Redigerer Anakonda-planen (avsnitt)

===Atlanterhavskysten===
Fra begynnelsen av innså alle involverte at blokadeskipene måtte være [[dampskip]]. Dette gjorde at en av de første betingelsene for en effektiv blokade måtte være at en hadde tilgang til en havn som kunne fungere som [[kull]]stasjon nær den sørlige enden av blokadelinjen. Dersom dette manglet, ville blokadeskipene tilbringe det meste av sin tid med å seile til og fra havnen for å laste mer kull. Men alle brukelige havner sør for [[Chesapeake Bay]] ble holdt av Sørstatene. For å etablere blokaden, måtte minst en av dem bli tatt av føderale styrker. Dermed ble blokaden umiddelbart endret fra en ren operasjon til havs til en i det minste begrenset okkupasjon av fiendtlig territorium. 

Styret anbefalte at [[Fernandina (Florida)|Fernandina]] i [[Florida]] skulle tas som det sørlige ankeret i blokaden, men to andre stillinger ble tatt før Fernandina. Et par mindre [[slaget ved Hatteras Inlet Batteries|fort]] i Nord-Carolina nær [[Cape Hatteras]] ble tatt av Unionens styrker 28.-29. august 1861.<ref>Browning, Robert M. Jr, ''From Cape Charles to Cape Fear'' s. 12&ndash;15.; ORN I, V. 6, s. 119&ndash;145; ORA I, v. 4, s. 579&ndash;594.</ref> Den 7. november resulterte en betydelig flåteoperasjon ved [[slaget ved Port Royal|Port Royal]] i Sør-Carolina til at en dypvannshavn halvveis mellom [[Savannah (Georgia)|Savannah]] og [[Charleston (Sør-Carolina)|Charleston]] ble tatt.<ref>Browning, Robert M. Jr., ''Success is all that was expected'', s. 23&ndash;42.</ref> Hatteras-ekspedisjonen ble planlagt som et raid. Planen var at det kun skulle holdes lenge nok til å blokkere Hatteras Inlet. Men den endret seg til en okkupasjon og førte tidlig neste år til en full invasjon (den såkalte [[Burnside-ekspedisjonen]] som inkluderte erobringen av [[Roanoke Island]]) som etablerte hæren permanent i det østlige Nord-Carolina. Port Royal ble raskt brukt som base for å gjøre blokaden av Savannah nesten fullstendig, men det var ikke like enkelt å avskjære Charleston. Blokadebryterers bruk av havnen ble begrenset, men for å stenge den fullstendig, krevdes noe av de bitreste og mest standhaftige kampene i krigen.<ref>Wise, Stephen R., '' Lifeline of the Confederacy'', s. 122&ndash;124.</ref>

Da Fernandina ble tatt tidlig i mars 1862, var krigen nesten et år gammel, og noen viktige endringer hadde funnet sted. Etter nederlagene til Konføderasjonen ved fortene [[slaget ved Fort Henry|Henry]] og [[slaget ved Fort Donelson|Donelson]] i Tennessee og [[slaget ved Roanoke Island|Roanoke Island]] i Nord-Carolina, bestemte krigsdepartementet i Richmond seg for å konsentrere sin armeer i vitale indre områder og fjernet dem fra store deler av kysten. Kun noen få betydelige havner skulle forsvares.<ref>ORA I, v. 6, s. 398.</ref> Kun tre av disse var ved atlanterhavskysten: Wilmington, Charleston og Savannah. Dette fikk bare konsekvenser for de to første av disse, kun åtte dampdrevne blokadebrytere ankom havner i Georgia eller det nordlige Florida i løpet av hele krigen.<ref>Wise, Stephen R., '' Lifeline of the Confederacy'', s. 260 (Appendix 9).</ref>

Blokaden av [[beleiringen av Charleston|Charleston]] utviklet seg til et felttog mot byen der både hæren og marinen deltok. Dette ble ikke fullført før krigens siste dager. Tidlig i krigen forsøkte den føderale marinen å blokkere inngangen av havnen ved å senke [[Stone Fleet|holker]] i kanalene, men dette viste seg å være ineffektivt eller verre.<ref>Simson, Jay W., ''Naval strategies of the Civil War.'', s. 70. ORN I, v. 12, s. 416&ndash;424, 510&ndash;515.</ref> Senere ble blokadeskip brukt i det avbrutte angrepet på [[første slag ved Charleston Harbor|Fort Sumter]] den 7. april 1863.<ref>Browning, Robert M. Jr., ''Success is all that was expected'', s. 172&ndash;180.</ref> De gav også artilleristøtte til infanteriangrepene på [[slaget ved Fort Wagner, Morris Island|Battery Wagner]] den 11. og 18. juli 1863. Etter at begge disse forsøkene på å ta batteriet mislyktes, forble skipene aktive i beleiringen som til slutt endte med at det ble tatt.<ref>Browning, Robert M. Jr., ''Success is all that was expected,'' s. 220&ndash;234.</ref> Unionen var etter dette i stand til å sette opp sine egne kanoner ved munningen av havnen, og selv om byen fortsatte å gjøre motstand, var den ikke lenger det foretrukne målet for blokadebryterne.

Mens alt dette pågikk var ikke de lokale forsvarsstyrkene passive. Omfattende forsøk på å bryte blokaden inkluderte bruken av torpedoer (miner) og bevæpnede skip som skulle senke eller sette de føderale fartøyene ut av spill. Oppfinnsomme metoder for å oppnå dette målet resulterte i utviklingen av [[CSS «H. L. Hunley»|ubåter]] og torpedobåter.<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies.'' s. 259&ndash;267.</ref>

I kontrast til dette var blokaden av Wilmington nokså konvensjonell og er fokuset for det meste av debatten med tanke på blokadens effektivitet. Etter midten av juli 1863 da Charleston for det meste var forseglet, gikk det meste av handelen mellom Konføderasjonen og Nord-Europa gjennom Wilmington. Havnen forble den viktigste nesten helt frem til slutten av krigen da [[slaget ved Fort Fisher|Fort Fisher]] ved munningen av Cape Fear-elva ble tatt av Unionens styrker i januar 1865.<ref>Browning, Robert M. Jr., '' From Cape Charles to Cape Fear'', s. 218&ndash;248.</ref>