Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

===Utviklingen av opera===
[[Bilde:Frontispiece of L'Orfeo.jpg|miniatyr|Tittelbladet på utgivelsen av [[Claudio Monteverdi]]s ''[[L'Orfeo]]'' fra 1609.]]

Operaen ble funnet opp tidlig i barokken, men kan ha vært inspirert av pastoraldramaer, madrigaler og intermedio-stykker, alle tre en blanding av drama og musikk.<ref>Side 308-309, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I tillegg var humanister som [[Girolamo Mei]], som forsto det slik at greske teaterstykker ble sunget i sin helhet, viktige for ideen bak opera. Meis ideer ble diskutert i sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt [[Florentinske musikkreform|''Camerata Fiorentina'']].<ref>Side 311, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Diskusjonen gikk gjerne rundt hvordan man skulle fremføre dikt, taler og teaterstykker melodisk. I renessansen hadde man som tidligere nevnt madrigaler, men disse sangene var polyfone, og det gjorde det vanskelig for lyttere å følge handlingen.<ref>Side 46, Nesheim</ref> I Camerata Fiorentina ble ''[[monodi]]er'', sanger skrevet for en sangstemme med enkelt akkompagnement, ofte på lutt, gitar, cembalo eller orgel, skapt. Med bare en sangstemme ble det lettere å følge handlingen. I tillegg skulle fraseringen følge tekstens innhold, slik at korte noter og høye toner karakteriserte opprømthet og lange toner og lavt stemmeleie en mer rolig sinnsstemning. Først var det særlig [[Vincenzo Galilei]] og [[Giulio Caccini]] som skrev monodier, og sistnevnte utviklet dem i stor grad. Monodiene forsvant gradivs i slutten av den tidligbarokke perioden, men etter å ha spredd seg til mange andre europeiske land og inspirert liknende sanger der.<ref>Side 577-78, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 4 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1979</ref>

Imidlertid var monodiene enkeltstående sanger, og musikkinteresserte florentinere diskuterte muligheten for å gjennomføre et helt stykke med sammenhengende monodier. Selv etter at Bardi flyttet til Roma fortsatte diskusjonen. [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref>312, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Peri oppfant også [[resitativ]], snakkesynging som fortalte historien og bandt sammen monodiene (etter hvert «ariene»). Bakgrunnen for resitativene lå i en allment akseptert teori at de gamle grekerne fremførte diktene sine halvveis syngende.<ref>Side 313, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

{{Listen
|filnavn=Orfeo - Toccata.ogg
|tittel= Monteverdi: Toccata fra ''L'Orfeo'' med blåsere (1:30)
|beskrivelse=Fremført av Bangkok Baroque Ensemble
|pos=left
}}

Operaen begynte eksperimenterende, men det var med Claudio Monteverdi at operaen fant sin plass. I hans opera ''[[L'Orfeo]]'' viste Monteverdis forståelse av balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen.<ref>Side 47, Nesheim</ref> Han plasserte musikerne både bak og foran scenen, og også på siden. I tillegg til å ha et så stort orkester, med opptil 40 musikere, var musikken preget delvis av dissonans, overraskende akkordforbindelser og bevisst bruk av klangfarger. Monteverdi benyttet seg av tromboner, noe som var uvanlig i verdslig musikk på den tiden, for å skape følelsen av det underjordiske, mens fløytene skapte et mer pastoralt tema. Orkesteret spilte også en mer aktiv rolle under resitativene, der de akkompagnerte med hele orkesteret, ofte dramatisk, for å forsterke følelser.<ref>Side 116, Herresthal</ref>

Monteverdi skrev flere operaer. Allerede året etter kom ''L'Arianna'', som nesten ikke er bevart. Deretter er det ikke kjent noen operaer fra ham før ''Il ritorno d'Ulisse'' i 1640. I Firenze var det heller ingen operaer i den tidlige barokken, om enn enkelte stykker var operaer i fremføringen. [[Francesca Caccini]]s ''[[La liberazione di Ruggiero|La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina]]'', fra 1625, hadde en rekke av de musikalske kjennetegnene til operaene til Monteverdi og hans samtidige, inkludert arier, resitativ, kor og åpningssinfonia, men ble omtalt som en [[ballett]]. Noe senere tok Roma over som operaens hovedstad, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at [[kastratsanger]]e sang kvinnerollene.<ref>Side 320-321, Burkholt, Grout, Palisca</ref> I Roma var blant annet [[Stefano Landi]] en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i ''Il Sant' Alessio'' eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved ''La morte d'Orfeo''.<ref>Side 280, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 4</ref>

Mot slutten av perioden kom også en form for opera til Tyskland. Akkurat som i Italia, het den første operaen ''Dafne'' (1627), men den kan ha vært en verdslig kantate. Den antas å ha vært skrevet av [[Heinrich Schütz]], men bare librettoen er ivaretatt.<ref>Side 183, ''Encyclopedia of Music''</ref>