Redigerer Anna Elisabeth Westerlund (avsnitt)

=== Synskhet ===
I et tilfelle av akutt pengenød i studietiden opererte hun som synsk,<ref name="Studentene" /> et virke som etter hvert skulle bli det mest sentrale i hennes liv. Hun opplevde ofte sin synskhet som en belastning og fortalte at hun iblant om kveldene følte de få skrittene fra badet og bort til sengen som å kjempe seg gjennom tett [[kratt]]skog. Hun mente selv at [[fenomen]]et skyldtes at hun måtte albue seg gjennom tankene til de som håpet på hjelp fra henne. Hun var opptatt av å bli betraktet som troverdig, og installerte derfor teller på [[telefon]]en sin for å kunne fremlegge et konkret tall på alle som søkte hennes hjelp.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 142)</ref> 

Under krigen og til utpå 1960-tallet hadde ikke Westerlund stort å berette om uvanlige opplevelser. Men i [[1967]] ble hun til sin overraskelse oppringt av ''[[Alle Kvinners Blad]]'' og bedt om et [[intervju]]. Noen må altså ha ansett henne som synsk. Etter dette ble hun gradvis mer og mer kjent.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 123)</ref> Det var ikke alltid like enkelt. Kriminalreporteren [[Michael Grundt Spang]] uttrykte seg så skarpt om henne at hun gikk til [[søksmål]] mot ''[[Dagbladet]]'' etter Spangs omtale av henne i «Evjemo-saken», der en mann var meldt savnet. Hun mente Spang feilinformerte om hennes innsats, og dessuten antydet at hun tok seg betalt for sine tjenester - mens ''Allers''-journalisten Torbjørn Eide som hadde vært svært skeptisk til Westerlund, endret syn etter å ha møtt henne og fått god hjelp med sin [[Bechterews sykdom|Bechterew]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 147)</ref> 

[[Bente Gullveig Alver]] som skrev bok om Westerlund, fikk selv oppleve hennes uvanlige evner. Som nyinnflyttet i en dyr leilighet på 1980-tallet oppdaget Alver til sin forskrekkelse at hun ikke fant igjen sjekken som skulle betale regningene hennes. Hun endevendte forgjeves huset og var i [[panikk]] da Westerlund ringte for en prat. Alver forklarte hvorfor hun var utav seg, og Westerlund tenkte seg om litt og sa så hvor Alver skulle lete. Alver hadde alt lett der flere ganger, men Westerlund var urokkelig. Hun hadde aldri vært i den nye leiligheten, men sjekken viste seg å ligge der hun hadde sagt.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 279)</ref> 

Westerlund fikk dedikert et temanummer av ''Tradisjon'' i anledning 75-årsdagen i [[1982]], og bidro selv med lederartikkelen «Å være synsk». Hun mente selv at hennes påståtte evner ikke hadde noe overnaturlig ved seg, men hadde med [[fysikk]] og [[anatomi]] å gjøre, «bølger» som enkelte mennesker kan fange opp - og andre ikke.<ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Anna Elisabeth Westerlund er død|avis=Aftenposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=1992-9-13|side=|sitat=}}</ref>

I [[1983]] ble Westerlund invitert av formannskapet i [[Gulen]] for å få hjelp om å peke ut det gamle [[Gulating]]-stedet.<ref>NRK: [http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/2218234.html «Synsk kvinne i kommunalt oppdrag»] Publisert 16. oktober 2002, besøkt 3. april 2011</ref>

==== Spørrespalten ====
Populariteten medførte at hun fikk egen spørrespalte i ''[[Allers]]'' som imidlertid ble omdiskutert, og [[Karl Evang]] og [[Sosialdepartementet]] varslet ukebladet om at [[kvakksalver]]lovens § 3, 2.ledd, om behandling av syke, var overtrådt når Westerlund ga helseråd. [[Arne Skouen]] gikk spesielt hardt ut mot redaktør [[Victor Schlytter]] og Westerlund: «Det har eklet meg å måtte nevne damens navn så mange ganger...Kan jeg med disse linjene bidra til at dette råtne egget fjernes fra offentlig skrift, er hensikten oppnådd.» Skouen satte sitt eget medlemskap i [[Norsk Forfattersentrum]] inn på at Westerlund skulle ekskluderes fra foreningen, som de begge var medlemmer av. Norsk forfattersentrum vurderte saken, men ekskluderte henne ikke. Spørrespalten i ukebladet ble imidlertid lukket, men fra våren [[1973]] fikk Westerlund ansvar for en annen spalte, «Fra min dagbok», der hun skrev om alt fra dagligdagse hendinger til opplevelser som synsk. Leserne fortsatte likevel å etterlyse spørrespalten, og sjefredaktør Schlytter svarte [[diplomati]]sk at svært mange lesere ble skuffet når Westerlund mottok rundt to tusen brev i uken, mens plassen bare tillot svar til 8-10. Westerlund selv forklarte at hun hadde trukket seg for ikke å sette redaktøren i forlegenhet.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 159-61)</ref> 

