Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

=== Konge av de engelske ===
[[File:British Isles 10th century.svg|thumb|De britiske øyer tidlig på 900-tallet.]]
Edvard hadde erobret de danske områdene i Mercia og East Anglia med støtte fra Æthelflæd og hennes ektemann, men da Edvard døde styrte den norrøne kongen [[Sigtrygg Caech]] fortsatt over det norrøne kongedømmet [[Jorvik]] ([[York]]), tidligere det sørlige northubriske kongedømmet [[Deira]]. I januar 926 sørget Æthelstan for at en av sine søstre ble gift med den aldrende Sigtrygg.<ref>Historikerne beskriver henne som hans eneste helsøster, men Maggie Bailey har pekt på at det hviler på et sent vitnemål fra William av Malmesbury, ''Den angelsaksiske krønike'' gjør ingen slik distinksjon ved nedtegnelsen av hennes ekteskap til Sigtrygg. William nevner ikke hennes navn, men tradisjoner først nedtegnet ved [[Bury]] tidlig på 1100-tallet har identifisert henne som sankt [[Edith av Polesworth]]. Det er betraktet som usikkert, men det er sannsynlig at hun gikk i kloster som enke, jf. Bailey 2001, «Ælfwynn, Second Lady of the Mercians», s. 114; Thacker 2001, «Dynastic Monasteries and Family Cults», s. 257–258; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 48</ref> De to kongene ble enige om ikke å invadere hverandres områder eller å støtte hverandres fiender. Året etter døde Sigtrygg, og Æthelstan grep sjansen til å invadere. En del historikere mener at Sigtrygg avviste sin hustru kort tid etter ekteskapet og gikk tilbake til hedenskapen,<ref>Hart 2004, «Sihtric»; Thacker 2001, «Dynastic Monasteries and Family Cults», s. 257</ref> men andre uttrykker at Æthelstan grep anledningen som kom med Sigtryggs død til å invadere.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 18; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340; Miller 2001, "Æthelstan"</ref> Historikeren Alex Woolf mener det er usannsynlig at Sigtrygg avviste sin hustru da det ville ha vært en krenkelse som hadde fått Æthelstan umiddelbart til å erklære krig.<ref>Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 150–151</ref> [[Gudrød av Dublin|Gudrød]] (irsk: ''Gofraid ua Ímair''), en fetter av Sigtrygg, ledet en flåte fra Dublin for å ta maktposisjonen i Jorvik, men Æthelstan greide uten problemer å avverge det. Han erobret Jorvik og mottok underkastelsen til den norrøne befolkningen. I henhold til sørlig kronikør tok han kongedømmet til northumbrianerne og det er ikke klart om han i det hele tatt kom i kamp med mennene fra Dublin.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 12–19</ref> Konger i sørlige England hadde aldri hersket over nordlige England, og at Æthelstan hadde tatt over kongedømmet ble møtt med raseri av folket i Northumbria som alltid hadde kjempet for uavhengighet fra sør. Imidlertid aksepterte kong [[Konstantin II av Skottland]], kong [[Hywel Dda]] av walisiske [[Deheubarth]], [[Ealdred av Bamburgh]] og kong [[Owain av Strathclyde]]<ref>I henhold til William av Malmesbury var det Owain av Strathclyde som var tilstede ved Eamont, men ''Den angelsaksiske krønike'' sier Owain av Gwent. Det kunne ha vært begge, jf. Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 162, n. 15; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 151; Charles-Edwards 2013, ''Wales and the Britons'', s. 511–512</ref> aksepterte Æthelstans overherredømme ved Eamont i nærheten av [[Penrith]] den 12. juli.<ref>Higham 1993, ''The Kingdom of Northumbria'', s. 190; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 20</ref> Æthelstan fikk revet festningsverkene i Jorvik som den første norrøne besettelsen hadde reist innenfor dens murer, og fordelte de rikdommer som han fant der.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340</ref> Hans triumf førte til sju år med fred i nord.<ref name="Foot_20">Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 20</ref>

