Redigerer Alfonso X (avsnitt)

=== Borgerkrig ===
[[Fil:Alfonso X el Sabio tomando posesión del mar después de la conquista de Cádiz. Matías Moreno. 1866.jpg|thumb|''Alfonso X den kloke tar havet i besittelse etter erobringen av Cádiz''. Maleri av Matías Moreno, 1866.]]
Gjennom hele sitt styre ble Alfonso utfordret av adelen, særskilt familiene ledet av Nuño González de Lara, Diego López de Haro og Esteban Fernández de Castro, alle var framstående soldater og medvirkende i å opprettholde Castillas militære styrke i grenseområdene og krigssonene.

En del historikere har forstått det slik at Alfonso manglet den oppriktige formålsrettede innstillingen som kreves av en hersker og som dessuten har den bestemtheten og det temperament som kreves for å stagge og blidgjøre adelen.<ref>Márquez, Francisco (1995): «Vita: Alfonso X» i: ''Harvard Magazine'', Jan.-Feb.: 54. Sitat: «Some historians have been only too quick to label him, most unfairly, as a brilliant intellectual who was bungling and inefficient in practical affairs.»</ref> Andre argumentert at hans anstrengelser var altfor ensrettet fokusert på diplomatiske og finansielle forberedelser som omga hans livslange anstrengelser på å bli tysk-romersk keiser. Alfonso var ingen populær konge. Hans forsøk på å fungere som en rettvis hersker framfor en føydal overherre fremmedgjorde adelen. Hans uforholdsmessige utgifter hjemme og i utlandet fremmedgjorde hver eneste skattebetaler. Hans eventyrlyst irriterte og forstyrret hans naboer. Hans vellykte stenging av den iberiske grensen framfor videre erobring av islamske områder etterlot hans riddere uten mening og uten sjanse til å gjøre seg rike på krigsbytte. På samme tid hadde de tidligere krigene mot muslimene forhindret utviklingen av middelklassen i byene Castilla. Han klarte også å gjøre sine egne geistlige fiendtlig stemt. «Det er paradokser her: kriger, men ikke de riktige for hans baroner; rikdom, men udugelighet til å formidle den effektivt eller å leve innenfor rammene av kongens andel; overdrevne titler og høy profil andre steder i Europa i kontrast til den inngrodde tilbøyeligheten til hans folk for en mer provinsiell eksistens.»<ref name="kapittel1"/>

[[Fil:Sancho IV de Castilla (Ayuntamiento de León).jpg|thumb|Sancho av Sevilla, maleri av José María Rodríguez de Losada, 1892-1894. I sitt testamente av 1283 bemerket Alfonso at han hadde gitt Sancho «større makt enn hvilken som helst annen konges sønn har hatt i sin fars levetid.»]]
[[Marīnidene|Marinide-emiren]] av [[Marokko]], påskyndet av muslimene i Granada, invaderte Spania sommeren 1275. De fikk en seier over kastiljanerne ved [[Écija]] i september. Den kastiljanske lederen Nuño González de Lara ble drept og deretter halshugget og i tillegg døde kongens eldste sønn Ferdinand de la Cerda.<ref>Díez, Gonzalo Martínez (2005): [https://books.google.es/books?id=KgiDVZfBipwC&pg=PA41&lpg=PA41&dq=%22batalla+de+%C3%A9cija%22&source=bl&ots=YnN6DoRvaq&sig=a1sqqC1Zgb0gRXibUjIP8lAg0zA&hl=es&ei=DYpLS_CTKcnu4gbX3qjyAg&sa=X&oi=book_result&ct=result#v=onepage&q=%22batalla%20de%20%C3%A9cija%22&f=false ''El condado de Castilla, 711-1038: la historia frente a la la leyenda''], bind 1, Marcial Pons Historia, s. 41</ref> I oktober møtte en andre kastiljanske hær, ledet av erkebiskopen av Toledo, et lignende nederlag, men ble reddet i siste liten av Alfonsos andre sønn [[Sancho IV av Castilla|Sancho IV]] som tok kommandoen. Han klarte å samle og omgruppere troppene i siste liten. Mot slutten av året var Alfonso X nødtvungen til å inngå en fredsavtale med marinidene framfor å møte dem på nytt i løpet av våren. Det etterlot det fremste problemet om etterfølgelse til tronen. Ferdinand de la Cerda hadde to sønner, men begge var småbarn. Hans andre sønn Sancho IV krevde å bli den nye arvingen, basert på gammel kastiljansk skikk om nærhet i slekt og slekt på farssiden. Alfonso foretrakk å etterlate tronen til sin sønnesønn, men Sancho hadde adelen på sin side.

En bitter [[borgerkrig]] brøt ut som endte med at Alfonso ble tvunget i [[1282]] til å akseptere Sancho som sin arving framfor de yngre sønnesønnene. Kun byene [[Sevilla]], [[Murcia]] og [[Badajoz]] forble lojale til ham. Da Alfonso forsøkte å forene nasjonen i et [[korstog]], gikk både hans sønn, adelen og de innlandske maurerne imot ham, og da han allierte seg med sin tidligere fiende, emiren av Marokko, ble han fordømt av sine egne som en fiende av den [[katolsk]]e tro. Han døde beseiret, desillusjonert og forlatt i [[Sevilla]] i [[1284]]. Han etterlot et [[testamente]] hvor han forsøkte å ekskludere sønnen Sancho. Det var invitasjon til fortsatt borgerkrig.

{{sitat|Historikere har generelt betraktet Alfonso som en svak leder til tross for hans effektive nyvinninger innen administrasjon. De framhever at hans tittel ''El Sabio'' ikke burde bære noe ekko av den ene mulige oversettelsen «den kloke». Og de bekreftet bedømmelsen til den jesuittiske historikeren Juan de Mariana at han grublet på himlene, men tapte jorden. Den bedømmelsen kan bli modifisert da historikerne nå begynner å gi den historiske siden av hans styre den manuskript- og kontekstsammenhengen som litterære forskere lenge har gitt hans kreative verker. Kanskje hans feilskjær var mindre personlige enn de var et produkt av omstendigheter. Under alle omstendigheter avsluttet han sitt liv på et hav av vanskeligheter, utstøtt i utlandet som keiser og detronisert hjemme i en borgerkrig ledet av hans sønn, samt sammenfallende med all misnøyen til sitt folk og av sine naboland. Mens hans fremste alliert var nå ironisk nok Marokko, døde Alfonso brått i april 1283 i den byen han hadde hjulpet sin far å erobre, Sevilla.<ref name="kapittel1"/>}}