Redigerer Angelsaksisk bosetning i Britannia (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Slaver var maskineriet for både økonomien og hæren i Romerriket. Beregninger for forekomsten av [[slaveri]] i Romerriket varierer, en del beregninger hevder at rundt 30 prosent av befolkningen på 100-tallet var slaver.<ref>Encyclopædia Britannica's Guide to Black History: [http://www.britannica.com/blackhistory/article-24157 Historical survey > Slave societies]</ref> Den germanske regionen var en av hovedkildene for nye slaver. Forretningen med å selge slaver ble hovedsakelig utført av forhandlere som fulgte etter de romerske hærene. Tilkomsten på slaver minsket etter den store ekspansjonsfasen, og senere, rundt 210, var det en betydelig økning av [[pirat]]virksomhet i nedre del av Nordsjøområdet og nedover langs Den engelske kanal som bidro til avhjelpe Romerriket med deres knapphet på friske slaver. Pirater angrep landsbyer i området, tok folk til fange for løsepenger eller for salg som slaver. I det området som ble [[Dublin]] i Irland var en hovedbase for kjøp og salg av slaver, både av mennesker innlands og utlendinger, rundt år 500.

Under keiser [[Diokletian]] ble slavereformen ''Ius Colonatus'' introdusert en gang rundt 286 som fastsatte en rekke regler for slaver og som forbedret deres levevilkår. Slaveeiere betalte en skatt for å forhindre rekruttering av slaver til hæren. Det førte til en germanisering og barbarisering av hæren da skatten ble benyttet for å hyre inn leiesoldater. Britannia krevde bortimot 3 eller 4 romerske legioner for å opprettholde kontroll. Etter [[slaget ved Adrianopel (378)]] førte reformene av ''[[foederati]]'' til praksisen med at hele barbariske stammer fikk betalt i utbytte for at de avga krigere som slåss som soldater i de romerske hærene. Reformen ''hospitalitas'' involverte at å bevilge en tredjedel av landet i en region til barbarer som hadde angrepet disse landene. Til gjengjeld erklærte disse folkene sin lojalitet til keiseren og ga militær støtte ved behov, men opprettholdt ellers deres uavhengighet. Det er mulig at en del germanske folk kan ha blitt boende i Britannia etter disse reformene.

Mellom 200- og 400-tallet levde mange folk langs grensene til Romerriket som ble jaget av hunerne. Dette var den perioden hvor de germanske befolkningene i størst antall forflyttet seg til De britiske øyer.