I mars [[1997]] ble bladet ''[[Allers]]'' dømt i en [[Injurie|injuriesak]] etter å ha trykket en påstått [[spådom]] for året [[1995]] fra Westerlund, der hun hadde «sett» [[riksrevisor]] bli arrestert for [[økonomisk kriminalitet|økonomisk svindel]]. Han var på ingen måte innblandet i svindel og ble tilkjent kr 30.000 i [[oppreisning]]. ''Allers'' måtte betale enda mer i [[saksomkostninger]]. Det regnes som første gangen en norsk [[domstol]] er blitt satt til bedømme en spåkones evner.<ref>Dommen i [[Oslo byrett]], ''[[Verdens Gang]]'' 7. mars 1997</ref> Ukebladet hadde gjengitt flere saker der de mente at spådommen stemte, uten å kontrollere om personene virkelig var skyldige, noe de ikke var. ''Allers'' ble dømt til å betale 70&nbsp;000 kr.<ref>NTNU: [https://archive.today/20120526235357/http://www.nt.ntnu.no/~ystenes/sproyt/arkiv/april_97.htm Sprøytvarslerens arkiv, april 1997]</ref>

==== Ullensvang-saken ====
[[30. mars]] [[1980]] forsvant to unge menn fra [[Voss]] på biltur. Westerlund anga at de hadde kjørt av veien og havnet i [[Sørfjorden (Hardanger)|Sørfjorden]], men dette ble ignorert fordi billettøren på [[ferge]]n mellom [[Kinsarvik]] og [[Kvanndal]] mente de to hadde tatt fergen over til vestsiden av fjorden. Letingen ble dermed konsentrert der, også med mini-ubåt. Utpå høsten ba de pårørende om hjelp fra Westerlund. Westerlund kom til [[Voss]] og beskrev igjen ulykkesstedet, «et nes med et hvitt [[tårn]] som ikke er et kirketårn». (Det viste seg å være en [[fyrlykt]].) Følget dro til [[Ullensvang]] og kjørte mot [[Odda]] langs fjorden, der ulykkesstedet ble utpekt. [[Dykker]]e fant de savnede på 25 meters dyp, fastspent i bilen i sine [[sikkerhetsbelte]]r. Ut fra en «kjøkkenfølelse» mente Westerlund at det lå en hvit [[komfyr]] eller et [[kjøleskap]] like ved. Dykkerne bekreftet at det på hver side av bilen lå en hvit komfyr og et hvitt kjøleskap. På hedersplass i Westerlunds vegg hang et stort [[tinn]]fat som de omkomnes familier ga henne som takk:
:Den hjelpa du gav oss
:aldri me gløymer.
:No berre minne
:hjarta vårt gøymer.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 149-51)</ref>
[[Fil:Puddefjordsbroen_Bergen_2009.jpg|thumb|Tett inntil [[Puddefjordsbroen]] lå den lille trappen som Westerlund knyttet til Karl Justads forsvinning.]]
==== Justad-saken ====
[[6. september]] 1980 forsvant Karl Justad fra [[Møhlenpris]] i Bergen. Den pensjonerte sjøkapteinen hadde sagt til sin kone at han som vanlig tok en tur ned til båten sin som hadde kaiplass på [[Gyldenpris]] ved [[Puddefjordsbroen]]. Justads kone ba om hjelp fra Westerlund, som kom til Bergen og beskrev Justad med et operasjonsarr over brystet. Det var nok beskrivelsen av dette arret som overbeviste hans kone; Justad hadde hatt tuberkulose som ung og fått fjernet [[ribbein]] som ledd i behandlingen.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 180-82)</ref> 

I Justad-saken nevnte Westerlund ofte en firkantfølelse (kanskje gatenettet på Møhlenpris), og hun hevdet å kjenne lukt av [[tjære]] og [[brakkvann]]. Hun «så» stadig en trapp, men ble ikke trodd før trappen ble oppdaget under ny befaring, tett inntil brofestet og ned til vannet. Westerlund mente det skulle letes på ti meters dyp i en [[vinkel]] på 45 grader utover mot venstre fra trappen; og to dager senere fløt Justad opp i bukten sør for Rieberkaien.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 183-90)</ref> 

Under letingen etter Justad «så» Westerlund stadig politimannen Sigurd Selheim opptatt i en større leteaksjon på Møhlenpriskaien. Han benektet først at dette kunne stemme, men kom siden i tanker om at han virkelig hadde deltatt i en større leteaksjon etter en liten gutt som ble funnet i vannet nettopp der. - I dødsannonsen Justads enke satte i ''[[Bergens Tidende]]'', takket hun både Westerlund og politiet for all hjelp.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 191-92)</ref>

