Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

=== Bestykning ===
[[Fil:BattleofSluys.jpeg|left|mini|En illustrasjon fra 1470-årene, fra en fransk utgivelse av [[Froissartkrøniken]], som forestiller [[slaget ved Sluys]] i 1340. Den viser at middelalderens taktikk til sjøs lå i nærkamp besetning mot besetning.]]
«Mary Rose» ble bygd i en overgangstid for sjøkrigstaktikken. Siden [[antikken]] hadde kriger til sjøs stort sett blitt utkjempet som på land, med nærkampvåpen og prosjektilvåpen som [[bue (våpen)|bue og pil]] og [[kastespyd]], men på gyngende treplattformer istedenfor fast mark. Selv om innføring av kanoner var viktig, så tok det mange år før det nye våpenet endret krigføring til sjøs.<ref>Rodger (1997), s. 205-206.</ref>

Etter hvert som kanonene ble tyngre og kunne ha sterkere kruttladning måtte kanonene flyttes nedover i skroget, nærmere vannlinjen og fartøyets tyngdepunkt. I 1501, et tiår før «Mary Rose» var sjøsatt, ble de første kanonportene innført på orlogsfartøyer.<ref>Rodger (1997), s. 207</ref> Først ble kanonportene plassert akterut for det tyngre skytset, men senere også langs skipssidene. Det ble dermed mulig å avfyre [[bredside]]r med kanoner i koordinerte salver. Taktikken på 1500-tallet og langt inn i 1600-tallet var innrettet på forsvar mot rofartøy med fastmonterte kanoner i forstavnen – de såkalte [[galei]]er. Dårlig krutt og utfordringen med å sikte inn kanoner fra et skip i bevegelse bidro til at seier i sjøslag på 1500-tallet fremdeles krevde at en bordet motstanderens fartøy.<ref>Rodger (1996); Rodger (1197), s. 206-208, 215.</ref>

==== Bronse- og jernkanoner ====
[[Fil:Bronze Demi Cannon Culverins Pmoth.png|mini|To culveriner og to demi-kanoner fra «Mary Rose», utstilt på Mary Rose museum.]]
«Mary Rose» ble bygget i en periode artilleriet utviklet seg raskt, bestykningen bestod derfor av en blanding av gamle og nye kanontyper. De tyngre kanonene var dels eldre smijernskanoner og dels nye, støpte bronsekanoner, som varierte i størrelse, rekkevidde og utformning. De eldre jernkanonene var billigere å framstille. Løpene ble [[Våpensmed|smidd]] sammen av staver til en [[sylinder]] og forsterket ved å krympe jernringer rundt dem. De var laget som [[baklader]]e og var både raskere og enklere å lade enn bronsekanonene, men kunne ikke ta så kraftige ladninger og hadde kortere rekkevidde og lettere [[prosjektil]]er. De var montert på enkle [[Affutasje|lavetter]], laget av uthulte stokker med et enkelt hjulpar og stundom helt uten hjul som en slags [[slede]].

Den typiske [[ammunisjon]]en var kuler av stein. Disse hadde begrenset gjennomslagskraft, men ble splintret ofte ved anslag og kunne gjøre stor skade på mannskaper, og på kort hold etterlot de store, gapende hull i fiendens skråg. Bronsekanonene var støpt i ett stykke og satt på lavetter med to hjulpar av den type som med få endringer ble benyttet helt inn på 1800-tallet. De avfyrte kanonkuler av jern. Disse var tyngre og mer egnet for å slå gjennom skipsskrog på lengre avstand. Begge kanontyper kunne i tillegg lades med forskjellige typer ammunisjon for å ødelegge riggen, skipets lettere strukturer som overbygninger eller for å skade fiendens besetning.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 297-344</ref>

