Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Landstyrkenes taktikk ===

[[Fil:General gouraud french army world war i machinegun marne 1918.JPEG|miniatyr|Franske maskingeværskyttere under den tyske offensiven våren 1918, soldater med maskingevær kunne oppholde store fiendtlige styrker]]
[[Fil:C01364-9.2 inch howitzer Ypres 1917.jpg|miniatyr|Logistikk var svært viktig for krigføringen, og jernbaner var det viktigste logistiske elementet på landjorden. Her en britisk [[Smalsporbane|smalsporet]] jernbane (600&nbsp;mm) som frakter granater til en kanon.]]
På [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en [[skyttergravskrig]]).<ref>Stevenson 2012, s. 99</ref> Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i [[andre verdenskrig]] og i de fleste andre kriger. En om lag 760&nbsp;km lang frontlinje som strakk seg fra [[den engelske kanal]] til [[Sveits]] beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til [[Hindenburglinjen]]) ikke særlig mer enn 8&nbsp;km i hver retning. Etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene.<ref>Stevenson 2012, s. 179-180</ref> Krigen på [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]] var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.<ref>Stone 1998, s. 93-95</ref>

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.<ref>Raudzens, George (Oktober 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», ''The Journal of Military History'' (Society for Military History) 54 (4): 403–434, s. 424</ref><ref name=":0">Keegan 1998, s. 195-196</ref> Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under [[slaget ved Waterloo]], var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved [[felttelefon]], hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.<ref>Keegan 1998, s. 312-314</ref>

Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; [[flammekaster]]e, [[stridsvogn]]er og [[stridsgass]]. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.<ref>Stevenson 2012, s. 186-190</ref><ref name="Ziemann-tapstall"/>

Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var [[artilleri]], om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater.<ref>Stevenson 2012, s. 184-185</ref> Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i [[tilfluktsrom]]mene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at [[infanteri]] og [[kavaleri]] til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne [[maskingevær]]ene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten [[stridsvogn]]er, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.<ref>Strachan 2014, s. 184, 190</ref><ref>Stevenson 2012, s. 183</ref>

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte [[ingenmannsland]], noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.<ref name=":0" />

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en ''utmattelseskrig'', det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og [[Sør-Amerika]]. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen.<ref name=":16" /> Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.<ref name=":0" />