Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Kappløpet om Afrika (1884–1899)====
[[Fil:Punch Rhodes Colossus.png|miniatyr|Rhodes-kolossen, et ordspill på [[Kolossen på Rhodos]] og [[Cecil Rhodes]]' aktive imperialisme, fra vitsebladet ''Punch''. Rhodes står med en fot i Kairo og en ved Kapp det gode håp {{Byline|Edward Linley Sambourne (1844–1910)|type = Tegnet av}}]]

{{Utdypende|Berlin-konferansen}}
Selv om Det osmanske rike moderniserte seg i 1860-årene, hadde den osmanske lederen, beyen av Tunis, store økonomiske problemer. Det britiske og franske konsulatet var ivrige i å overse den bankerotte administrasjonen der. Italia ble også med, og i 1867 ble hele området tatt over av en internasjonal økonomisk kommisjon med Frankrike som dominerende makt. Skattene nådde i liten grad beyen, og i tillegg valgte kommisjonen å redusere tollsatsene inn til Tunis helt ned til 3 %. Europeiske varer oversvømmet markedet.<ref name="imperfect" />

Libya fikk i lang tid være i fred ettersom det ikke var noen verdier der, mens Egypt ble relevant. Egypt hadde for det meste vært de facto selvstendige, og i 1867 ble deres nær selvstendige status også ratifisert. Egypt tok del i moderniseringsprosessen i Det osmanske rike fra 1850-årene, og de skaffet seg europeisk hjelp. Dette inkluderte finansieringen og byggingen av [[Suezkanalen]], igangsatt av en tidligere fransk konsul, [[Ferdinand de Lesseps]], i 1854. Kanalen sto offisielt ferdig i 1869, men reelt i 1871. I 1878 ble Egypts [[khediv]] [[Ismail Pasja]] slått bankerott av de mange investeringene han hadde gjort i prosjektet med Suezkanalen. En internasjonal gjeldskommisjon, igjen dominert av franske og britiske interesser, presset Det osmanske rike til å avsette khediven og erstatte ham med hans eldste sønn, noe som skjedde året etter.<ref name="imperfect">Side 645–47, Evans</ref> I 1874 hadde for øvrig Storbritannias statsminister Disraeli kjøpt opp 44 prosent av Suezkanalen, og nøt godt av fordelene det gav.<ref name="disraeli">Side 658, Palmer, Colton</ref>

Tyskland satt også i den internasjonale gjeldskommisjonen, men Bismarck hadde ingen ambisjoner i Afrika for Tysklands del. Tyskland ville vinne mer på å spille Frankrike og Storbritannia opp mot hverandre. Ved å hjelpe Frankrike, kunne Bismarck begrense hevngjerrigheten fra det franske nederlaget i 1871, mens å svekke Storbritannia kunne gjøre dem mer velvillige overfor fremtidig samarbeid med Tyskland. Til tross for manglende ambisjoner, trengte Bismarck støtte fra det nasjonalliberale partiet, og derfor tok Tyskland et par kolonier i Afrika, [[Togoland]] og [[Kamerun]], i 1884–1885. Tysklands begynnende kolonisering gjorde at mange andre land fikk panikk, og da Bismarck inviterte Frankrike til en konferanse i Berlin om grensene i Afrika, begynte panikken å spre seg slik at [[kappløpet om Afrika]] begynte. Slik hadde Bismarck igjen fungert som megler. Selve avtalen hadde beskjeden betydning utover at den anerkjente [[Leopold II av Belgia]]s krav på det som ble [[Belgisk Kongo]].<ref name="imperfect" /> Belgisk Kongo hadde startet som et samarbeid mellom den belgiske kongen og [[Henry Stanley]] kalt International Association of the Congo. Stanley fikk en rekke høvdinger til å signere på et ark de forsto lite av mot enkle gaver.<ref>Side 663, Palmer, Colton</ref>

Kappløpet om Afrika sto i hovedsak mellom Storbritannia og Frankrike. Storbritannia tok over kontrollen over Egypt til Frankrikes misnøye. De svarte med å kontrollere Tunisia i tillegg til Algerie, og å bevege seg inn i Marokko, nå til britenes misnøye.<ref>Side 661, Palmer, Colton</ref> Britene forsynte seg av Nigeria, mens Frankrike tok Vest-Afrika. I 1889–1890 ble avtaler mellom Storbritannia og Frankrike signert der grensene ble klart definert. Et klønete forsøk av en tysk eventyrer medførte at Tyskland først fikk kontroll over [[Zanzibar]], men så byttet det til seg mot [[Helgoland]] i Nordsjøen. Et langt mer ambisiøst prosjekt ble startet av diamantmogulen [[Cecil Rhodes]]. Rhodes var sterkt eventyrlysten, rasistisk, og hadde klokkertro på «den angelsaksiske rases overlegenhet». Hans drøm var et britiskkontrollert område «fra [[Kapp det gode håp|Kapp]] til [[Kairo]]». Resultatet av et slags samarbeid mellom Rhodes og den britiske regjeringen ble at en rekke områder i Afrika ble britiske protektorater.<ref>Side 647–48, Evans</ref>

Det ble etter hvert klart at Frankrike ønsket seg et sammenhengende koloniområde fra Atlanterhavet til Rødehavet, mens Storbritannia ville ha et britisk Afrika fra, i Rhodes ord, Kapp til Kairo. Problemet ble dermed skjæringspunktet. Britene var blitt slått tilbake i 1885 av muslimer i Khartoum på vei nedover Nilen. I 1898 lyktes de å beseire muslimene og fortsatte. Kampen sto om Fashoda, nåværende [[Kodok]] i [[Sør-Sudan]]. [[Jean-Baptiste Marchand]] hadde i en ekspedisjon lyktes i å komme dit først, men [[Herbert Kitchener]] og hans briter kom kort tid etter. I det som senere ble kjent som [[Fashoda-konflikten]] truet britene med krig, noe som for fransk side kunne medføre at de ville kunne få Tyskland i ryggen. Etter mye krangel valgte Marchand å trekke seg.<ref name="fashandloose">Side 668, Palmer, Colton</ref>