Redigerer Alf Prøysen (avsnitt)

== Forfatter og visekunstner ==
[[Fil:Rigmor Delphin Radioteatret 1959.jpg|thumb|Alf Prøysen med [[Jack Fjeldstad]], [[Jan Pande-Rolfsen]] og [[Grete Nordrå]] i [[Radioteatret]]s studio i 1959.{{Byline|[[Rigmor Dahl Delphin]]}}]]
[[Fil:Rigmor Delphin Alf Prøysen med skrivemaskin 1964 3.jpg|thumb|Prøysen hjemme på arbeidsrommet, 1964.{{Byline|[[Rigmor Dahl Delphin]]}} ]]

=== Roman og noveller ===
Alf Prøysen skrev én roman, noen noveller og mange korte fortellinger som han kalte [[lørdagsstubber]]. Lørdagsstubbene var korte fortellinger som han skrev for Arbeiderbladet.<ref name="KIPN" /> I alt skrev han 742 lørdagsstubber fra 1951 til 1970. Disse stubbene er kanskje det mest typiske han har skrevet; både fordi det er så mange av dem, og fordi mange av de typiske motivene i forfatterskapet hans brukes her – ofte flere ganger.

Den første boka han utga var novellesamlinga ''[[Dørstokken heme]]'' i 1945. Boka hadde undertittelen «hedemarksfortellinger», men de ligner på det som vanligvis kalles [[novelle]]r.<ref name="KIPN">Knut Imerslund. «[http://www.dagbladet.no/kultur/1999/01/31/156582.html Produktiv novelleforfatter]»; i ''Dagbladet'' 31. januar 1999</ref> I 1950 utga han romanen ''[[Trost i taklampa]]''. I boka ''Utpå livets vei'' (1952) blandet han noveller i vanlig novellelengde (4–5 til 12–15 sider) med de korte fortellingene fra avisen.<ref name="KIPN" /> I ''Kjærlighet på rundpinne'' (1958) er det bare korte lørdagsstubber, og etter at Prøysen døde i 1970, har det blitt utgitt 6 nye bøker med resten av lørdagsstubbene fra avisen.<ref name="PHB" />

Hovedpersonen i romanen ''[[Trost i taklampa]]'' er den unge dama Gunvor Smikkstugun, som kommer hjem til bygda på ferie fra jobben sin i byen. Gunvor vil dels vise seg fram og fortelle hvor fint hun har fått det, og dels vil hun få med seg de andre ungdommene i bygda inn til byen. Mange synes at Gunvor forstyrrer freden i bygda. Motstanderne sine kaller hun for «de hugguskakke», de som driver med «bokprat»<ref>I Torhild Vikens artikkel om Prøysen i [[PaxLeksikon]] blir «de hugguskakke» forklart som ''kultureliten''.</ref>; det er dikteren Lundjordet, bonden på Smikkstad, læreren Brekkestøl og redaktøren Gregersen.

=== Viser, dikt og grammofon ===
Prøysen sang først visene sine selv til eget gitarakkompagnement.<ref name="NPRL">[http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005101412551469321583 Alf Prøysen] {{Wayback|url=http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005101412551469321583 |date=20080120123228 }} i ''Norsk pop- og rockleksikon'' hos ballade.no</ref> Etter hvert begynte han å skrive sanger for andre artister, slik som Nora Brockstedt. I april 1947 spilte han inn sin første 78-plate<ref>Prøysens debutplate ble utgitt på plateselskapet [[Columbia (plateselskap)|Columbia]] med nr GN 995</ref>; den hadde to sanger: «Bare Pappa hadde tid» og «[[Frøken, gi meg himmelens nummer|Frøken gi meg himlens nummer]]».<ref name="NPRL" />

