Redigerer Antoine de Jomini (avsnitt)

=== I den russiske arméen ===
Allerede så tidlig som i 1807 hadde Jomini fått spørsmål om han kunne tenke seg å gå i russisk tjeneste, men da Napoléon fikk høre om hans plan om å forlate den franske arméen klarte han å overtale han til å bli ved å utnevne han til [[brigadegeneral]] (fransk: général de brigade). I noen år etter hadde Jomini både fransk og russisk rang, med aksept fra begge statsoverhoder. Men da krigen mellom Frankrike og Russland brøt ut ved [[Napoleons felttog i Russland 1812]] kom han i en vanskelig stilling som han løste ved å ta en ikke-stridende stilling.

Jomini var således opptatt da de franske styrkene trakk seg tilbake fra [[Moskva]] og opprøret i Preussen gjorde at Tyskland ble det sentrale krigsområdet. Han sluttet seg igjen til marskalk Ney og deltok i [[Slaget ved Lützen (1813)|slaget ved Lützen]]. Som stabssjef for Neys korps gjorde han en viktig innsats på fransk side før og under slaget ved Bautzen og ble deretter anbefalt for opprykk til grad som divisjonsgeneral. Napoleons stabssjef Berthier var imidlertid negativ, han fjernet Jominis navn fra listen, satte han i arrest og kritiserte han i offisielle ordre for å ikke å ha levert visse stabsrapporter han hadde blitt bedt om.

I hvor stor grad Jomini var ansvarlig for visse misforståelser som hindret oppnåelsen av alle ønskede resultater av Neys angrep ved Bautzen vet vi ikke. Men bakgrunnen for reprimanden var slik Jomini selv så det triviell og grunnløs og i våpenhvileperioden sommeren 1813 gjorde han hva han hadde tenkt i årene før og gikk i russisk tjeneste. Slik situasjonen var ble overgangen av mange av hans tidligere kolleger sett på som forræderi, en del russiske offiserer så det også slik. I Jominis forsvar må det sies at han i en del år hadde hatt en passiv stilling i den russiske arméen og at han hadde takket nei til å ta del i invasjonen av Russland i 1812. Det viktigste, og noe Napoléon også kommenterte, var at han var borger av Sveits, og ikke franskmann.

Jominis sveitsiske patriotisme var sterk og han trakk seg tilbake fra [[Den sjette koalisjonskrigen|koalisjonsstyrkene]] da han innså at han ikke kunne hindre brudd på Sveits' [[nøytralitet]]. Bortsett fra hans kjærlighet for fedrelandet var hans ønske om å studere, lære og praktisere krigskunst hans viktigste drivkraft. Ved det kritiske øyeblikket i slaget om Eylau utbrøt han følgende: «Om jeg var den russiske kommandanten for to timer!». Da han sluttet seg til koalisjonsstyrkene fikk han grad som [[generalløytnant]] og ble utnevnt til rådgiver (fransk: aide-de-camp) for [[Aleksander I av Russland]]. Han ga viktig assistanse til koalisjonsstyrkene under felttoget i Tyskland høsten 1813. En anklage om at han hadde avslørt antall, stillinger og hensikter den franske arméen hadde ble i ettertid av Napoléon avvist som grunnløs. Som sveitsisk patriot og fransk offiser avslo han å ta del i passeringen av [[Rhinen]] ved [[Basel]] og den påfølgende invasjonen av Frankrike.

I 1815 var han med tsar Aleksander i Paris og forsøkte forgjeves å redde livet til sin gamle sjef marskalk [[Michel Ney]]. Forsvaret av Ney var nær ved å koste Jomini hans stilling hos russerne. Han lyktes imidlertid i å overvinne motstanden fra sine fiender og deltok i [[Wienerkongressen]].