Redigerer Bełżec (utryddelsesleir) (avsnitt)

===Kurt Gerstein===
SS-mannen [[Kurt Gerstein]] (som selv hadde vært fange i to måneder sommeren 1938, i konsentrasjonsleiren [[Welzheim]] utenfor Stuttgart) ankom Belzec 19. august 1942 med en forsendelse av [[Zyklon B]]-gass.  Han ble så sjokkert at han straks grov ned boksene med giftgass, for deretter å hevde at de var blitt ødelagt under transport. Senere fortalte han om grusomhetene i Belzec til en rekke mennesker; på toget betrodde han seg gråtende til diplomaten [[Göran von Otter]] fra [[Sverige]], og foreslo for denne at [[flyveblad]]er om Belzec kunne slippes ut over Tyskland; han bestakk seg også til en audiens hos [[paven]]s utsending, kardinal [[Cesare Orsenigo]], som dog ikke viste noen interesse for hans rystende beretning.
{{sitat|Unterscharführer Hackenholt anstrengte seg for å få motoren i gang. Men den vil ikke starte. Kaptein Wirth kommer bort. Jeg kan se at han er engstelig fordi jeg er vitne til en fiasko. Ja, jeg ser alt og jeg venter. Klokken min viste at det gikk 50 minutter, 70 minutter, og dieselmotoren starter ikke. Menneskene i gasskammeret venter. Det høres gråt «som i synagogen», sier professor Pfannenstiel som har øynene klemt mot vinduet i tredøren. Kaptein Wirth er rasende og slår den ukrainske assistenten 12-13 ganger i ansiktet. Etter 2 timer og 49 minutter startet dieselmotoren. Menneskene i de fire stappfulle gasskamrene var i fortsatt i live, fire ganger 750 personer i fire ganger 45 kubikkmeter. Nye 25 minutter gikk. Mange var allerede døde, noe man kunne se gjennom det lille vinduet fordi gasskammeret ble lyst opp av en liten elektrisk lampe. Etter 28 minutter var bare noen få i live. Etter 32 minutter var endelig alle døde. Tannleger slo løs gulltenner, broer og kroner. I midten sto kaptein Wirth. Han var i sitt rette element og viste meg en stor beholder full av tenner, han sa: "Se selv vekten av alt det gullet! Dette er bare fra i går og dagen før. Du kan ikke forestille deg hvor mye vi finner hver deg - dollar, diamanter, gull. Du må se selv!"|[[Kurt Gerstein]]<ref name="Wallach" />{{rp|508-509}}|align=right}}
Under sitt besøk i Belzec var Gerstein vitne til ankomsten av 6 700 jøder fra Lvov, fordelt på 45 togvogner. 1 450 var alt døde ved ankomst, resten ble sendt nakne rett i gasskamrene, der Hackenholt strevde med å få i gang dieselmotoren. Den ville ikke starte, og Wirth dukket opp, synlig nervøs over at en besøkende ble vitne til rutinesvikten. I gasskamrene ventet ofrene på døden, man hørte dem gråte og klage, «som i [[synagoge]]n», uttalte [[Wilhelm Pfannenstiel]], ifølge Gerstein med øynene klistret mot kikkhullet i døren. Pfannenstiel var professor ved universitetet i [[Marburg]] og knyttet til SS som konsulent i [[hygiene]]spørsmål. Han og Gerstein var sendt til Polen fordi Globocnik trengte råd om hvordan man best skulle desinfisere de enorme lagrene som bygde seg opp av de myrdedes klær.

Rasende over forsinkelsen slo Wirth Hackenholts ukrainske medhjelper titalls ganger i ansiktet med sin pisk – han hadde også pisket en jødisk kvinne i 40-årsalderen i ansiktet for å få henne inn i gasskammeret. Gerstein stod med stoppeklokke; 2 timer og 49 minutter forløp før dieselmotoren startet.  Så lenge ventet folk på døden, seks på hver kvadratmeter, stående på hverandres føtter. Etter ytterligere 25 minutter så Gerstein at mange var døde; en lyspære lyste opp kammeret i noen sekunder.  Etter 32 minutter var alle døde. Gerstein syntes de lignet blålige marmorstatuer, tilklint av blod og avføring – så tett sammenfloket at arbeidskommandoen måtte stikke kroker inn i munnen på de døde, som deretter ble dradd fra hverandre og slengt med flaksende lemmer ut på rampen. Det hastet – en ny last jøder stod i «slangen» og ventet på tur. Lik med [[gull]]tenner ble sendt til venstre, lik uten gulltenner til høyre. Tannleger hamret ut gullet. Andre arbeidere skilte de dødes ben og utvidet analmuskel og skjede for å se etter verdigjenstander. ''I midten stod Wirth, i sitt rette element, og viste meg en boks full av tenner mens han sa: «Se selv vekten av alt gullet! Dette er bare fra i går og forgårs. Du kan ikke forestille deg hva vi finner hver dag – [[dollar]]s, [[diamant]]er, gull. Du kan selv se!''» En ny last jøder ble tvunget inn i de tømte, men stinkende rommene. Hele tiden hørtes lystig musikk. Oppstilt foran bygningen stod leirens lille [[orkester]]; lederen for den jødiske arbeidskommandoen var en tidligere [[Kaptein (grad)|kaptein]] i den [[østerriksk-ungarsk]]e hær, belønnet med [[Jernkorset]] i [[første verdenskrig]], nå [[fiolin]]ist i en dødsleir, der luften var tykk av stank og fluer.

Gerstein betrodde seg også til biskopen i Berlin, [[Otto Dibelius]]. Da Sveriges erkebiskop [[Erling Eidem]] kom til Berlin for å innsette ny sogneprest i den svenske Victoria-menigheten, fortalte Dibelius ham hva som skjedde i Belzec. Noen dager senere, 6. november 1942, holdt Eidem preken over [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolf]]s minne i [[Lützen]]: «Vår feiring av Gustaf Adolf må ikke preges av nasjonal selvtilstrekkelighet og hovmod, som om vi svensker, vi nordboere eller vi germanere skulle være noe bedre enn andre av Jordens folk, stammer og raser.» Den svenske sendemannen [[Arvid Richert]] ble svært forskrekket, men Eidem stod inne for hvert ord. Hjemme i Sverige oppsøkte han statsministeren for å få ham til å bistå de norske jødene. Men Eidem slo aldri alarm; han brukte omskrivninger for det han visste.<ref>[[#refThorsell|Thorsell, Staffan, s. ?]]</ref>

Gersteins vitnesbyrd anses av mange historikere i dag som å ha liten eller ingen verdi. Enkelte har argumentert for at mannen var psykotisk, og at dette påvirket hans skrifter sterkt. Tallene som han opererer med i sin rapport avvises av [[Gerald Reitlinger]] og [[Raul Hilberg]].