De fleste kanonene var imidlertid små jernkanoner med kort rekkevidde, som kunne innsiktes og avfyres av én skytter. De to vanligste typene av disse var bakladede [[svingbass]]er med gafler som støtte, som kunne dreies fra side til side med større skuddfelt, og større [[Arkebuse|hakebørser]], som var små forladerkanoner med rektangulære løp og et fremspring eller en ''hake'' som støtte. Med fremspringet kunne skytteren la relingen absorbere kraften fra rekylen. I Anthonyrullens oversikt fra 1546 (den var ferdig etter senkningen av «Mary Rose») er to top-pieces av ukjent type oppdaget i merskurver oppe på mastene. Disse var tydeligvis benyttet for å skyte ned på fiendens dekk.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 313-16.</ref>

{| class="wikitable" style="text-align:center;"broder="1"
|+Fordeling og rekkevidde av skytevåpen ved senkningen<ref>Basert på tabeller i Marsden (2009), s. 318, 332, 338, 341.</ref>
|-
!Våpentype !! Batterdekk !! Øvre dekk/mellomdekk !! Kastelldekk/halvdekk !! Mastekurv (mers)!! Skuddvidde i meter
|-
! Mordere (engelsk, Port-piece, støpejernskanon)
| 12 || 0 || 0 || 0 || 130+
|-
! Culveriner og demi-culveriner (forløper til [[muskett]])
| 2 || 4 || 2 || 0 || 229-413
|-
! Kanoner og demi-kanoner
| 4 || 0 || 0 || 0 || ca. 225
|-
! Saker (mellomstor kanon)
| 0 || 2 || 0 || 0 || 219-323
|-
! Haglkanoner
| 0 || 6 || 0 || 0 || «kort»
|-
! [[Falkonett]]
| ? || ? || ? || 0 || 144-287
|- 
! Slanger
| 0 || 6 || 0 || 0 || «middel»
|-
! [[Svingbass]]
| 0 || 0 || 30 || 0 || «nær»
|-
! Haglskudds pieces
| 0 || 0 || 20 || 0 || «nær»
|- 
! Top-pieces
| 0 || 0 || 0 || 2 || «nær»
|-
|}

[[Fil:Mary Rose Guns ForeBronzeCulverin RearWroughtIronCannon.png|mini|alt=To store metallkanoner av forskjellige design, den ene foran den andre|En ''culverin'' av bronse i forgrunnen og en smijernskanon i bakgrunnen, av samme type som «Mary Rose» var bestykket med da den sank. Utstilling ved [[Fort Nelson]] i Portsmouth i England.]]

Bestykningen ombord på skipet ble endret noen ganger mens det var i tjeneste. Det finnes tre bevarte lister over skipets utrustning fra 1514, 1540 og 1546.<ref>Den yngste er den illustrerte Anthonyrullen som var nedtegnet i håpet om at skipet kunne berges og ta igjen sin plassering i den engelske flåte.</ref> Arkivmateriale fra arsenalet i [[Tower of London|Tower]] er brukt i forbindelse med disse listene for å finne ut hvordan den våpenteknologiske utviklingen hadde vært ombord på «Mary Rose». På den første listen fra 1514 bestod bestykningen av mindre kanoner og våpen for antipersonell, med et lite antall tyngre skyts. De fleste kanonene var montert på selve skipskonstruksjonen fremfor på bevegelige lavetter. Betegnelser på disse typene var ''murderers'', ''serpentines'', ''demi-slings'' og steinskyts.

Den neste listen fra 1540 viste en annerledes sammensetning av skipsartilleriet med et større antall forskjellige støpte bronsekanoner av type ''cannon'', ''demi-cannon'', ''culverin'' og ''saker'' samt de tyngre ''port pieces'' i smijern, også med lavetter. Bestykningen for «Mary Rose» i 1540 var mer slagkraftig enn i 1514, med lengre skuddvidde og større skadeeffekt på andre skip. En analyse av bevæpningen i 1514 kombinert med hint om andre strukturelle endringer, tyder på at kanonporter på batteridekket ble lagt til senere.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 298-303.</ref>

