Redigerer Araberoppstanden (avsnitt)

=== Oktober-desember 1916: T.E. Lawrence ===
[[FIL:Ljidda.jpg|thumb|left|TE Lawrence i Rabegh, nord for [[Jidda]] i 1917.]]
De britiske styresmaktene i Egypt sendte den unge kapteinen [[Thomas Edward Lawrence]] for å samarbeide med araberne i oktober 1916. Lawrence fikk støtte fra marinen for å slå tilbake et osmansk angrep mot Yanbu i desember. Lawrence viktigste innsats i oppstanden ble å overtale de arabiske lederne, Husayns sønner [[Faisal I av Irak|Faysal]] og [[Abdullah I av Jordan|Abd Allāh ibn al-Husayn]], til å samordne sine angrep med den britiske strategien. Han overtalte araberne til å ikke drive osmanene ut av Medina, som deretter ble beleiret av Husayns styrker helt til januar 1919, men i stedet angripe [[Hejaz-jernbanen]] ved mange anledninger. Dette holdt igjen enda flere tyrkiske soldater, som måtte beskytte jernbanen og reparere den konstante skaden.

Kystbyen [[Al Wajh]] ble basen for angrepene på Hejaz-jernbanen. 3. februar 1917 begynte Faysal å rykke nordover land rødehavskysten med 5100 [[dromedar]]ryttere, 5300 fotsoldater, fire [[Krupp (konsern)|Krupp]]-fjellkanoner, ti [[maskingevær]] og 380 bagasjedromedarer. Den britiske marinen forsynte ham med stadig nye forsyninger på hans marsj til Wajh. Mens den 800 mann store osmangarnisonen forberedte seg på et angrep sørfra, angrep et landgangsparti bestående av 400 arabere og 200 britiske blåjakker Wajh nordfra 23. januar 1917. Etter 36 timer overga garnisonen seg, og osmanene ga opp deres framrykking mot [[Mekka]], som araberne hadde erobret i juli 1916, og fokuserte heller på å bygge opp en forsvarsposisjon i Medina og utplassere spredte avdelinger langs Hejaz-jernbanen. Den arabiske styrken hadde økt til rundt 70.000 mann væpnet med 28.000 rifler og inndelt i tre hovedavdelinger. Husayns styrke truet Medina, mens 'Abd Allāh opererte med Wadi Ais som base og angrep osmanske kommunikasjonslinjer og tok deres forsyninger, og Faysal baserte sin styrke i Wajh. Arabiske angrepsgrupper bestående av dromedarryttere kunne slå til innenfor en effektiv radius på 1600&nbsp;km, og de bar sin egen mat mens de tok vann fra et brønnsystem med ca. 160&nbsp;km mellom hver brønn.