Mens Æthelstan var den første engelske konge som oppnådde overherredømme av nordlige Britannia, arvet han sin autoritet over de walisiske konger av sin far og tante. På 910-tallet anerkjente [[Gwent]] overherredømmet til Wessex, og [[Deheubarth]] og [[Gwynedd]] aksepterte det til Æthelflæd av Mercia; som følge av Edvards overtagelse av Mercia, overførte de sin allianse til ham. I henhold til William av Malmesbury, etter møtet ved Eamont sammenkalte Æthelstan de walisiske kongene til [[Hereford (England)|Hereford]] hvor han sikret seg et løfte om en årlig tributt som det ble sagt utgjorde en ikke spesifisert antall hunder og hauker, tjue pund i gull, tre hundre pund i sølv, og det umulige kravet på 25 000 okser.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340; ''Gesta Regum'', i, s. 148</ref> Et mer varig resultat av dette møtet var at grensen mellom engelske og walisiske områder ble plassert i området Hereford ved elven [[Wye]].<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 340–341; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 163</ref> Den fremste walisisk personen i Wales var Hywel Dda av Deheubarth, beskrevet av historikeren på tidlig walisisk middelalder, Thomas Charles-Edwards, som «den mest trofaste allierte» av herskerne på denne tid. Walisiske konger møtte ved Æthelstans hoff i årene mellom 928 og 935, og sto som vitner ved chartere foran lekfolk (bortsett fra kongene av [[Skottland]] og [[Kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]]), noe som viser at deres posisjon var ansett som bedre enn andre stormenn tilstede. Denne alliansen fremmet en fred mellom Wales og England, og innenfor Wales, som varte ut Æthelstans styre, skjønt en del walisere følte seg krenket av statusen til deres herskere som underkonger, foruten også de tributter de ble tvunget til å betale. Av disse walisiske fyrstene var [[Hywel Dda]] av [[Dyfed]] den som ble mest påvirket av engelsk innflytelse. Han ga engelsk navn til en av sine sønner, preget sølvpennyer etter engelsk modell, og overtok en del engelske lover for det lovverk som bærer hans navn.<ref name=" Stenton_341">Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 341</ref>

I henhold til [[William av Malmesbury]], rett etter møtet ved Hereford, dro Æthelstan for å fordrive ned på de britonske mennene fra [[Cornwall]] fra [[Exeter]]. Fortellingen antyder at britonerne var i opprør, og at menn fra deres eget folk i andre deler av sørvest støttet dem. Den antyder også at på denne tid utgjorde britonere en vesentlig del av Exeters befolkning. Æthelstan befeste byens murer, forviste dens britonske befolkningen og bestemte grensen mot Cornwall ved elven [[Tamar (England)|Tamar]].<ref name=" Stenton_341"/> En del historikere er skeptisk til denne fortellingen da Cornwall hadde vært under en form for engelsk styre siden midten av 800-tallet. Thomas Charles-Edwards beskrev den som «en usannsynlig historie», mens historikeren John Reuben Davies vurderte den troverdig som undertrykkelse av den stedegne, britonske befolkningen og begrensning av befolkningen i Cornwall bak elven Tamar. Æthelstan understreket sin kontroll ved å etablere et nytt kornisk bispedømme og utpekte dens første biskop, men Cornwall beholdt sin egen kultur og språk.<ref>Charles-Edwards 2013, ''Wales and the Britons'', s. 432; Davies 2013, «Wales and West Britain», s. 342–343; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 164; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 341–342</ref>

Æthelstan ble den første konge over alle angelsaksiske folk, og dessuten også over det meste av den norrøne befolkningen i Britannia.<ref name="Foot_20"/> Situasjonen i nordlige Northumbria var imidlertid uklar. Ann Williams mener at underkastelsen til Ealdred av Bamburgh var antagelig kun i navnet, og det er sannsynlig at han anerkjente skotske Konstantin som sin herre, men Alex Woolf vurderte Ealdred som en delvis uavhengig hersker som aksepterte Wessex' autoritet, slik Æthelred av Mercia hadde gjort en generasjon tidligere,<ref>jf. Williams 1991, «Ealdred»; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 158</ref> Hans suksess innledet til hva John Maddicott i hans historie om opprinnelsen til det engelske parlament kalte den imperiske fase av engelsk kongedømme mellom 925 og 975 da herskerne fra Wales og Skottland var tilstede ved rådsforsamlingene til engelske konger og sto som vitner ved deres chartere.<ref>Maddicott 2010, ''The Origins of the English Parliament'', s. 7–8, 13</ref> Æthelstan forsøkte å forlike adelen i sitt nye område i Northumbria til sitt styre. Han ga store gaver til kirkene i [[Beverley]], [[Chester-le-Street]], og [[York]], og framhevet sin kristendom. Han kjøpte også store områder i [[Amounderness]] i [[Lancashire]], og ga det til erkebiskopen i York, hans viktigste myndighetsperson i regionen.<ref>I synet til Janet Nelson, hadde Æthelstan begrenset kontroll over områdene i nordvest, og donasjonen av Amounderness i et område som nylig hadde tiltrukket seg mange norrøne innvandrere til «en mektig, men langt fra pålitelig, lokal makthaver» var «en politisk gest framfor et tegn på foregående kontroll», jf. Nelson 1999, «Rulers and government», s. 116–117</ref> Men han forble en mistrodd fremmed, og de nordlige kongerikene foretrakk å alliere seg med hedenske norrøne i Dublin. I kontrast til Æthelstans sterke kontroll over sørlige England, hans posisjon i nord var langt mer usikker og spinkel.<ref>Higham 1993, ''The Kingdom of Northumbria'', s. 192; Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 469</ref>