{| class="wikitable" styøe="text-align:center;" border="1"
|+Våpentyper<ref>Basert på tabell i Marsden (2009), s. 302.</ref>
|-
! Dato!! Total!! Lavett-montert !! Skips-montert !! Antiskipsvåpen !! Antipersonellvåpen
|-
! 1514
| 78 || 20-21 || 57-58 || 5-9 || 64-73
|- 
! 1540
| 96 || 36 || 60 || 17-22 || 74-79
|-
! 1545
| 91 || 39 || 52 || 24 || 67
|-
|}

De forskjellige typer ammunisjon hadde hver sine formål: Runde kanonkuler av stein eller jern mot skipsskrog, stangladning og kjedeladning kunne sønderrive seil og skade riggen, [[kardesk]] fylt med skarpe gjenstander som [[flint]]fliser hadde en ødeleggende virkning på ubeskyttet mannskap.<ref>Rule (1983), s. 149-168; D.M. Loades, «II: The Ordnance»  i Knighton and Loades (2000) s. 12-15; Alexzandra Hildred; «(ii) Munitions» i Knighton and Loades (2000), s. 16-19.</ref> Moderne kopier av en bronsekanon og en «port piece» i jern har vist at de kunne skyte gjennom treverk, med samme tykkelse som «Mary Rose»s skrog, på en avstand av cirka 90 meter. «Port pieces» viste seg å være særlig godt egnet til å slå store hull i treverk med steinkuler, og forårsaket også stor skade med småstein på nært hold.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 311-312, 341.</ref>

==== Håndvåpen ====
[[Fil:MaryRose-bollock daggers.jpg|mini|Noen av de såkalte nyredolkene som både mannskap og offiserer bar. Bare håndtakene av tre og bein er tilbake, klingene enten er [[rust]]et bort eller finnes som rust[[konkresjon]]er.]]
Til forsvar mot bording hadde besetningen på «Mary Rose» en stor beholdning av nærkampvåpen, først og fremst [[pike]]r og [[hellebard]]er, som det ifølge Anthonyrullen var rundt 150 stykker av, dette er stort sett bekreftet under utgravningene. Personlige våpen som [[sverd]] og [[dolk]]er var ikke med i de offisielle utstyrslistene, men slike våpen er funnet i store mengder der vraket lå.<ref>Childs (2007), s. 57.</ref>

Skipet medførte også 250 [[langbue]]r (hvorav 172 er funnet) og 4&nbsp;000 piler, samt armbeskyttere og annet utstyr som bueskytterne hadde benyttet.<ref>Ruke (1983), s. 172; Stirland (2000), s. 21.</ref> I Tudortidens England var det fremdeles obligatorisk trening i bueskyting for alle voksne menn. Selv om feltartilleri og håndskytevåpen etter hvert var blitt alminnelig på slagmarken, fortsatte engelskmennene å bruke langbuer.

På «Mary Rose» kunne bueskytterne skyte fra posisjoner bak skjermer av tre på mellomdekket, eller fra de øvre dekk i kastellene. Først antok man at kanonbesetningene kunne ha fått hjelp av bueskyttere som siktet gjennom kanonportene, men det har blitt utelukket ettersom høyden under dekk var for lav til at buer kunne spennes. Det var vært buer i flere størrelser for forskjellige formål. Lette buer var egnet for presisjonsskytning mens de tyngre for eksempel kunne brukes til å avfyre brannpiler.<ref>Rule (1983), s. 181-182.</ref>

Inventarlistene fra 1514 og 1546 inneholder også fortegnelser over flere hundre store piler og potter med [[kalk]], som skulle kastes fra merskurvene oppe i mastene ned på fiendens dekk, men ingen av disse er funnet. Av de femti håndvåpen som nevnes i Anthonyrullen har man funnet trestykker fra fem luntelåsmusketter og fragmenter av 11 andre. De fleste var produsert i [[Italia]], men en del av dem kom fra [[Tyskland]]. Det var også lagret et antall eksemplarer av en usedvanlig våpentype, som bestod av et treskjold med et mindre skytevåpen montert i midten. På engelsk kalles dette et gunshield (omtrent pistolskjold).<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 324-325</ref>