Redigerer Audrey Hepburn (avsnitt)

=== 1945–1952: Filmroller og Broadway-debut med ''Gigi'' ===
Hepburn fortsatte ballettstudiene i Amsterdam under Sonia Gaskell, en fremtredende skikkelse i nederlandsk ballett, og den russiske ballettlæreren Olga Tarassova.{{sfn|Paris|2001|s=34}}{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}} En dag fikk danseskolen som Hepburn gikk på besøk av den nederlandske filmregissøren Charles Huguenot van der Linden. Han var på utkikk etter en ung jente som kunne spille en flyvertinne i sin nyeste film ''[[Nederlands in zeven lessen]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}}{{Sfn|Vermilye|1995|p=67}} Hepburn fikk rollen.{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}} Senere flyttet hun til [[London]] for å studere ballett med Marie Rambert på Rambert School of Ballet, som da lå i [[Notting Hill]].{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}}{{sfn|Paris|2001|s=42–43}} Rambert fortalte Hepburn at hun ikke hadde god nok kroppsbygning til å bli en førstedanserinne, og at hun heller burde satse på en karrière som andredanserinne. Hepburn ville da heller prøve seg som skuespiller.<ref name="sønn"/><ref>{{cite episode |series=Larry King Live |title=Audrey Hepburn's Son Remembers Her Life |url=http://transcripts.cnn.com/TRANSCRIPTS/0312/24/lkl.00.html |airdate=24. desember 2003 |network=[[CNN]]}}</ref> Hun bestemte seg etter hvert for å fjerne «Ruston» fra etternavnet, og hun skulle nå hete «Audrey Hepburn».{{sfn|Woodward|1993|s=55}} På fritiden begynte hun å gå på opptaksprøver for [[West End (London)|West End]]-musikaler.{{sfn|Woodward|1993|s=62}} Hepburn var korpike i den britiske oppsetningen av [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-musikalen ''[[High Button Shoes]]'' i 1948 og fikk en rolle i Cecil Landeaus revy ''Sauce Tartare'' i 1949.{{sfn|Woodward|1993|s=63–66}}{{sfn|Paris|2001|s=44–45}} Hun spilte også i oppfølgeren ''Sauce Piquante'', som hadde première på West End 27. april 1950.{{sfn|Woodward|1993|s=71}}{{sfn|Paris|2001|s=44–45}} 

Landeau oppfordret Hepburn til å prøve seg som skuespiller.{{sfn|Woodward|1993|s=78}} Hun ble lært opp i talekunst av [[karakterskuespiller]]en Felix Aylmer, og ifølge biograf Ian Woodward ble Hepburns polerte talemåte ett av skuespillerens mest «karakteristiske kjennetegn».{{sfn|Walker|1997|p=55}}{{sfn|Woodward|1993|s=78}} Filmregissøren Mario Zampi og manusforfatteren Michael Pertwee tilbød Hepburn en av hovedrollene i komedien ''[[Latter i paradis]]'', men hun takket nei fordi hun hadde andre forpliktelser.{{sfn|Woodward|1993|s=83}} Hun fikk likevel en mindre rolle som en pike som selger sigaretter.{{sfn|Woodward|1993|s=84}} Hun ble etter hvert tilbudt en kontrakt med filmselskapet [[Associated British Picture Corporation]].{{sfn|Spoto|2006|s=54}}{{sfn|Woodward|1993|s=85}} I 1951 hadde Hepburn små roller i komediene ''[[One Wild Oat]]'', ''[[Stokkete ekteskap]]'' og ''[[Jeg stjal en million]]''. Hun fikk senere en større birolle i Thorold Dickinsons dramafilm ''[[Secret People]]'' i 1952, om to søstre som motvillig blir involvert i attentatsplaner.{{sfn|Woodward|1993|s=93–94}} Hepburn spilte ballettdanseren Nora Brentano i filmen, en av de to søstrene.{{sfn|Woodward|1993|s=93–94}}{{sfn|Spoto|2006|s=51}}

Hepburns neste filmrolle var som en bortskjemt skuespiller i komedien ''[[Monte Carlo Baby]]'' i 1952.{{sfn|Woodward|1993|s=103}} Under innspillingen av filmen i [[Monte Carlo]] ble hun oppdaget av den franske forfatteren [[Colette|Sidonie-Gabrielle Colette]], som bestemte seg for å gi Hepburn hovedrollen i [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-skuespillet ''[[Gigi (skuespill)|Gigi]]'', basert på hennes kortroman ''Gigi''.{{sfn|Woodward|1993|s=104–105}} Teaterstykket hadde urpremière i Fulton Theatre 24. november 1951.{{sfn|Woodward|1993|s=115–117}}{{sfn|Spoto|2006|s=71}} Selv om stykket fikk blandet kritikk, ble Hepburn rost for sin rolletolkning.{{sfn|Spoto|2006|s=71}} Henry P. Murdoch fra ''The Philadelphia Inquirer'' skrev at hennes «fantastisk spenstige rolleskildring» etablerer henne som «en skuespiller på øverste hylle», mens ''[[The New York Times]]'' kalte Hepburn «en ung skuespiller med sjarm, ærlighet og talent».{{sfn|Woodward|1993|s=115–117}} Hun vant en [[Theatre World Award]] for arbeidet.{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}}