Redigerer Aurelianus (avsnitt)

==== Tjeneste under Claudius ====
[[Fil:Busto_di_Claudio_II_il_Gotico,_Brescia,_Santa_Giulia.jpg|thumb|175px|left|Bronse byste av Keiser Aurelianus]]
Claudius ble utropt som keiser av sine soldater utenfor Mediolanum. Den nye keiseren beordret umiddelbart [[det romerske senatet]] om å guddommeliggjøre Gallienus.<ref name="Watson42">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 42</ref> Deretter forsøkte han å distansere seg fra de som var direkte ansvarlig for mordet på den forrige keiseren og beordret dem henrettet.<ref name="Watson42" /> Aureolus var fortsatt beseiret innenfor Mediolanum og forsøkte å få til en forsoning med den nye keiseren, men Claudius hadde ingen sympati med en rival og fikk ham drept. En kilde har blandet inn Aurelianus i denne handlingen, kanskje til og med selv ha vært den som signerte ordren for drapet på Aureolus.<ref name="Watson42" />

I løpet av Claudius' keisertid ble Aurelianus raskt forfremmet: han ble gitt kommandoen av en elitestyrke av kavalerister fra [[Dalmatia]], og ble snart forfremmet til ''Magister equitum'', effektivt øverstkommanderende av hæren etter keiseren, noe som var Claudius' egen posisjon før han ble keiser.<ref name="Watson42" /> Krigen mot Aureolus og konsentrasjonen av styrker i Italia gjorde det mulig for [[alamannerne]] å bryte gjennom grensen ''Limes Germanicus'' ved øvre [[Donau]]. De marsjerte gjennom [[Raetia]] og [[Alpene]] uten hindringer og gikk inn i Italia mens de plyndret og herjet områdene. Tidlig i 269 marsjerte keiser Claudius og Aurelianus nordover for å møte trusselen. Alamannerne ble grundig beseiret i slaget ved innsjøen Benacus (breddene av [[Gardasjøen]]).<ref name="watson43"/>

Mens de fortsatt var opptatt med den beseirede fienden kom det nyheter fra [[Balkan]] som fortalte om angrep i stor skala fra [[herulere]], gotere, [[gepidene]] og bastarnere.<ref name="watson43">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 43</ref> Claudius sendte umiddelbart Aurelianus til Balkan for å ta seg av invasjonen så best han kunne inntil Claudius kunne komme etter med hovedhæren.<ref name="watson44">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 44</ref> Goterne beleiret [[Thessaloniki]] da de hørte at keiser Claudius nærmet seg. Det fikk dem til å oppgi beleiringen og isteden drive herjinger i nordøstlige [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]]. Aurelianus avbrøt goterne med kavaleriet og beseiret dem i en rekke mindre sammenstøt, og drept etter sigende så mange som tre tusen av fienden.<ref name="watson44" /> Han fortsatte med å plage motstanderne og fordrev dem nordover mot [[Moesia|Øvre Moesia]] hvor keiser Claudius hadde samlet hovedhæren. Det påfølgende slaget ble ikke avgjørende; framdriften til goterne ble stoppet opp, men romernes tap var store.<ref name="watson44" />

Claudius kunne ikke risikere ytterligere et slag og førte deretter en rekke bakhold og drepte etter sigende tusenvis, men flertallet goterne slapp unna og begynte å trekke seg sørover den samme veien de hadde ankommet. For resten av året drev Aurelianus med å plage fienden med kavaleriet.<ref name="watson45">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 45</ref> Strandet på romersk territorium begynte mangelen på forsyninger å prege goterne. Aurelianus merket fiendens desperasjon og angrep dem med full styrke, drepte mange og drev resten vestover mot [[Trakia]].<ref name="watson45" /> Da vinteren satte inn trakk goterne seg tilbake til Haemus Mons ([[Balkanfjellene]]), men kun for å omringet og fanget inne. De harde forholdene forverret deres knappe matsituasjon, men romerne undervurderte goterne. Vaktholdet var ikke godt nok og goterne brøt gjennom deres linjer og unnslapp. Tilsynelatende hadde keiser Claudius ikke tatt hensyn til råd, kanskje fra Aurelianus, og holdt tilbake kavaleriet og satt kun inn infanteriet for å forhindret utbruddet.

Goterne drepte mange i det møtende infanteriet og ble kun forhindret fra å drepe dem alle da Aurelianus til sist angrep med kavaleriet. Goterne greide likevel å slippe unna og fortsatte deres marsj gjennom Trakia.<ref name="watson45" /> Den romerske hæren fortsatte med å følge etter goterne i løpet av våren og sommeren 270. I mellomtiden brøt en [[pest]] ut i Balkanområdet og drepte mange på begge sider. Keiser Claudius ble syk på marsjen til kamphandlingene og trakk seg tilbake til sitt regionale hovedkvarter i Sirmium. Aurelianus ble overlatt ansvaret for videre angrep mot goterne.<ref name="watson45" /> Han benyttet kavaleriet med stor dyktighet, brøt goterne ned i mindre grupper som var lettere å forholde seg til og ved slutten av sommeren var goterne beseiret. De overlevende fikk fratatt sine våpen, enten oppbevart som fanger eller bosatt som bønder i grenseregionene.<ref name="watson45" /> Aurelianus fikk ingen tid til feire seieren. I slutten av august kom det nyheter fra Sirmium at keiser Claudius hadde dødd.<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 46</ref>