Redigerer Arājskommando (avsnitt)

===Motiv===
[[File:Bundesarchiv Bild 101I-765-0596-24, Lettland, deutsche Propagandatafel.jpg|thumb|Tysk propaganda i Latvia i 1941, tekst på tysk og latvisk. {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-765-0596-24 / Kurschat }}]]
Forskningen og rettsoppgjøret tyder på at anti-kommunisme var et viktig motiv for å slutte seg til kommandoen. Før krigen var det lite anti-semittisme i Latvia. [[Viktors Arājs]] selv var ikke særlig antisemittisk. Mange jøder så i utgangspunktet positivt på den sovjetisk okkupasjonen i 1939-1940 fordi det sovjetiske regimet ble antatt å være tryggere enn de rasistiske nazistene.  

I den nazistiske propagandaen ble «jøde» og «kommunist» brukt om hverandre, og anti-semittisme ble avledet av mange latvieres intense anti-sovjetiske holdning. I de tyske styrkene var det allerede etablerte en forestilling om kobling eller sammenfall mellom jøder og bolsjeviker med «jøde-bolsjevismen». Denne forestillingen ble spredt blant latviere blant annet med eksempler på jøder i ledende posisjoner blant annet i [[NKVD]]. Blant personer som sluttet seg til kommandoen var det en vanlig misforståelse av NKVD stort sett var jøder. Familiemedlemmer av personer deportert eller drept av NKVD var særlig ivrige til å melde seg til tysk tjeneste. 

Den tyske okkupanten tvang sommeren 1941 ortodokse jøder til å grave opp lik av personer drept av den sovjetiske okkupanten. Fotografier av jøder stående over likene med gråtende latviske kvinner som tilskuere hadde trolig propagandaeffekt. Under tysk okkupasjon spredte den nazi-vennlige pressen en forestilling om at alle jøder var kommunister og hadde kollektivt og individuelt ansvar for sovjetiske forbrytelser mot Latvia. Det ble også fremstilt som at den tyske hæren var Latvias eneste beskyttelse mot at jøde-bolsjevikene skulle komme tilbake, og i denne sammenhengen ble latvisk bidrag til tysk politikk fremstilt som en forutsetning for tysk beskyttelse.<ref>Plavnieks (2018), s. 52-57.</ref> Historikeren Richards Plavnieks tror at gjerningsmennene kan ha utviklet antisemittisme som en konsekvens av å deltakelse i massedrapene og den dehumanisering av ofrene som følger med. Plavnieks konkluderer med at antisemittismen som var synlig fra 1941 var et resultat av nazistenes manipulering i en labil situasjon.<ref>Plavnieks (2018), s. 73.</ref>

Deltakelse i kommandoen var økonomisk attraktivt. Deltakelse i massakren innebar liten risiko for den enkelte og frem til midten av 1942 var kommandoen langt fra østfronten. I tillegg til fast lønn fikk deltakerne god tilgang på mat og sprit. Det var også utsikt til uoffisiell betaling i form av verdisaker, klær og fullt møblerte leiligheter. Mange mente det var gunstig å holde seg inne med den nye okkupanten. Under den foregående sovjetiske okkupasjonen hadde mange fått sin bankinnskudd, kjøretøy, leiligheter og andre eiendeler helt eller delvis beslaglagt.<ref>Plavnieks (2018), s. 60.</ref>

Den tyske okkupanten ble i utgangspunktet og av de fleste latviere tatt mot som landets frigjører og redning. Ingen andre steder var det så lett for Wehrmacht å mobilisere frivillige. Viktor Arajs søkte spesielt etter personer som anså seg som patrioter, blant annet i offiserskorpset, veteraner, politimenn, blant studenter og medlemmer av ultranasjonalistiske Perkonkrust. Han rekrutterte også soldater som tørstet etter hevn.<ref>Plavnieks (2018) s. 63</ref>

Richard Plavnieks tror at de foregående årene under Ulmanis autoritære regime kan ha gjort unge menn mer vant til å akseptere ordrer. I nazistenes raseteori var latviere rangert lavere enn skandinaver, men høyere enn russere. Noen ledende nazister lekte med ideer om demografisk omstilling av Baltikum der verdifulle elementer skulle germaniseres, mens resten skulle drepes eller forsvinne gjennom hardt arbeid. Kommandoen massakrerte flere hundre psykiatriske pasienter i april 1942. Alle masseskytinger skjedde på tysk initiativ eller ordre. Den tyske okkupasjonsmakten var opptatt av å kontroll over alle våpen som fantes i okkupert område. Latvierne kunne i denne situasjonen unnskylde seg med at det var tyskerne planla det hele og ga ordrer, mens tyskerne kunne unnskylde seg med at drapene ble utført av latviere.<ref>Plavnieks (2018) s. 64-68</ref>