Han var godt kjent med den folkelige visetradisjonen fra sin egen oppvekst.<ref name="VEPNV">[[Velle Espeland]]. «Alf Prøysen i norsk visetradisjon» I: ''Graset er grønt for æille''. 2002</ref> Da han var ung, hadde han en egen håndskrevet visebok hvor han noterte ned sanger han hørte. Mange av de svenske sangene hadde han lært av faren, som arbeidet sammen med tømmerhoggere fra Sverige om vinteren. Alf Prøysen brukte virkemidler fra [[skillingsvise]]ne i mange av sine egne tidlige viser. Sangen «[[Steinrøysa neri bakken]]», som sto i viseboka ''[[Drengstu'viser]]'' i 1948, hadde han selv først skrevet «på rallarsvensk og i skillingsvisestil»<ref name="VEPNV" /> med tittelen «Bland björkorna bredvid kojan», men den norske versjonen var både realistisk og usentimental. I visa «[[Den skyldige]]» (1948) blander han også tradisjonelle skillingsvisemotiv som streng far, unge elskende og ulykkelige skjebner, med et komisk og realistisk sluttpoeng: stigen gikk i stykker. Den samme blandingen av høystemt skillingsvise og det realistisk-komiske stilbruddet brukes også i «[[Hilma og Roger]]» (1962).<ref name="VEPNV" />

Alf Prøysen samarbeidet med mange komponister: [[Bjarne Amdahl]], [[Finn Ludt]], [[Ulf Peder Olrog]], [[Christian Hartmann]] og [[Johan Øian]] har skrevet flest, men i alt er det 35 ulike komponistnavn i de tre bindene med samlede viser som ble utgitt i 1978.<ref>Knut Imerslund. «Komponisten». I: ''Det er så vemodig mange viser, samtaler om Alf Prøysen''. 2004. Samtale med [[Magne Amdahl]], sønn av [[Bjarne Amdahl]].</ref><ref>Bjarne Amdahl skrev flest melodier til Prøysen, i alt 47.</ref> Mange av melodiene til Prøysens sanger er angitt med ''trad.'' som komponist, det vil si ''tradisjonell melodi'' uten kjent komponist. Det er usikkert hvor mye Prøysen selv hadde tilført de melodiene han oppga som ''trad''. Noen tror at han skrev mye av melodiene selv, men ikke var sikker på om noe kunne vært lånt, og at han derfor oppga ''trad.'' for sikkerhets skyld.<ref>Elin Prøysen i ''Pappa Alf'' (1989), side 117: «Ellers var han ikke villig til å innrømme at han hadde laget egne melodier, for han var så fryktelig redd for at han bare hadde plagiert en annen melodi uten å være klar over det.»</ref> Torhild Viken har sammenlignet den første og siste visesamlinga Prøysen utga: ''Drengstu'viser'' i 1948 og ''Så seiler vi på Mjøsa'' i 1969: I den første visesamlinga er alle melodiene av ''trad.''; i den siste er alle skrevet av kjente komponister.<ref name="TV80" />

Flere av sangene hans ble først framført i radioprogrammet [[Søndagsposten]], som gikk fra 1957 til 1979.<ref name="NPRL" />

Sangen «[[Så seile vi på Mjøsa]]» er et eksempel på hvordan Prøysen samarbeidet med den svenske visesangeren [[Ulf Peder Olrog]]: sangen hadde opprinnelig både tekst og melodi av Olrog – utgitt i 1945, men Olrog og Prøysen hadde en avtale om å bruke hverandres tekster fritt.<ref>[[Elin Prøysen]]. [http://viser.no/blad/2011/ulf-peder-olrog-alf-proysen/ «Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen»]; hos viser.no</ref><ref>[[Velle Espeland]] og Elin Prøysen. [http://www.visearkivet.no/pdf_filer/diverse_artikler/Olrog.pdf‎ «Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen – samarbeid over Kjølen»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}; hos visearkivet.no</ref><ref>[[Knut Imerslund]]. «To venner : Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen». I: ''Rau skulle kjolen vara''. 2005. ISBN 8275181216</ref><ref>Bo Westling. «Två omaka bröder i visans värld. Alf Prøysen och Ulf Peder Olrog - en jämförande studie». I: ''Prøysenårbok'' 2002 {{ISSN|1503-2256}}</ref> Olrogs versjon het «resan til Chyterae», og handler om to ungdommer som flørter og drømmer om en sydenferie mens de betrakter et rokokkomaleri. Prøysen gjør teksten antiromantisk, og plasserer den i et gjenkjennelig og hverdagslig Hedmarksmiljø. Sangen ble spilt inn på [[EP]] i mars 1966, og hos NRK i radioprogrammet «Dans på sletta» i juli 1966. Den ble brukt som [[lørdagsstubber|lørdagsstubb]] i Arbeiderbladet i august 1966, og i bokform i 1969, i viseboka ''Så seiler vi på Mjøsa''. I 1972 kom den i et notehefte.<ref>Jan Erik Vold. «Prøysen på Mjøsa». I: ''Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen''. 2002</ref>

