835.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1938 | tittel = Norske Selskab: medlemmer 1818–1878 | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016072248157 | side = 32 }}</ref> Sammen med ektefellen var han også medlem av [[Christiania Industriforening for trængende Fruentimmer]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1849 | tittel = Beretning om Christiania Industriforening for trængende Fruentimmer for Aaret 1848–49 | utgivelsessted = xx | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021082548665 | side = }}</ref>

Ved slutten av livet var hans hovedadresse en bygård i [[Kristian Augusts gate (Oslo)|Christian Augusts Gade]] 17–19, som stod der [[Domus Juridica]] står nå. De nærmeste naboene i samme bygård var [[Frederik (Fritz) Joachim Wedel Jarlsberg|Fritz Wedel Jarlsberg]] og [[overhoffmesterinne]] [[Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg]], med sønnen [[Fritz Wedel Jarlsberg]], og enkefru Anna Krog med hennes unge datter [[Gina Krog]]. Familien tilbragte imidlertid mye tid på landstedet på Bygdøy eller på reiser.

Benjamin Wegner døde på landstedet [[Dronninghavn]] på Bygdøy 9. juni 1864 og ble begravet på [[Gamle Aker kirkegård]] 13. juni 1864;<ref>[https://media.digitalarkivet.no/view/664/435 Oslo domkirke, kirkebøker, F/Fa/L0025, ministerialbok nr. 25, 1847–1867, s. 831–832]</ref> ektefellen ble begravet i samme grav i 1875. Graven lå på område 02.004 til høyre for Gamle Aker kirke, og tittelen og navnet ''Generalconsul Jacob Benjamin Wegner'' var benyttet på gravminnet. Gravminnet eksisterer ikke lenger.