Redigerer Adolph Sigfried von der Osten (avsnitt)

=== Det gottorpske spørsmål ===
Ved Moltzahns død ble det Adolph Sigfried von der Ostens oppgave å drive forhandlingene videre. Hva kunne da være heldigere, enn at storfyrstinnen personlig hadde fattet velvilje for ham? Hvor enn dårlig forholdet mellom henne og hennes ektefelle var, så hadde hun på flere områder stort herredømme over ektefellen.  Da han næret et sterkt apati mot Danmark, så var det behov for en forbundsfelle som kunne bekjempe og kanskje overvinne denne stemningen hos ham. Snart ble von der Ostens forhold til henne ennå mer intimt. For å trøste seg i sitt ulykkelige ekteskap hadde hun begynt å ta seg elskere.  Den som på denne tid nød hennes gunst var den senere polske konge [[Stanisław August Poniatowski av Polen|Stanislav Poniatovski]], som dengang oppholdt seg ved det russiske hoffet.

Keiserinnen ville ikke lenger ha Poniatovski i Russland, og da han derfor måtte vende tilbake til [[Polen]], ble det for Katharina en stor trøst under skilsmissen å føre en levende brevveksling med ham.  Den som nå – som tidligere – var hennes fortrolige og sørget for brevvekslingen med den fraværende elskeren, var ingen annen enn von der Osten. Han oppførte med stor takt og forstod med beundringsverdig behendighet å unngå enhver avsløring.  Dette uansett hvor sterkt mistanken om at han var fyrstinnens fortrolige var rettet mot ham.

Samtidig arbeidet von der Osten i den gottorpske sak med betydelig utholdenhet og dyktighet, for å skaffe den danske oppfatningen inngang ved hoffet i St. Petersburg og i regjeringskretsene der. Det viste seg imidlertid stadig umulig å få bukt med storfyrstens hat. Da keiserinne Elisabeth døde i januar 1762, og Carl Peter Ulrik under navnet Peter III ble herre over Russland, kom Danmark-Norge til å stå over for en truende krigsfare. Denne krigsfaren ble kun ble avverget da Katharina styrtet sin mann fra tronen. Men da vistes betydningen av den tilnærming mellom henne og den dansk-norske regjering, som von der Ostens personlige forhold til henne hadde bidratt så sterkt til å utvikle. Hun lot straks krigen opphøre og var villig til å forhandle vennskapelig med regjeringen i København.