=== På teater ===
[[Fil:Trost i taklampa Det Norske Teatret 2014 Gunvor og Arne.jpg|thumb|Fra [[Det norske teatret]]s oppsetning av ''[[Trost i taklampa]]'', 2014. [[Charlotte Frogner]] som Gunvor Smikkstugun,  Eivin Nilsen Salthe som Arne Barnehjemmet.{{Byline|Erik Berg/Det norske teatret}}]]
Alf Prøysen hadde drevet mye med amatørteater og revy mens han var ung.<ref>Han forteller om dette i et kapittel i memoarboka ''[[Det var da det og itte nå]]'' fra 1971.</ref> Hans første teaterstykke på en stor scene var dramatiseringen av romanen ''[[Trost i taklampa]]'' på [[Det norske teatret]] i 1952. Forestillingen var et samarbeid mellom Prøysen og [[Asbjørn Toms]], og var preget av opprørstrang og raus folkelig humor.<ref name="SEBPT" />

Enakteren ''Fløttardag'' ble spilt av [[Riksteatret]] i 1952, som en del av deres «bygdeturné»<ref>Foruten ''Fløttardag'' besto «bygdeturnéen» av [[Tor Jonsson]]s ''Siste stikk'' og [[John Millington Synge]]s ''I skuggen av fjellet'', og noen diktopplesninger. Ref: Røsbak 1992; side 269.</ref>. Hovedpersonen i ''Fløttardag'' er Arne Barnehjemmet, som «har Prøysens hjerte og trekk», akkurat som Gunvor Smikkstuggun har det.<ref>Røsbak 1992; side 269</ref> Arne er gårdsarbeider, men misforstår stemningen av misnøye i drengstua. Han tar den på alvor, og blir dermed den eneste av arbeiderne som faktisk sier opp og flytter på [[fløttardag]]en.

I 1954 laget Toms og Prøysen ''To pinner i kors'', som beskrives som «ein komedie i seks bilete» og «ikkje stor dramatikk, men […] scenesjarm»<ref name="SEBPT" />, med musikk av [[Finn Ludt]]. I 1959 satte Toms og Prøysen opp ''Tingel-Tangel i natt'' – en «karusel i 7 runder», blant annet med utgangspunkt i [[Ulf Peder Olrog]]s viser i Prøysens norske versjon. Stykket er omtalt som musikal og som «Hedemarks-operette».<ref name="SEBPT" />

''Trost i taklampa'' ble film i 1955, og kom tilbake til teatret som musikal i 1963, med musikk av [[Finn Ludt]]. [[Sølvi Wang]] spilte hovedrollen i musikalen, og nummeret med ''Snekkersvekara''<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=7fzYntgysG4 Snekkersvekara] hos Youtube</ref> ble laget til musikalversjonen. I 1964 samarbeidet Prøysen med [[Bjarne Amdahl]] om en musikalversjon av ''[[Hu Dagmar]]'', med [[Nora Brockstedt]] i hovedrollen.

