Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

=== India ===
Etter å ha ankommet Calcutta i februar 1797 tilbrakte han flere måneder der før han ble sendt på en kortvarig ekspedisjon til [[Filippinene]] hvor han etablerte en liste med hygieneforberedelser for sine menn for å håndtere det ukjente klimaet og miljøet.<ref> Holmes (2002), s. 40.</ref> I november var han tilbake i India hvor han fikk vite at hans eldre bror Richard, nå kjent som lord Mornington, hadde blitt utnevnt som den nye [[Generalguvernører og visekonger av India|generalguvernør av India]].<ref name="Holmes_41">Holmes (2002), s. 41.</ref>

I 1798 endret han stavingen av sitt etternavn til Wellesley. Fram til nå hadde han vært kjent som Wesley, men hans eldre bror betraktet Wellesley som en gammel og mer korrekt staving.<ref> Longford (1971), s. 54. Wellingtons første signatur som Arthur Wellesley var på et brev datert den 19. mai 1798.</ref><ref> Holmes (2002), s. 42.</ref>

==== Fjerde anglo-mysoriske krig ====
[[Fil:Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington by Robert Home.jpg|thumb|right|Wellesley i India, ikledd sin uniform som generalmajor. Portrett av [[Robert Home]], 1804.]]

Som en del av kampanjen for å utvide styret til [[det britiske ostindiske kompani]] brøt den [[fjerde anglo-mysoriske krig]] ut i 1789 mot sultan av [[Kongedømmet Mysore|Mysore]], [[Tipu Sultan]].<ref> Holmes (2002), s. 42.</ref> Arthurs bror Richard beordret at en militærstyrke ble sendt for å erobre Seringapatam og beseire Tipu. Under kommando av general [[George Harris, 1. baron Harris|Harris]] ble rundt 24 000 soldater sendt til [[Chennai|Madras]] (nå hetende [[Chennai]]) for å bli slått sammen med tilsvarende styrke sendt fra [[Mumbai|Bombay]] (nå hetende [[Mumbai]]) i vest.<ref name="Holmes_49">Holmes (2002), s. 49.</ref> Arthur seilte ut i august sammen 33. regiment for å delta i krigen.<ref> Holmes (2002), s. 44.</ref>

Etter omfattende logistiske forberedelser, noe som kom til å bli en av Wellesleys fremste egenskaper,<ref name="Holmes_47">Holmes (2002), s. 47.</ref> dro 33. regiment sammen med hovedstyrken i desember og reiste 402 km gjennom jungelen fra Madras til Mysore.<ref name="Holmes_47"/> Grunnet sin bror hadde Wellesley under reisen blitt gitt en tilleggsordre ved å være sjefrådgiver til [[Asaf Jah II av Hyderabad]] og hans indiske hær, som var sendt for å delta sammen med den britiske hæren.<ref name="Holmes_49"/> Denne posisjonen førte til irritasjon og friksjon blant mange av de eldre britiske offiserene.<ref>Holmes (2002), s. 51.</ref> Mye av friksjonen ble lagt til ro etter slaget ved Malavalli, rundt 32 km fra Srirangapatna hvor Harris’ hær angrep en stor del av sultanens hær. I løpet av  slaget ledet Wellesley sine menn i en slaglinje med to rekker mot en fiende på svak høyde og ga ordre om å skyte.<ref name="Holmes_53">Holmes (2002), s. 53.</ref> Etter omfattende skyting, angrep 33. regiment med bajonetter sammen med resten av Harris’ styrke og tvang Tipus hær tilbake.<ref name="Holmes_53"/>

