Redigerer Østerrikes geografi (avsnitt)

==Bosetning og geografi==
[[Fil:Austria satellite-map.jpg|thumb|250px|Satellitbilde med kommentarer over Østerrike]]
[[Fil:Bad kleinkirchheim.jpg|thumb|right|250px|[[Bad Kleinkirchheim]] i [[Kärnten]] i Østerrike]]
[[Fil:Landeck.jpg|thumb|right|250px|[[Landeck]] i [[Tyrol]] i Østerrike]]
[[Fil:Burgruine-Aggstein.jpg|thumb|right|250px|Ruinene av slottet [[Aggstein]] i [[Wachau]] i [[Nedre Østerrike]]]]
Arealbruket i Østerrike endrer seg fra de alpine områdene i vest til de flatere områdene i øst. Rundt 10 % av arealet i Østerrike er bart og ikke dyrkbart, det vil si i de bratteste fjellsidene eller over tregrensen. Omtrent 40 % av Østerrike er dekket av skog, og mesteparten av skogsområdene ligger i alpeområdet. Mindre enn en femtedel av Østerrike er dyrkbart og passende for vanlig [[jordbruk]]. Denne prosentdelen øker i østlige deler av landet, der landet er mindre alpint. Mer enn en femtedel av Østerrike er beite og enger i forskjellige høyder. Rundt halvparten av dette er høytliggende alpine gressletter. 
 
I lange tider var disse høytliggende beitemarkene om sommeren brukt for beitende melkekyr, og dermed kunne man bruke områdene i lavere høyder for dyrking og høsting av fôr for vinteren. Mange av disse høytliggende beitemarkene ligger på over 1&nbsp;000 meter. 
 
Selv om jordbruk i fjellområdene før i tiden var økonomisk levedyktig, har tradisjonen de siste årene bare overlevd ved hjelp av subsidier. Bønder i disse fjellområdene er urolige for at [[EU]]-medlemskapet til Østerrike kan medføre innskrenkning av disse subsidiene og til slutt slutten på det alpine jordbruket. Dersom dette skjer vil sannsynligvis mange områder gro igjen etter hundreår med jordbruk. 
 
Selv om Alpene er vakre, fører de til at det ikke er mulig med permanent bosetning i mange områder av Østerrike. Det vil si områder som er oppdyrket, med fast bosetning, og som brukes for transport, men som ikke inkluderer skoger, alpine beitemarker eller øde land. De permanent bosatte områdene i Østerrike utgjør bare omtrent 40 % (35&nbsp;000 km²) av landet, og de fleste (rundt to tredjedeler) bor i Donaudalen og i de åslendte og lavereliggende områdene nord, øst og sør for Alpene. 
 
I alpedelstatene bor de fleste i elvedalene: [[Bregenz]] ved bredden av Bodensjøen i Vorarlberg, [[Innsbruck]] ved elven [[Inn]] i Tyrol, [[Salzburg]] ved elven [[Salzach]] i Salzburg, og [[Klagenfurt]] ved elven [[Gail]] i Kärnten. Alpene blir mindre og mindre folksomt jo høyere man kommer. 
 
Tyrol illustrerer mest tydelig forholdet mellom den alpine geografien og bosetning. Tyrol er den mest fjellkledde delstaten i landet (mindre enn 3 % av landarealet er dyrkbart), og delstaten med minst folketetthet, og bare 15 % av arealet er brukt til bosetning. 
 
På grunn av Alpene er hele landet et av de landene i Vest- og Sentral-Europa med minst folketetthet, omtrent 93 innbyggere per kvadratkilometer. 
 
Landegrensene til Østerrike følger sjelden geografiske trekk, og siden [[Romerrikets fall]] har hverken Alpene eller Donau fungert som politiske grenser. Delstatene i Østerrike følger heller ikke i særlig grad fjellkjeder og rygger. 
 
Selv om Alpene ikke markerte politiske grenser, separerte de ofte folkegrupper fra hverandre. Siden Alpene før i tiden ikke var farbare, så ble innbyggerne isolerte i dalene og utviklet sine egne distinkte og regionale subkulturer. Derfor hadde innbyggerne i en dal forskjellig dialekt, nasjonaldrakt, arkitektur og sagn enn innbyggere i andre daler. Forskjellene var store nok til at man lett kunne identifisere hvor folk kom fra. I dag har derimot massemedia, mobilitet, framgang og turisme visket ut disse forskjellene. 
 
Til tross for Alpene har Østerrike vært et gjennomfartsland gjennom historien. Donaudalen har i hundreår vært en vannveg mellom [[Sentral-Europa]], [[Balkan]] og «[[Orienten]]». Etter [[andre verdenskrig]] ble derimot Østerrike mindre viktig som transportåre, da Europa ble delt inn i to motsatte økonomiske og militære blokker. Etter åpningen av [[Øst-Europa]] i [[1989]] har derimot Østerrike gradvis vunnet tilbake sin historiske rolle, og allerede tidlig på 1990-tallet hadde tallet på folk og kjøretøy som passerte de østlige grensene økt kraftig. 
 
I alpeområdet er det fire fjelloverganger som er særlig viktig for transport mellom nord og sør. [[Semmeringpasset]] ved grensen mellom Nedre Østerrike og Steiermark knytter sammen Wienbekkenet med Mürz- og Muradalene, og gir dermed en nordøst-sørvest vei mellom Steiermark og Slovenia, og via Kärnten, til Italia.
 
[[Pyrhnpasset]] mellom delstatene Øvre Østerrike og Steiermark, og [[Tauernpasset]] mellom fjellkjedene [[Tauern]] og [[Niedere Tauern]] i  Salzburg, fører til adkomst mellom Muradalen i Steiermark og Dravadalen i Kärnten. Hovedveiene som går gjennom disse passene er viktige transportårer mellom nordvest og sørøst i Alpene. Pyrhnvegen har også fått navnet ''Fremdarbeiterweg'' («framandarbeidervegen») fordi millioner av ''Gastarbeiter'' («gjestearbeidere») i Tyskland brukte veien for å reise hjem på ferie fra [[Balkan]] og [[Tyrkia]]. Mange tyskere og nordeuropeere bruker fremdeles veien i sommermånedene for å nå [[Adriaterhavet|Adriaterhavskysten]]. Etter at Jugoslavia brøt sammen i [[1991]] har derimot mye av denne trafikken blitt omdirigert gjennom Donaudalen til Ungarn.
 
Den viktigste fjellovergangen i Østerrike er [[Brennerpasset]], som ligger på grensen mellom Italia og Tyrol. Med en høyde på 1&nbsp;370 meter er passet det laveste i Alpene. Ruten fra Inndalen og over Brennerpasset har historisk sett vært en viktig og bekvem rute mellom Tyskland og Italia, og er den mest direkte ruten mellom Europas to mest industrialiserte regioner: Tyskland og Nord-Italia.