Redigerer Benjamin Disraeli (avsnitt)

=== Tidlig politisk karriere ===
Disraeli hadde overveiet en politisk karriere allerede i 1830, innen han forlot England og dro til [[Middelhavet]]. Hans første virkelige anstrengelser kom imidlertid ikke før i 1832, under den store krisen med reformproposisjonen i 1832, der han bidro til et anti-[[Whig (historisk britisk parti)|whig]]-skrift som ble publisert av Murray med tittelen ''England and France: or a cure for Ministerial Gallomania''. Valget av en torypublikasjon ble sett som underlig eller til og med anstøtelig av Disraelis venner og slekt, som betraktet ham som mer av en radikaler.

Disraelis politiske innstilling på denne tiden var påvirket av både av hans rebelske side og hans ønske å gjøre seg bemerket. I begynnelsen av 1830-tallet virket [[Tory (historisk britisk parti)|Toryene]] og de interessene de representerte nesten som en tapt sak. Det andre store partiet, [[Whig (historisk britisk parti)|Whigs]], var tydelig utenkelig for Disraeli: «Toryismen er gått trett og jeg kan ikke nedlate meg til å bli en whig.» <ref>Blake, side 87</ref>

Selv om han stilte som radikal kandidat den første gangen han – forgjeves – forsøkte å få et sete i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]], var Disraeli en progressiv tory da han fikk sete i Underhuset i 1837 som representant for valgkretsen [[Maidstone]]. Han hadde også mislyktes å bli valgt i 1835 med et mer toryistisk program. Disraeli var velvillig innstilt til noen av [[chartister]]nes krav, og gikk inn for en allianse mellom den jordeiende adelen og arbeiderklassen mot middelklassens økende makt. Han var med på å stifte gruppen [[Young England]] i 1842; gruppen ivret for at de rike skulle bruke sin makt til å verne de fattige mot middelklassens utnyttelse. Gjennom hele sin karriere skulle Disraeli søke å etablere allianser mellom de konservative og de radikale.

Statsminister [[Robert Peel]] tok ikke med Disraeli da han satte sammen sitt kabinett i 1841, og Disraeli ble senere en skarp kritiker av Peels regjering. I parlamentet ble Disraeli kjent for sitt forsvar for de [[proteksjonisme|proteksjonistiske]] kornlovene («Corn Laws»), da han gikk i mot partikollegaen Peels engasjement for [[frihandel]], som Disraeli fordømte som «''[[laissez-faire]]''-[[kapitalisme]]». Slutten av 1845 og de første månedene av 1846 ble dominert av striden i parlamentet mellom frihandelsvennene og proteksjonistene. Disraeli tapte kampen, men avskaffelsen av kornlovene fikk en høy politisk pris da det konservative partiet sprakk. Peel og hans tilhengere, som ble kjent som [[peelitter]], nærmet seg whigene. Rundt proteksjonistene ble det dannet et nytt konservativt parti, under ledelse av Disraeli, [[George Bentinck]] og [[Edward Smith-Stanley Derby]].