Redigerer Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton (avsnitt)

=== Regent av Norge ===
Mens Knut var konge av Danmark og England, hadde [[Olav den hellige|Olav Digre]] slått seg opp som konge av Norge og allierte seg mot Sverige i opposisjon mot Knut den mektige, som han kom til å bli kalt. Da Svein Tjugeskjegg invaderte England hadde Olav tatt tjeneste hos Æthelred, og deltok i kampene rundt London i 1013. Da Æthelred ble gjeninnsatt på tronen i England i 1014 etter Sveins død var det Olav som seilte ham over [[den engelske kanal]]. To år senere, da ladejarlen [[Eirik Håkonsson]] var fraværende fra Norge og opptatt med å hjelpe Knut i England, grep Olav muligheten til å gjøre Norge til sitt kongedømme.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 402-403</ref> Olav baserte sin kongemakt på [[kristendom]]men, og gjorde det med hard hånd, men det synes som om det var drapet på stormannen på [[Vestlandet]], [[Erling Skjalgsson]], i [[1027]] som var begynnelsen på slutten på Olavs kongedømme. «Etter dette ser det ut til at et alminnelig forfall fulgte, og at Olav helt mistet grepet på Norge», i henhold til [[Claus Krag]].<ref>Krag, Claus (1995): ''Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bind 2 i ''Aschehougs Norgeshistorie'', s.144-145</ref>

Skalden [[Sigvat Tordsson]] sier i et kvad at Englands konge samlet folk til krigstog mens Olavs menn har for få folk og for små skip.<ref name="Krag_145"/> ''Den engelske krønike'' sier for året 1028 at Knut «dro med femti skip med engelske thegner fra England og til Norge, og fordrev kong Olav fra det landet og tok det for seg selv.»<ref name="Stenton_405">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 405</ref> Knut kom med en stor flåte sammen med [[Håkon Eiriksson|Håkon jarl]], sønn av Eirik Håkonsson, og Sigvat skald klagde på at norske stormenn tok vel imot Knuts bestikkelser. Men Olavs posisjon i Norge hadde aldri vært trygt og stødig, og at Knut så raskt kunne tømre sammen en allianse mot Olav ved blant annet for at «han kunne trekke veksler på gammel lojalitet både mot sin egen slekt og mot ladejarlene.»<ref name="Krag_145">Krag, Claus (1995): ''Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bind 2 i ''Aschehougs Norgeshistorie'', s.145</ref> I Norge var Knuts autoritet avhengig av lojaliteten til stormennene ved Trondheimsfjorden og respekten de hadde fått ladejarlenes omdømme. Knut forlot Norge på begynnelsen av [[1029]] og satte unge Håkon jarl som sin underkonge i Norge. Sommeren 1029 reiste Håkon av uklare grunner tilbake til England, muligens for at han skulle troloves med Gunnhild, Knuts niese. På reisen tilbake druknet han i et skipsforlis i sundet [[Pentland Firth]] ved [[Orknøyene]]. Knut satte da sin sønn [[Svein Knutsson]] (eller Svein Alfivason som han helst refereres til i kildene), hans sønn med Ælfgifu, for å administrere Norge som sin lydkonge med sin mor som verge. Deres reise til Norge ble utsatt med noen uker da Olav Digre hadde fått høre om Håkon jarls død, og tok seg fra [[Russland]] via Sverige til [[Trøndelag]]. Bøndene tok imot ham med en stor samlingshær og beseiret ham ved [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]] i [[1030]] hvor Olav ble drept. Svein Alfivason og hans mor ble da akseptert som Knuts representanter i Norge.<ref name="Stenton_405"/>

Periodeskiftet 1030 representerer et problem i norsk historieforskning, i henhold til Claus Krag.<ref>Krag, Claus (1995): ''Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bind 2 i ''Aschehougs Norgeshistorie'', s.157</ref> Ælfgifu, i norsk tradisjon kjent som Alfiva (norrønt: Álfífa), hadde stor innflytelse over sønnen, men deres forsøk på å styre Norge feilet begredelig. Nordmennene hadde akseptert Knut framfor Olav Digre, men underlagt en fremmed og utenlandsk kvinne og hennes sønn gikk ikke hjem. I senere generasjoner ble «i Alfivas tid» synonymt med elendighet og undertrykkelse.<ref name="Stenton_405"/> I henhold til [[Snorre Sturlason]] var Knuts sønn Svein «et barn i både alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen av landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og siden.»<ref>Snorre: ''Olav den helliges saga'', ''Snorres kongesagaer'', 6. utg. 2003, Gyldendal, del II, s. 119</ref>

Hennes egen oppførsel kan ha vært uforsonlig og eneveldig i et fremmed land, men den reelle årsaken til at Alfiva mislyktes å styre nordmennene var at hun forsøkte å innføre nye former for tung skattlegging og harde fysiske straffer på «det mest intenst uavhengige folket i Europa», i [[Frank Stenton]]s ord.<ref name="Stenton_405"/> Olav Digre hadde også vært enerådig konge, men han hadde aldri forsøkt å endre det grunnleggende forholdet som forente kongen og det norske folk, og som konge sto han i tradisjonen til [[Olav Tryggvason]] og [[Harald Hårfagre]]. Under påtrykket til Alfivas fremmedstyre begynte Olav Digres ry og ettermæle å vokse og endre seg. Tegn på hans hellighet, hvilket sto i merkelig motsetning til hva bøndene mente om ham ''før'' Stiklestad, dukket opp, og kan bli sett på som en del av motstanden mot Alfivas fremmedstyre. Et utbrudd av nasjonale følelser ødela autoriteten til Alfiva og hennes sønn Svein. Vinteren [[1033]] ble det umulig for dem å oppholde seg i [[Nidaros]]. De klarte å klore seg fast i sørlige Norge, men høsten [[1035]] ble de tvunget til å flykte til Danmark.

Snorre siterte et kvad fra skalden [[Tjodolv Arnorsson]]:

:''Men Svein han rømte siden,''
:''røvet var landet fra ham.''
:''Alfivas sønn jeg hørte''
:''hastig fra landet flyktet.''<ref>Snorre: ''Olav den helliges saga'', ''Snorres kongesagaer'', 6. utg. 2003, Gyldendal, del II, s. 127</ref>

Da Knut døde noen få måneder senere var Olav Digres sønn [[Magnus den gode|Magnus]] etablert som norsk konge av Norge.<ref name="Stenton_406">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 406</ref> Knuts nordsjøimperium oppløste seg straks i sine enkelte bestanddeler.<ref>Holmsen, Andreas (1964): ''Norges historie. Fra de eldste tider til 1660'', Universitetsforlaget, 3. utg, 2. oppl., s. 173</ref>