Redigerer Østromerriket (avsnitt)

=== Forfall og gjenreising ===
[[Fil:ByzantineEmpire717AD.png|300px|thumb|Østromerriket før Leo III, ca. 717]]
Østromerrikets tap av territorier og den fortsatte trussel fra rikets fiender gjorde det nødvendig med nye politiske reformer, og en prosess for å samle stadig mer av makten i keiserens hender ble satt i gang. Det latinske språket hadde aldri fått fotfeste i den østlige halvdelen av Romerriket, men det ble fortsatt brukt som offisielt språk frem til Herakleios fullførte helleniseringen av riket ved å gjøre gresk til det offisielle språket. På denne måten brøt keiseren med rikets romerske herkomst, selv om innbyggerne fortsatt kalte seg romere og keiserriket for Romerriket (navnet Østromerriket var lite i bruk etter Vestromerrikets fall). Latinske titler som ''Augustus'' ble avskaffet, og Herakleios tok den greske tittelen ''Βασιλεύς'' (Basilevs, gresk for konge/hersker).

Perioden etter Herakleios er i ettertid betegnet som ''Det bysantinske riket''<ref>Bysants-navnet er første gang brukt av historikeren Hieronimus Wolf (Corpus Historiæ Byzantinæ, 1557). Navnet er avledet av navnet på den antikke greske kolonien Byzantium (kolonisert 657 f.Kr.)</ref>, siden det nå var mer hellensk enn romersk.<ref>Keiserne i Konstantinopel, også etter at Herakleios hadde innført gresk som hovedspråk i riket, så fortsatt på seg selv som ''romerske'' keisere, jf. Hooker, Richard (2007): [http://www.wsu.edu/~dee/MA/BYZ.HTM «The Byzantine Empire»] {{Wayback|url=http://www.wsu.edu/~dee/MA/BYZ.HTM |date=19990224000000 }}, ''Middle Ages. World Cultures''.</ref> Kristne vaner og tradisjoner og religiøse uttrykk hadde på denne tiden drastisk forandret dagliglivet til innbyggerne i keiserriket, i sterk kontrast til forholdene i Romerriket i den hedenske oldtiden. Innenfor kristendommen hadde det vokst frem et skille mellom den [[monofysittisme|monofysittiske]] retningen i de sørlige provinsene og den [[den ortodokse kirke|kalkedonske ortodokse]] i de nordlige. Tapet av de sørlige provinsene til araberne gjorde at ortodoksien ble styrket i de resterende delene av keiserriket.

[[Konstans II]] delte riket inn i et nytt system med militære provinser kalt ''[[thémata]]'' (temaer) i et forsøk på å forbedre de enkelte provinsenes mulighet til selv å forsvare seg mot den konstante trussel om invasjon. Utenfor hovedstaden minket de urbane sentrene, mens Konstantinopel selv vokste til å bli den største byen i den kristne verden. Flere arabiske forsøk på å innta Konstantinopel ble slått tilbake av den fortsatt overlegne romerske flåten. Romernes monopol på [[gresk ild]], deres sterke forsvarsverk, deres generalers overlegne taktikk og dyktigheten til soldatkeisere som [[Leo III (keiser)|Leo III]] gjorde at de hadde overtaket i forsvaret av sine kjerneområder. Subsidiering av frie bønder som vervet seg var grunnlaget for det tunge kavaleriet ([[katafraktene]]). Det velutviklede forsvarssystemet (temaene), bruken av bestikkelser for å lokke rikets fiender til å slåss seg imellom, overlegenhet i etterretning, kommunikasjon og militær strategi og doktrine gjorde at Østromerriket i denne tiden fortsatt måtte regnes som en av verdens supermakter. Etter [[den andre beleiringen av Konstantinopel]] i [[718]], da araberne led store tap, var [[kalif]]atet ikke lenger den store trusselen for Østromerriket, og keiserriket fikk muligheten til å reise seg igjen.

[[8. århundre|700-tallet]] ble dominert av religiøs splittelse over [[ikonoklasme]]n. Keiser Leo III forbød [[Ikon (kristendom)|ikon]]er, noe som førte til opprør over hele riket blant tilhengere av slike ikoner. [[Andre konsil i Nikea|Det andre konsil i Nikea]] godkjente, etter press fra keiserinne [[Irene atheneren|Irene]], at ikoner kunne aktes, men ikke dyrkes som guddommelige. Irene forsøkte også å inngå en ekteskapsallianse med [[Karl den store]], som hadde gjenopprettet [[Vestromerriket]]. Denne allianse ville ha ført til en gjenforening av det gamle Romerriket til en europeisk supermakt med samme slagkraft som det gamle keiserriket hadde hatt. Planene ble lagt i grus da Irene ble avsatt i [[802]]. Kontroversen rundt ikonoklasmen tilspisset seg igjen ved inngangen til [[9. århundre|800-tallet]], men ble endelig avsluttet av keiserinne [[Theodora II|Theodora]] i [[843]], da hun gjenreiste ikonenes status. Ikonoklasmen førte til at forholdet mellom den ortodokse kirken og den [[katolisisme|romersk-katolske kirken]] ble forverret. Også forholdet til det nye [[det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske riket]] ble dårligere. Resultatet ble at Øst- og Vest-Europa vokste mer og mer fra hverandre i løpet av middelalderen.