Redigerer Barbra Streisand (avsnitt)

=== 1960–1962: Gjennombrudd og platekontrakt ===
Streisand arbeidet som dørvakt under en oppsetning av ''[[Sound of Music|The Sound of Music]]'' i 1960 da hun hørte at castingansvarlig var på utkikk etter flere sangere.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=6}} Selv om hun ikke fikk noen rolle i stykket, oppfordret regissøren henne til å inkludere sangtalentet på CV-en.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=6}}{{Sfn|Spada|1995|s=62}} Forslaget fikk Streisand til å vurdere en sangkarriere i tillegg til skuespillerkarrieren. Hun spurte kjæresten Barry Dennen om å ta lydopptak av henne som hun kunne tilby eventuelle arbeidsgivere. Streisand deltok på en sangkonkurranse på Lion, en nattklubb for [[homofili|homofile]] i [[Greenwich Village]].{{Sfn|Spada|1995|s=64-65}} Streisand sang to låter der og vant konkurransen.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}} Hun ble invitert tilbake og opparbeidet seg et renommé på nattklubben.{{Sfn|Spada|1995|s=66-67}} Etter hvert endret hun navnet sitt fra «Barbara» til «Barbra», siden den andre ''a''-en i navnet aldri ble uttalt.{{Sfn|Spada|1995|s=66-67}}

Hun ble etter hvert invitert til en [[opptaksprøve]] for nattklubben Bon Soir og fikk sin første ordentlige spillejobb i september 1960 da hun var åpningsnummeret til komikeren [[Phyllis Diller]].{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=7}} Streisand utviklet sin særegne stil etter at kjæresten viste frem platesamlingen sin med artister som [[Billie Holiday]], [[Mabel Mercer]], [[Ethel Waters]] og [[Édith Piaf]]. Hun fikk en ny respekt for popsangkunsten og bestemte seg for å satse på sangkarrieren.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}} Ifølge forfatteren Christopher Nickens begynte hun å skape følsomme figurer når hun sang, noe som ga sangstemmen et større følelsesregister.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}}

[[Fil:Barbra Streisand 1962.jpg|mini|Streisand i 1962.{{Byline|Al Ravenna, fotograf for ''New York World-Telegram and Sun''}}]]

Hun kunne nå synge med både en dramatisk, munter og leken stemme.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} Hun fikk større selvsikkerhet og kommuniserte bedre med publikum når hun snakket mellom sangene, og [[Brooklyn]]-humoren fikk god kritikk.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} I løpet av de neste seks månedene ble sangstemmen sammenlignet med artister som [[Judy Garland]], [[Lena Horne]] og [[Fanny Brice]], og hennes evne til å sjarmere publikum ble mer sofistikert og profesjonell.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} Streisand ga imidlertid ikke opp drømmen om å bli skuespiller og fikk en liten rolle i den [[satire|satiriske]] komedien ''Another Evening with Harry Stoones'' i 1961.{{Sfn|Spada|1995|s=89}} Teaterstykket fikk svært dårlig kritikk og ble avlyst dagen etter premieren.{{Sfn|Spada|1995|s=90}} Hun fikk hjelp av manageren Martin Erlichman til å få tak i nye spillejobber og fikk god tilbakemelding for konsertene hun holdt i [[Detroit]] og [[St. Louis]].{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} Erlichman var fortsatt manageren hennes per 2016.<ref>{{Cite web|url=http://www.hollywoodreporter.com/news/barbra-streisand-new-album-tour-894368|title=Barbra Streisand Announces Movie-Star Duets Album, 2016 Tour Dates |publisher=''[[The Hollywood Reporter]]'' |date=16. mai 2016 |author=Joe Lynch |accessdate=28. juni 2016}}</ref>

I 1961 og 1962 spilte hun på nattklubben Blue Angel på [[Manhattan]].{{Sfn|Spada|1995|s=88}} Mens hun opptrådte der, ble hun oppdaget av teaterregissøren [[Arthur Laurents]]. Han ba henne om å prøvespille for en ny musikalkomedie han regisserte, ''[[I Can Get It for You Wholesale]]''. Streisand fikk rollen som den gammeldagse sekretæren til hovedpersonen, spilt av [[Elliott Gould]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=154}}{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=9}} Musikalen hadde premiere 22. mars 1962 på [[Shubert Theatre]] i Manhattan og fikk god kritikk.{{Sfn|Spada|1995|s=103}} Howard Taubman fra ''[[The New York Times]]'' var fornøyd og skrev at Streisand var «kveldens funn… ei jente med et klønete uttrykk, en høy, hissig stemme og en rykkevis latter. Miss Streisand er en naturlig komiker.»<ref>Taubman, Howard. «Theatre: ''I Can Get It For You Wholesale'' Opens», ''[[The New York Times]]'', 23. mars 1962, s. 29</ref> Hun ble nominert til en [[Tony-prisen for beste kvinnelige birolle i en musikal|Tony Award]] for rolletolkningen, og musikkopptak fra premieren ble utgitt på et eget musikkalbum.{{Sfn|Santopietro|2007|s=191}}{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=10}}

Streisand dukket opp på talkshowet ''[[The Tonight Show]]'' mange ganger i begynnelsen av 1960-årene og ble en favoritt blant publikum. I mai 1962 fremførte hun en langsom og trist versjon av sangen «[[Happy Days Are Here Again]]» på ''The Garry Moore Show'', og det ble signaturlåten i starten av karrieren.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=10}}{{Sfn|Spada|1995|s=112}} Streisand ble også god venn med entertaineren [[Liberace]] og har vært åpningsnummeret hans ved flere anledninger.{{Sfn|Spada|1995|s=127}} 1. oktober 1962 skrev hun under en [[platekontrakt]] med [[Columbia Records]], og hun fikk frihet til å ta egne valg med musikken.{{Sfn|Spada|1995|s=111}} Det var en bindende kontrakt på ett år og kunne fornyes på selskapets forgodtbefinnende.{{Sfn|Spada|1995|s=112}}