Barneteaterstykket ''[[Sirkus Mikkelikski]]'' med undertittelen ''barnekomedie i 6 bilete, med regler og rim og simsalabim'' hadde premiere på Det norske teatret i 1954.<ref>Nils Sletbak. ''Det Norske teatret : femti år 1913–1963''. Samlaget, 1963. ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007050204067 ebok fra bokhylla.no])</ref>

=== Fortellinger og sanger for barn ===
[[Fil:Teskedsgumman Andersson Lindstedt 1967.jpg|thumb|[[Birgitta Andersson]] og [[Carl-Gustaf Lindstedt]] fra den svenske [[julekalender]]en «Teskedsgumman» i 1967. Serien er en av de mest populære svenske barnetv-serier gjennom tidene. Seriens fremstilling av [[Teskjekjerringa]] ligger tett opp til [[Björn Berg]]s tegninger.<ref>[http://tidningenkulturen.se/artiklar/reportage-mainmenu-37/kultur-mainmenu-136/15915-teskedsgumman-en-stor-liten-succe-fyller-40-ar Teskedsgumman - en stor liten succé fyller 40 år!] {{Wayback|url=http://tidningenkulturen.se/artiklar/reportage-mainmenu-37/kultur-mainmenu-136/15915-teskedsgumman-en-stor-liten-succe-fyller-40-ar |date=20140223100921 }}, tidningenkulturen, 19. oktober 2013</ref>]]
De fleste av Alf Prøysens sanger og fortellinger for barn ble først sendt i [[Lørdagsbarnetimen]] og andre radioprogram.<ref name="BRV">[[Tone Birkeland|Birkeland]], [[Gunvor Risa|Risa]], [[Karin Beate Vold|Vold]]. ''Norsk barnelitteraturhistorie''. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8</ref><ref name="LFBL">Kari Sønsthagen og [[Torben Weinreich]]. ''Leksikon for børnelitteratur''. Branner og Korch, 2003. ISBN 87-411-5970-5</ref> Hans første bidrag til barneprogram i radio kom i 1946, og det som gjorde ham «kjent og kjær blant store og små var ''[[Barnetimen for de minste]]'', som han begynte med i 1952.»<ref name="KIAPDB">Knut Imerslund. «Alf Prøysens diktning for barn». I: ''Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap''. 1995</ref> Bøkene for barn var først sangbøker i 1949 og 1950, og deretter ''Rim og regler fra Barnetimen'' (1954), med en blanding av fortellinger og sanger. Teaterstykket ''[[Sirkus Mikkelikski]]'' (1954) er laget med utgangspunkt i sanger og figurer som var kjent fra Prøysens barnesanger i Barnetimen: «Bolla Pinnsvin», «Helene Harefrøken» og «Nøtteliten».

''Den grønne votten'' (1964) er delvis inspirert av det ukrainske eventyret ''Skinnvotten'', som Prøysen hadde gjenfortalt på norsk i 1956.<ref name="KIAPDB" /><ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011111608036 ebok av ''Skinnvotten''] hos bokhylla.no</ref> Hovedfortellingen handler om Ragnar som mister den nye votten sin, og om dyrene som låner den. Innenfor dette tilføyer Prøysen flere dyrefortellinger og viser.

Den viktigste delen av Prøysens fortellinger for barn er eventyrene om [[Teskjekjerringa]]. Hun ble først utviklet til barnesiden i bladet ''[[Kooperatøren]]'' i 1954, og kom i radio i 1955 og i bokform i 1956 og 1957 – først i Sverige, og året etter i Norge.<ref name="BRV" /><ref>Alf Prøysen «Sagan om sagan om Gumman». I: ''Prøysenårbok 2008''. Først trykt i det svenske bladet ''Lyckoslanten'' nr 4, 1967</ref> Teskjekjerringa er kjent i mange land, og hun er antagelig mer kjent i Sverige enn i Norge. Teskjekjerringa er til daglig et vanlig voksent menneske, men noen ganger blir ho «lita som ei teskje». Når hun er en liten figur kan hun snakke med dyr, og når hun er liten blir hun også en «usynlig venn» som barn kan forholde seg til som en likeverdig.

