Redigerer Aleksander II av Russland (avsnitt)

=== Utenrikspolitikk ===
[[fil:Attentat auf Zar Alexander II 1881 19Jh.jpg|mini|Attentat på keiser Aleksander II)]]
[[fil:Attentat mortal Alexander II (1881).jpg|mini|Mordet av Aleksander II av Russland, 1881]]
Mens Aleksander II utvidet sitt rike ved erobringer i [[Asia]], valgte han lenge [[nøytralitet]] under de europeiske konfliktene som begynte å gro frem. Han skjulte visserlig ikke sine vennskapelige følelser for [[Preussen]] under landets kriger mot [[Østerrike]] (1866) og mot [[Frankrike]] (1870–1871). Aleksander foretok også personlige besøk i Paris i 1867, da det var kraftige motdemonstrasjoner, han ble da utsatt for et mordforsøk av polakken [[Antoni Berezowski]]. I 1873 besøkte Aleksander også [[London]] for å berolige [[England]] etter å ha forlovet sin datter [[Maria Aleksandrovna av Russland|Maria]] med hertugen av [[Edinburgh]], [[Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha]]. 

Det hadde lenge foregått en russisk folkevandring mot øst gjennom [[Sibir]]. I 1858 og 1860 inngikk tsaren avtaler med Kina som avsto [[Ussurir]] og venstre bredd av [[Amur]]. [[Vladivostok]] ble grunnlagt i 1860, mens [[Alaska]] ble solgt til USA i 1867 og [[Sakhalin]] ble i 1875 overført fra Japan. Fra midten av 1860-årene begynte Russland erobringen av [[khanat]]ene og i 1880-årene var hele Sentral-Asia under russisk kontroll.<ref>[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 44-45.</ref>

Fra og med 1872 inntrådte et hjerteligere forhold til Østerrike med konferanser, det såkalte [[trekeiserforbundet]], mellom Aleksander og keiserne [[Vilhelm I av Tyskland]] og [[Frans Josef av Østerrike]] under de følgende årene.<ref name="HHH" /> Den [[panslavisme|panslavistiske]] bevegelse tvang ham imidlertid å overgi nøytraliteten samt til med [[Serbia]]s og [[Montenegro]]s hjelp å angripe Det osmanske rike i år 1877. Han delte farane med hæren under den kritiske tiden i [[Bulgaria]], til [[Plevna]]s fall i desember 1877 innledet en rad av strålende seirer, som førte til [[freden i San Stefano]]. 

Den betydelige minskning i fredsvilkårene som ble vedtatt på [[Berlinkongressen]] i 1878, ledet av [[Otto von Bismarck]], minsket for en tid det intime forholdet til Tyskland. Likevel antok den av de sosiale misforhold nærede gjøring, som hadde pågått under Aleksanders hele regjeringstid, etter krigen en stadig mer fryktelig karakter.{{tr}}