Redigerer Basilios den store (avsnitt)

===Skrifter og teologi ===
[[File:Basilii Magni Opera.tif|thumb|Basilii Magni Opera, 1540]]
Basilios etterlot seg skrifter som skulle bli meget høyt verdsatt i kristenheten. Som kirkehistorisk kilde kommer hans overleverte brevsamling flittig til anvendelse, og hans ''Hexaemeron'', ni prekener over verdens skapelse, utgjør et grunnleggende arbeide innen skapelsedagslitteraturen. [[Polemikk|Polemisk]] og [[dogmatikk|dogmatisk]] betydelig er også hans skrift i fem bøker ''Mot Eunomios'' (arianer) og hans nikenske skrift ''Om den hellige Ånd''. Til ham henføres også, om enn i revidert form, den såkalte basilianske liturgi. 

I en tid da kirken var sterkt plaget av splittelser i trosspørsmål, viet Basilios sin kraft til å «bøte på kirken trasete kappe», blant annet ved å forsøke å enes med pave [[Damasus I]] i teologiske, politiske og ekklesiastiske spørsmål. Basilios frakjente paven rettsautoritet over kristenheten, men så ham som teologisk leder for kirken. Han mislyktes imidlertid med å vinne pavens tilslutning, fremfor alt angjeldende den greske formulering av [[treenigheten|treenighetsbegrepet]] som ble fastlagt ved [[det første konsil i Nicaea]]. 

Sammen med sin venn [[Gregor av Nazianz]] og sin bror [[Gregor av Nyssa]] overbeviste Basilios etter hvert den østlige kristenhet om at det ikke var logisk å både anta ''[[homoousios]]'' og hevde at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd var tre [[hypostase]]r. Ved de kappadokiske fedres anstrengelser ble det bestemt at det greske ord ''[[ousia]]'' var det samme som det latinske ''[[substantia]]''. Denne teologi ble, mest som følge av de analogier som ble brukt til begrunnelse, kontroversiell, ettersom de til beskrivelsen av Treenigheten påstod at far, mor og barn delte en felles menneskelighet. Dessuten ble definisjonen feiltolket som [[polyteisme]]. Den senere vedtatte definisjon av Treenigheten som en substans og tre personer var Basilios den første til å fastslå. Dette ble definert som dogme ved [[det første konsil i Konstantinopel]], som fant sted et par år etter Basilios' død. 

Ifølge Basilios kunne Faderen, Sønnen og Den hellige ånd ikke virke uten hverandre. Han anså at Ånden utgår fra Sønnen som utgår fra Faderen, etter samme forhold som da Sønnen var blitt født. Uten å selv direkte kalle Ånden «Gud» stred han i ''Om Den hellige ånd'' mot dem som forfektet at Ånden ikke hadde guddommelighet ([[pneumatomakierne]]).

Videre sammenstilte Basilios et utvalg av [[Origenes]]' skrifter, noe som fikk som følge at Origenes' teologiske stilling ble forsterket.