Til forskjell fra Prøysens øvrige forfatterskap er de fleste av barnesangene på bokmål, og med en nøytral miljøtegning.<ref name="BRV" /> Mange av barnesangene er fortellende, men det finnes også tøyseregler (som «Skippervise»), regler (som ''[[Geitekillingen som kunne telle til ti|Geitekillingen]]'') og eksempeler på «[[Den omvendte verden|omvendte verdner]]» hvor reglene er omvendt fra det de er til vanlig (som i ''[[I bakvendtland]]'' og ''{{Ikkerød|Jenta som lærte kongen å spise havregrøt}}''). De meste av barnelitteraturen hans er likevel basert på eventyrformen, med eventyrets faste åpningssetning «det var en gang».<ref name="BRV" /> Et vanlig tema i fortellingene for barn er omsorgen for de minste, enten det er Lillebror eller dyra. Teskjekjerringa «solidariserer seg med alt som er lite»<ref name="KIAPDB" />, og har «et særlig øye for ensomme barn og vergeløse dyreunger.»<ref name="BRV" />

Sammen med [[Anne-Cath. Vestly]] og [[Thorbjørn Egner]] bidro Prøysen til å gjøre 1950-årene til en gullalder i norsk barnelitteratur, med utgangspunkt i arbeidet med Barnetimen for de minste. Sammen med Vestly laget han barne-tv-serien ''[[Kanutten og Romeo Clive]]'' i 1963.

=== Miljø, språk og stil ===
Alle prosafortellingene og mange av sangene er skrevet på hedmarksdialekt. Dialekten brukes oftere i fortellinger og sanger for voksne, og ikke så mye i barnesangene og -bøkene.<ref name="BRV" />

De fleste novellene og stubbene foregår innenfor det miljøet Prøysen selv vokste opp i: fattigfolk, arbeidsfolk og tjenere som arbeidet i landbruket. Tida er vanligvis den tida han sjøl vokste opp, i 1920- og 1930-årene. «Dette betyr ikke at stubbene er folkelivsskildring i den forstand at miljøskildringen blir et mål i seg sjøl. Selv om Prøysens kortprosa har en klar hedemarkstilknytning i språk og miljøskildring, er tematikken alltid allmenn.»<ref name="KIPN" />

Torhild Viken har sammenlignet miljø og tema i den første og siste visesamlinga Prøysen utga: ''Drengstu'viser'' i 1948 og ''Så seiler vi på Mjøsa'' i 1969. Hun mener at ''Drengstu'viser'' forteller om tilknytninga til husmannskulturen og grendefolket; visene «fortel om ei utprøvande og kritisk holdning til den rådande ideologien både i bygda og i samfunnet elles.» Boka fra 1969 er ei «tematisk breiare visesamling enn 'Drengstu'viser'»; det handler ikke lenger bare om småkårsfolk: personene i de nye visene «kan ein ikkje karakterisere anten som over- eller underklasse, [men med] eit så rundt omgrep som 'folk flest'.»<ref name="TV80">Torhild Viken «Frå griskokk til nasjonalskald. Alf Prøysens veg frå husmannskulturen til høgkulturen – med utgangspunkt i visene hans». I: ''Ei Bok om Alf Prøysen'', 1980</ref> De nye visene handler om «det vi kan kalle sentrallyriske tema. Dette er viser om kjærleik og naturoppleving og om det forgjengelege menneskelivet.» Denne forandringa kan delvis forklares med at husmannskulturen var i ferd med å forsvinne, men også med at Prøysen etterhvert hadde fått et bredere publikum.<ref name="TV80" /> 
[[Fil:The Ladder.jpg|thumb|I «Peppersvenn-vise» fra samlinga ''[[Drengstu'viser]]'' (1948) bruker Prøysen en stige som metafor for opplevelsene av rang og standsforskjeller som folk bruker for å holde hverandre nede og gjøre seg fremmede for hverandre:<poem>
Jeg tenkje meg en stæga med mange mange trinn
Det giftegærn ungdom ska finna maken sin
Så finn du den du meine
Er den eneste og eine
og syns at ho står jevnhøgt med stægaplassen din

