Redigerer Arminius (avsnitt)

=== Skjebneslaget i Teutoburgerskogen ===
* ''Se hovedartikkel, [[Slaget ved Teutoburgerskogen]]''

En gang rundt år [[4]] e.Kr. fikk Arminius kommandoen over en løsrevet avdeling av romerske leiesoldater bestående av germanere, hovedsakelig cheruskere, som antagelig hadde kjempet i krigene i [[Pannonia]] på [[Balkan]]. Han kom tilbake til nordlige Germania i år 7 eller 8 e.Kr. Da hadde romerne etablert sikker kontroll over områdene rett øst for Rhinen langs elvene [[Kreis Lippe|Lippe]] og [[Main]], og søkte nå å utvide herredømmet østover mot elvene [[Weser]] og [[Elben]]. Den romerske lederen var senatoren og generalen [[Publius Quinctilius Varus]], utpekt av Augustus som guvernør og stattholder. Arminius begynte snart å sammenkalle ulike germanske stammer for å forene dem i en felles innsats mot at de havnet inn under Romerriket.

Våren år 9 la Arminius &ndash; da rundt 25 år gammel &ndash; seg sammen med sine allierte germanske stammer ([[cheruskere]], [[marserne (Tyskland)|marsere]], [[chattere]], [[brukterere]], [[chaukere]], og [[sugambrere]]) i bakhold og overfalt en romersk hær bestående av 17., 18. og 19. [[Romersk legion|legion]] foruten også tre kavaleriavdelinger og seks [[Kohort (avdeling)|kohorter]] av støttetropper, totalt rundt 30 000 mann, hvorav 18 000 romerske borgere. Slaget har gått inn i historien som [[Slaget ved Teutoburgerskogen]]. Nyere [[arkeologi]]ske funn har fastslått en langvarig debatt om det nøyaktige stedet for slaget som nå med rimelig sikkerhet er fastslått å ha funnet sted i nærheten av [[Kalkriese]], en høyde i [[Niedersachsen]], omtrent 20&nbsp;km nord for [[Osnabrück]].

I tre dager bølget slaget fram og tilbake. Samtlige av den 30 000 mann store romerske hæren ble utslettet, og da nederlaget var sikkert, begikk Varus selvmord ved å kaste seg på sverdet.

Den romerske historikeren Suetonius, eller [[Sveton]], forteller at da keiser Augustus fikk meldingen om nederlaget, dunket han hodet i fortvilelse mot veggen og ropte ut: «Varus, gi meg mine legioner tilbake.» Tapet var uopprettelig og de tre legionene ble aldri gjenopprettet, og legionnumrene 17, 18 og 19 kom aldri siden i bruk igjen.<ref>Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere''. Oslo 2001. Side 11</ref>