==== Srirangapatna ====
[[Fil:Major-General the Hon. Arthur Wellesley being received in durbar at the Chepauk Palace Madras by Azim al-Daula Nawab of the Carnatic 18th February 1805.jpg|thumb|Generalmajor Wellesleys møte med ''[[nawab]]'' [[Azim-ud-Daula]], 1805]]
Umiddelbart etter at de kom fram til Srirangapatna den 5. april 1799 begynte [[Slaget om Srirangapatna|slaget om stedet]] og Wellesley ble beordret om å lede et nattlig angrep mot landsbyen Sultanpettah, som lå ved siden av festningen, for å gi klar bane til artilleriet.<ref> Holmes (2002), s. 56.</ref> På grunn av mørket og fiendens sterke defensive forberedelser førte det til forvirring og angrepet feilet med 25 døde. Wellesley fikk selv en mindre skade i kneet.<ref> Holmes (2002), s. 57.</ref><ref> [https://web.archive.org/web/20080722191234/http://www.lib.mq.edu.au/digital/seringapatam/chronology.html «The Battle of Seringapatam: Chronology»], Macquarie University. Arkivert fra [http://www.lib.mq.edu.au/digital/seringapatam/chronology.html originalen] den 22. juli 2008.</ref> Etter å ha speidet på fiendens posisjoner ble et nytt angrep gjennomført den neste dagen og som var vellykket. Wellesley sørget siden for «aldri å angripe en fiende som er forberedt og sterkt befestet, og med poster som ikke har blitt rekognosert i dagslys.»<ref name="Holmes_58">Holmes (2002), s. 58.</ref>

Noen få uker senere, etter omfattende artilleribeskytningen, ble et brudd åpnet i festningens hovedmur.<ref name="Holmes_58"/> Et angrep ledet av generalmajor [[David Baird]] sikret festningen og Wellesley sikret bakenden av hæren, posterte vakter ved bruddet og stasjonerte sitt regiment i hovedpalasset.<ref> Holmes (2002), s. 59.</ref> Etter at han fikk nyheten om at sultan Tipu var død, var Wellesley selv den første på stedet og sjekket pulsen hans for å bekrefte at han virkelig var død.<ref> Holmes (2002), s. 60.</ref> I de kommende dagene ble Wellesley i økende grad bekymret over mangelen på disiplin blant sine menn. De drakk og herjet rundt om i festningen og byen. For å gjenopprette orden ble flere av soldatene [[Flagellasjon|pisket]] og fire av dem hengt.<ref> Holmes (2002), s. 62.</ref>

Etter slaget og den påfølgende avslutningen på krigen, forlot hovedstyrken under general Harris stedet og Wellesley, 30 år gammel, ble igjen for å kontrollere området som den nye guvernøren av Srirangapatna og Mysore. Mens han var i India var Wellesley syk en betydelig del av tiden, først med alvorlig diaré fra vannet og deretter med feber, fulgt av en alvorlig hudinfeksjon grunnet sopp (trichophyton).<ref> Holmes (2002), s. 67.</ref>

Wellesley hadde ansvaret for å opprette en felles britisk-indisk ekspedisjonsstyrke i [[Trincomalee]] øst i dagens [[Sri Lanka]] tidlig i 1801<ref>[https://books.google.co.uk/books?id=nlcv5zijS2IC&lpg=PA711&ots=Jv1VcLo5ox&dq=baird%20anglo%20indian%20force%20raised%20in%20bombay%201801&pg=PP7#v=onepage&q=baird%20anglo%20indian%20force%20raised%20in%20biombay%201801&f=false «Raising of the Anglo-Indian army»], ''The Literary Gazette and Journal'': 711. 1832. </ref> for å erobre Batavia (dagens [[Jakarta]]) og [[Mauritius]] fra [[Frankrike]]. Rett før de var klare til å reise, kom det imidlertid ordre fra Storbritannia om at de isteden skulle reise til Egypt for å samarbeide med Ralph Abercromby for å forvise franskmennene fra Egypt. Wellesley hadde blitt utnevnt som andrekommanderende med Baird, men grunnet dårlig helse fulgte han ikke ekspedisjonen den 9. april 1801. Det viste seg å være heldig for Wellesley da det skipet han skulle ha reist med gikk ned i Rødehavet med alle ombord.<ref>[https://archive.org/stream/ExpeditionsOverseas/Expeditions%20Overseas_djvu.txt ''Frontier and Overseas Expeditions from India: The Egyptian Expedition''], Calcutta: Superintendent Government Printing, India. 1911. s. bind 6, kapittel 2</ref>