Så kjæm det rare verset je nesten itte kæin
For æille har sin stæga i sin egen tankes læind
Og om du står på stægan din
med jinta jevnhøgt trinn ved trinn
står jinta på sin egen, ved himmelrikes grind
</poem>
[visa har i alt 5 vers].]]
En lignende endring skjer også med lørdagsstubbene: De eldste handler om det gamle bygdemiljøet og gårdsarbeiderne, mens flere av stubbene fra 1960-årene handler om emner fra samtiden: «om moter og miniskjørt, om popmusikk og syndige bøker, om fjernsynet og korleis det påverkar folks kvardagsvanar, han skriv om sport og masseturisme til Syden.»<ref name="OK">[[Ole Karlsen]]. [http://hdl.handle.net/10037/903 «Noko om Prøysens prosastubbar»] I: ''Nordlit''; nr 13 (2003)</ref>

Alf Prøysens mor Julie ble en gang spurt om hun mente sønnen hennes skrev om bestemte personer. Hennes svar var dekkende og treffende nok: «Hæin har skrivi om oss æille, akkurat som vi er...».<ref>Refleks leksikon L&ndash;R [[J. W. Cappelens Forlag]]</ref>

=== Tema og budskap ===
Prøysens forfatterskap har blitt oppfattet og brukt på forskjellige måter. Noen skriver at «Prøysen er kjent for å være en koselig, lun og snill forfatter.»<ref>Heidi Marie Olsen. «Snille onger, moralsyn og moralformidling i noen stubber av Alf Prøysen». I: ''Graset er grønt for æille''. 2002</ref> Andre skriver: «Spørsmålet er om Prøysen er idylliker og nostalgiker, eller om det også er et opprør i Prøysens diktning, et opprør mot den lagdelte samfunnsordenen på bygdene i tidligere tider, og et opprør mot all undertrykkelse av de som er små også svake og annerledes.»<ref name="KIAPIO" /> Magne Lindholm og Jørn Simen Øverli åpnet en debatt om dette i en serie radioprogram i NRK våren 1992; «deres budskap er at Prøysen under den sjarmerende og humoristiske overflaten aktualiserer allmennmenneskelige og eksistensielle grunnproblemer, og at det finnes mye tvil, disharmoni og uro under den smilende overflaten».<ref name="KIAPIO" /> Denne diskusjonen hadde pågått tidligere også: Alf Cranner sa noe av det samme i et intervju med Jan Erik Vold i 1975, og Ove Røsbak sa noe lignende i 1988.<ref name="KIAPIO" /><ref name="JEVAC" />

I de tidlige tekstene, som i novellesamlinga ''Dørstokken heme'', viser han fram klasseforskjellene på flatbygdene. Det handler ofte om klasseforskjellene mellom storbønder og [[husmann|husmenn]]; enda oftere handler det om hvordan husmanns- og tjenestefolk passer på at ingen av dem får prøve å gjøre seg bedre enn de andre. Det er en streng [[janteloven|jantelov]] som møter dem som prøver å bryte med innarbeidede mønster. I visa «Griskokktrøsta» formuleres denne innarbeidede janteloven slik: «''For vi skal villig glømme du er grishusknøl, men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!''». Mange av stubbene er triste; de handler om folk som mislykkes med det de prøver på, eller som misunner og baksnakker hverandre.

Hans eneste roman, ''[[Trost i taklampa]]'', handler om ulike former for undertrykkelse. Her gikk Prøysen imot de fleste som skrev om bygda på denne tida, og framstilte flukten fra landsbygda som et frigjøringsprosjekt. Det ironiseres over bygderomantikere og maktpersoner som prøver å framstille utflytterne som svikere, mens hovedpersonen Gunvor Smikkstugun er en tvetydig helt; enten frigjører eller opptatt av å skryte av seg selv.