Redigerer Affæren om diamanthalsbåndet (avsnitt)

=== Utspørringen av Rohan ===
[[Fil:Marie Antoinette Adult9.jpg|thumb|Dronning Marie Antoinette i 1786, malt av [[Elisabeth Vigée-Lebrun]]]]
[[Fil:Charles Gravier, Comte de Vergennes.jpg|thumb|Charles Gravier, Comte de Vergennes]]
[[Fil:La Croix de Castries, Charles Eugène.jpg|thumb|Charles Eugène Gabriel de La Croix de Castries]]
Etterforskningen av saken ble overlatt til ministrene [[Charles Gravier, comte de Vergennes|Vergennes]] og [[Charles Eugène Gabriel de La Croix de Castries|Castries]], ettersom Rohan avviste Breteuil som forutinntatt, og kongen godtok det.

Rohan fortalte dem om hvordan han i september 1781 var blitt kjent med en ubemidlet ung dame som hevdet å stamme fra en uekte sønn av [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]]. I mars 1784 besøkte hun ham igjen. Jeanne de Valois hadde etter mange eventyr giftet seg med en selvutnevnt ''Comte de La Motte'', og levde av en enkel pensjon som kongen hadde bevilget. Hun overbeviste kardinalen om at hun var blitt mottatt av dronningen og nøt hennes gunst. Rohan bestemte seg for å dra nytte av henne for å gjenvinne dronningens velvilje. Comtesse de La Motte forsikret kardinalen at hun ville gå inn for ham hos dronningen.

Dette ble begynnelsen på en angivelig korrespondanse mellom Rohan og dronningen. Men det comtessen overbragte Rohan, var forfalskede svar fra dronningen. Hun fikk lett Rohan til å tro at det var dronningen selv som skrev. Tonen i brevene ble svært varm, og kardinalen – overbevist om at dronningen elsket ham – falt pladask og lidenskapelig. Han bad comtessen om å få i stand en hemmelig samtale med dronningen, og i august 1784 fant det i [[Versaillespalasset]]s hage et nattlig møte mellom kardinalen og en kvinne i sort hette. Kardinalen var overbevist om at dette var dronningen. Rohan gav henne en rose, og hun lovet ham å slå en strek over fortidens fortred. Senere forklarte en viss Marie Lejay – som lignet Marie Antoinette –, at hun hadde spilt dronningens rolle i komedispillet. Etter at affæren ble kjent flyktet Marie Lejay straks fra landet til Belgia, og der forsvant alle spor. Hun ble dermed aldri rettslig trukket med i saken.

I alle fall profiterte comtessen fra kardinalens overbevisning. Hun bad ham om og mottok først 50&nbsp;000 livres og i november 100&nbsp;000 livres, som angivelig skulle gå til dronningens veldedighetsarbeide. Med disse pengene kunne hun innta en aktverdig rolle i sosietetslivet, og mange trodde på den nære forbindelse som hun åpent fortalte om at hun hadde med dronningen.

Den 21. januar 1785 erklærte comtessen at dronningen ville kjøpe diamanthalsbåndet, men at hun ønsket at kjøpet skulle ordnes av kardinal Rohan. Rohan gikk med på dette, og forhandlet som ønsket med juvelererne. Comtessen beholdt kjøpsavtalen i to dager og bragte den tilbake til ham med underskriften ''Marie Antoinette, dronning av Frankrike''. Den 1. februar overleverte Rohan henne smykket i hennes leilighet, der en sortkledd mann tok i mot - han antok det var en av dronningens kammertjenere.

I begynnelsen av juni tok comtessen opp med kardinalen at dronningen angivelig syntes at halsbåndet var for dyrt og ønsket et prisavslag på 200&nbsp;000 livres. Få dager etter viste hun ham et brev der dronningen erklærte at hun i stedet for å betale 400&nbsp;000 livres den 1. august, heller skulle betale 700&nbsp;000 livres noe senere. I midten av juli fortalte hun ham at dronningen ikke så seg i stand til å betale de lovede 700&nbsp;000 livres innen 1. oktober. Madame de La Motte avvæpnet Rohans gryende mistro ved at hun gav ham 30&nbsp;000 livres som renter for juvelererne.

Dronningen hadde i virkeligheten aldri mottatt diamanthalsbåndet. Senere etterforskning skulle vise at Comte de La Motte var dratt avsted til London for der å selge diamanter fra halskjedet.