Han ble forfremmet til [[brigadegeneral]] den 17. juli 1801. Han bosatte seg i sultanens sommerpalass og reformerte skatte- og rettssystemene i sin provins for å opprettholde orden og forhindre [[korrupsjon]].<ref>Holmes (2002), s. 63.</ref> Han jaktet på leiesoldaten og den selvproklamerte «kong» Dhoondaji Waugh, som hadde rømt fra fengselet i Srirangapatna under slaget.<ref>Holmes (2002), s. 64.</ref> Wellesley, som ledet fire regimenter, beseiret Dhoondajis større opprørshær, og Dhoondaji ble drept i slaget. Wellesley betalte for den framtidige oppfostringen av Dhoondajis adopterte sønn.<ref>Holmes (2002), s. 65.</ref>

I september 1802 mottok han gode nyheter da han fikk vite at han var blitt forfremmet til generalmajor.<ref name="Holmes_69"> Holmes (2002), s. 69.</ref> Det hadde blitt kunngjort den 29. april 1802, men nyheten hadde tatt flere måneder for å nå ham sjøveien. Han forble værende i Mysore fram til november da han ble sendt avsted for å kommandere en hær i den andre anglo-marathanske krig.<ref name="Holmes_69"/>

==== Den andre anglo-marathanske krig ====
[[Fil:Battle of Assaye.jpeg|thumb|Arthur Wellesley (til hest) i [[slaget ved Assaye]] (gravering etter William Heath). Wellesley bemerket senere at det var hans største seier.<ref name="Holmes_81">Holmes (2002), s. 81.</ref>]]
Da Wellesley innså at en langvarig forsvarskrig ville utarme hans hær, besluttet han å handle dristig for å beseire den tallmessig langt større hæren til [[Marathariket]].<ref name="Holmes_73"> Holmes (2002), s. 73.</ref> Med den logistiske samlingen av hans hær fullført, bestående av 24 000 menn totalt, ga han ordre om bryte leir og angripe den nærmeste marathanske festningen den 8. august 1803.<ref name="Holmes_73"/> Festningen overga seg den 12. august etter et infanteriangrep som hadde utnyttet et brudd i festningsmuren framskaffet etter beskytning fra artilleriet. Med festningen erobret kunne Wellesley utvide kontrollen sørover til elven [[Godavari]].<ref>Holmes (2002), s. 74.</ref>

Ved å dele hæren i to enheter for å forfølge og lokalisere Maratharikets hovedhær, den andre styrken, kommandert av oberst Stevenson, var langt mindre, forberedte Wellesley å slå sammen styrkene igjen den 24. september. Hans etterretning kunne imidlertid rapportere lokaliseringen av fiendens hovedstyrker, som var mellom to elver i nærheten av [[Assaye]].<ref name="Holmes_75">Holmes (2002), s. 75.</ref> Hadde han ventet på sin andre enhet, kunne fienden ha trukket seg tilbake, og Wellesley besluttet derfor å angripe umiddelbart.<ref name="Holmes_75"/>

Den 23. september ledet Wellesley sine styrker over elven Kaitna og inn i det påfølgende [[slaget ved Assaye]].<ref name="Holmes_77">Holmes (2002), s. 77.</ref> Etter å ha krysset elven ble infanteriet omorganisert i flere rekker og avansert mot Maratharikets infanteri i nærheten av landsbyen Assaye. Wellesley beordret sitt kavaleri til å angripe fiendens flanker.<ref name="Holmes_77"/> I løpet av slaget kom Wellesley selv under ild; to av hans hester ble skutt under ham og han måtte stige opp på en tredje.<ref name="Holmes_80">Holmes (2002), s. 80.</ref> Ved et avgjørende øyeblikk omgrupperte Wellesley sine styrker og beordret oberst Maxwell (som senere ble drept i angrepet) til å angripe den østlige enden av fiendens posisjon mens han selv ledet et nytt infanteriangrep mot midten.<ref name="Holmes_80"/>

