Redigerer Arkaisk tidsperiode (avsnitt)

=== Andre reaksjon: Tyranner ===
[[Fil:Ny Carlsberg Glyptothek - Archaisches Relief.jpg|thumb|Arkaisk gresk relieff; rytter og [[griff]], et fabeldyr.]]
Den enestående suksessen til opprettelsen av koloniene rundt om i Middelhavet skjedde i harmoni med en samling av de greske ''poleis'' til bindekraftige bystater med sosial og politisk orden. Denne prosessen ble hyppig forstyrret mellom 600- og 500-tallet f.Kr. ved tallrike aristokrater. Disse [[tyrann]]ene, et gresk ord som betydde «urettmessig hersker» eller «den som tok makten med makt», tenderte til å opprette [[Enevelde|eneveldige]] styresett eller [[diktatur]]er innenfor ''poleis'', samle hærer, og til dels angripe andre bystater for å øke egen innflytelse og makt. Tyrannene var ikke sosiale reformatorer, men mens de styrte ble de nødt til å opprette lover og forsone strid og diskusjoner. En økende gresk mistillit til eneveldige tyranner førte til opprettelsen av alternative systemer av selvstyre, noe som til sist utkrystalliserte seg i [[athensk demokrati]]. Tyranner ble sjelden eller aldri direkte fulgt av rene demokratier, isteden kan man si at deres erfaring med tyrannene fremmet en vilje hos grekerne til å utvikle et mer effektivt og rettferdig system av styre.<ref name="vv"/>

Noen byer unngikk enhver form for tyranni, den meste kjente er [[Sparta]], men denne var på mange måter et unntak. De hadde antagelig allerede i de mørke århundrene underkastet seg folket i [[Lakonia]] og senere [[Messenia]]. De var i besittelse av store, fruktbare sletter med et stort antall slaver som arbeidskraft mens de selv skapte seg et autoritært militærpolitisk samfunnssystem uten sidestykke.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken'', s. 36</ref> Tyrannene kan også karakteriseres som den fremste fredsfaktor i arkaisk tid. Ettersom deres lokale posisjon aldri var særlig stabil, fryktet de krig med fremmede land og byer. De unngikk konflikt ved å bygge et tett nettverk av allianser, gjerne befestet med dynastiske giftemål.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken'', s. 45</ref>