==== Jensen-saken ====
[[9. august]] [[1982]] forsvant May-Britt Jensen fra psykiatrisk avdeling på sykehuset i Bergen. Det var en kjølig dag, hun var uten penger og bare iført en tynn sommerkjole. Ved tidligere anledninger var Jensen alltid kommet tilbake, men denne gangen måtte hun til sist etterlyses. I september 1982 skrev Jensens mor til ''Allers'' og ba om Westerlunds hjelp til å finne datteren. Westerlund hadde andre oppdrag og skulle dessuten feire sin 75-årsdag, men umiddelbart etterpå dro hun til Bergen for å delta i søket. Hun hevdet å «se» et vann og krysset av på et kart det stedet i vannkanten der hun mente at Jensen eller noen av hennes eiendeler befant seg. Søket gikk nå i retning [[Svartediket]], og der Westerlund hadde krysset av på kartet, ble Jensens sommerkjole funnet. Westerlund holdt fast på at hun ikke «så» Jensen i vannet. To tenåringsgutter meldte seg senere og forklarte beklemt at de hadde vært på sykkeltur ved enden av Svartediket da «en dame» uten klær på dukket opp av vannet og helt uanfektet ga seg i snakk med dem. Hun hadde spurt om de hadde et teppe, siden hun frøs, og om de kunne hente tøyet hennes, men guttene var flaue og skremt over hvor rart hun oppførte seg, og valgte å dra hjem. De reagerte også på en mann med [[kamera]] som stod bak en busk og zoomet inn på dem og den nakne damen. Hjemme torde de ikke si noe, men den ene betrodde seg til sist til en storebror som sa de måtte gå til politiet.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Anna Elisabeth Westerlund'' (s. 200-07)</ref> Den savnede kvinnen er aldri blitt funnet.<ref>Bergensavisen: [http://www.ba.no/nyheter/article301749.ece «May Britt savnet i 19 år»] Publisert 1. juli 2001, besøkt 3. april 2011</ref>
[[Fil:Aseastrommen.jpg|thumb|600px|[[Skulptur]]en ''Aseaströmmen'' i [[Västerås]] viser arbeidere på vei til i industriarbeidsplassen [[Asea]], som var innblandet i forhold som førte til [[drap]]et på Cats Falck. Den døde ble funnet etter tips fra Westerlund.]]
==== Cats Falck-saken ====
I [[1984]] forsvant den svenske TV-journalisten Cats Falck og hennes venninne Lena Gräns. Ifølge søskenbarnet Mikkel Falck var det Westerlund som utpekte stedet der kvinnene ble funnet et halvt år senere i [[Hammarbykanalen]] i [[Stockholm]]. Etterforskningsleder Eric Skoglund skal i [[1997]] ha uttalt at det ble lett på funnstedet etter tips fra «en synsk kvinne» i Norge.<ref>Dagbladet: [http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/09/27/379533.html «- Forgiftet og drept av DDR-regimet»] Publisert 27. september 2003, besøkt 3. april 2011</ref>

Svensk politi avskrev raskt saken som en ulykke etter at dykkere fant bilen med de døde [[29. mai]] [[1985]], på seks meters dyp i [[Hammarbyhamnen]]. Men folk reagerte på at den tekniske undersøkelsen var ufullstendig, og det lot seg ikke forklare hvordan bilen hadde kommet seg over den høye kaikanten. Attpåtil satt Falck som ikke hadde [[førerkort]], ved rattet ved siden av Gräns i dennes [[Renault]] 12. Falck var kommet på sporet av [[smugling]], der amerikansk høy[[teknologi]] i strid med [[USA]]s forbud ble levert til [[ASEA|Aseas]] [[kraftverk]]sutbygging i [[Sovjetunionen]]. Falck fant også koblinger mellom Asea og et østtysk utenriksforetak, kontrollert av [[Stasi]], der svensk politi hadde beslaglagt en Asea-sjefs brevveksling med foretaket.<ref>https://www.expressen.se/nyheter/inloggad/dodsgatan-cats-falck-och-vaninnan-hittades-i-bilen-i-hamnbassangen/</ref> 

Først i september [[2003]] kunne ''[[Berliner Zeitung]]'' avsløre at en 53 år gammel mann var arrestert i [[Berlin]], mistenkt for å ha utført bestillingsdrap for [[DDR]]-regimet i årene [[1976]]-[[1987|87]], deriblant drapet på Cats Falck som skulle ha oppdaget at [[Bofors]] smuglet [[krutt]] til DDR for viderelevering til [[Iran]], som da var i krig med [[Irak]]. Leveransene ble skipet til [[Rostock]]. En drapskommando på tre menn dro via Stasis innfallsport til [[Vesten]], Hof i [[Bayern]], til Stockholm via [[Danmark]]. De tok kontakt med Cats Falck og ba henne og venninnen på restaurant. Der skal kvinnene ha blitt [[Forgiftning|forgiftet]] og plassert i Falcks bil som deretter ble kjørt utfor kaien.<ref>https://www.nrk.no/urix/drept-av-ddr_-1.579889</ref>