En offiser som deltok i angrepet skrev siden om viktigheten av Wellesleys personlige lederskap: «Generalen var i handlingens sentrum hele tiden... Jeg har aldri sett en mann så kjølig og samlet som han var... skjønt jeg kan forsikre deg, til våre tropper fikk ordren om rykke fram var det som om dagens skjebne var tvilsom...»<ref>Longford (1971), s. 93.</ref> Med rundt 6 000 av fiendens soldater drept eller såret, ble motstanderne jagd på flukt, skjønt Wellesleys styrker var ikke i en tilstand hvor de maktet å forfølge dem. De britiske tapene var store: 409 soldater var drept og av disse var 164 europeiske og de gjenværende 245 var indiske; ytterligere 1 622 britiske soldater var såret og 26 soldater ble rapportert som savnet, i henhold til Wellesleys egen redegjørelse.<ref>Millar (2006), s. 27.</ref> Wellesley var plaget av tapet av soldater og bemerket at han håpet «Jeg vil ikke se et slikt tap igjen som jeg fikk den 23. september, selv om det er fulgt av en slik gevinst.»<ref name="Holmes_81"/> Til tross for dette bemerket han flere år senere at Assaye og ikke [[Slaget ved Waterloo|Waterloo]], var det beste slaget han noensinne hadde utkjempet.<ref name="Holmes_81"/> 

Maratharikets hær hadde fått et stort nederlag med mange døde, men det avsluttet ikke krigen.<ref name="Holmes_82">Holmes (2002), s. 82.</ref> Noen få måneder senere i november angrep Wellesley en større styrke i nærheten av Argaum og ledet sin hær til seier igjen. Forbausende rundt 5 000 av fienden lå døde igjen mot kostnaden av kun 361 britiske døde.<ref name="Holmes_82"/> Ytterligere et vellykket angrep på festningen ved [[Gawilghur]], kombinert med seieren til general [[Gerard Lake, 1. vicomte Lake|Lake]] ved [[Delhi]] tvang Marathariket til å signere en fredsavtale ved Anjangaon (om enn ikke fullført før et år senere) som ble kalt for traktaten ved Surji-Anjangaon.<ref>Holmes (2002), s. 83.</ref>

Militærhistorikeren Richard Holmes mener at Wellesleys erfaringer i India hadde en viktig innflytelse på hans personlighet og militære taktikker, lærte ham mye om militære emner avgjørende for hans suksess i [[den spanske selvstendighetskrigen]].<ref> Holmes (2002), s. 88.</ref> Det ga ham en sterk tro på disiplin via drill og orden,<ref name="Holmes_87">Holmes (2002), s. 87.</ref> benytte diplomati for å skaffe seg allierte, og den avgjørende nødvendigheten med å sikre gode forsyningslinjer. Han fikk også stor respekt for å skaffe seg etterretning ved speidere og spioner.<ref name="Holmes_87"/> Hans personlig smak utviklet seg også, som ved å kle seg i hvite bukser, en mørk tunika, hessiske støvler og en svart, buet hatt med spissen for og bak, som ble kalt for «cocked hat» i England og som ble synonymt med hans stil.<ref> Holmes (2002), s. 86.</ref>

Wellesley hadde etter hvert blitt lei av India, og i juni 1804 søkte han om tillatelse til å reise tilbake til hjemlandet. Som en belønning for hans fortjenester i India ble han gjort til ridder av [[Order of the Bath|Bathordenen]] i september.<ref name="Holmes_84">Holmes (2002), s. 84.</ref> Mens han var India hadde han samlet seg en formue på £42 000 (en betydelig sum den gang), bestående hovedsakelig av premiepenger fra hans militære kampanjer.<ref name="Holmes_84"/> Da hans brors periode som generalguvernør av India ble avsluttet i mars 1805, kunne brødrene reise tilbake til England sammen på skipet HMS «Howe». Arthur tok imidlertid en pause i sin del av sjøreisen på den lille øya [[St. Helena]] og bodde da tilfeldigvis i den samme bygningen som Napoléon Bonaparte senere skulle bli forvist til.<ref> Holmes (2002), s. 85.</ref>