Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Fransk politikk i mellomkrigstiden ===

Ved forhandlingene etter første verdenskrig som resulterte i [[Versaillestraktaten]], var et sentralt kompromiss mellom vestmaktene USA, Storbritannia og Frankrike at sistnevnte avsto fra å skille [[Rhinland]] fra Tyskland. Til gjengjeld ble Frankrike lovet en britisk og amerikansk sikkerhetsgaranti mot et nytt angrep fra Tyskland. Da [[USAs senat|det amerikanske senatet]] i 1920 avviste å [[Ratifisering|ratifisere]] avtalen falt sikkerhetsgarantien til Frankrike bort, og det var ikke mulig å endre Rhinlands status.<ref name="Blatt1998_542_7–12"/>

Fransk politikk i [[mellomkrigstiden]] var preget av to forhold: de enorme tapene under første verdenskrig (over {{formatnum:1300000}} drept og mange flere skadet) og de interne politiske spenningene i landet. De var mellom radikale og konservative; republikanere og kongetro; med [[den franske revolusjon]], [[Julikongedømmet|revolusjonen i 1830]] og [[Februarrevolusjonen 1848|i 1848]] og [[Pariskommunen]] i 1871. Frankrike gjennomgikk to perioder med intens [[Polarisering (politikk og samfunn)|politisk polarisering]] etter første verdenskrig; i 1924–1926 og 1934–1938. Den siste var knyttet til [[den store depresjonen]], ga en radikal regjering under den såkalte folkefronten (koalisjon av partier på venstresiden), og satte dype spor i årene etter. Ett resultat av polariseringen var fransk avvisning av en militær pakt med Sovjetunionen i 1936, for å demme opp for et aggressivt Tyskland.<ref name="Blatt1998_542_7–12"/><ref>Jackson 2004, s. 106–112</ref> Den såkalte Stavisky-skandalen (Alexandre Stavisky var en svindler, med kontakter i regjeringen, og og russisk-jødisk bakgrunn) utløste en alvorlig krise for det franske demokratiet i 1934. Det var [[Antisemittisme|antisemittiske]] opptøyer, gatekamper og beskyldninger om at høyresiden forsøkte [[statskupp]]. Stavisky-skandalen bidro til etableringen av Folkefronten.<ref>Hobson 2015, s. 427–428</ref>

Et annet resultat av de interne politiske spenningene, var at det ved krigsutbruddet i 1939 ikke ble etablert en [[union sacrée]] (på norsk kjent som borgfred) mellom ulike sider i samfunnet, i motsetning til første verdenskrig.<ref name="Blatt1998_542_7–12"/><ref name="Jackson2004_211"/> Statsminister [[Édouard Daladier]] var, tross landets politiske motsetninger, populær ved krigsutbruddet. Han ledet en av landets mest effektive regjeringer siden 1918, økonomien var i bedring, opprustningen av forsvaret skjøt fart, og 1930-årenes ustabilitet syntes et tilbakelagt stadium.<ref>Jackson 2003, s. 119, 197</ref> Ved krigsutbruddet var det også stor enighet blant franske militære og politiske ledere at Frankrike kunne vinne krigen, og for å fortsatt være en stormakt, så måtte landet vinne.<ref>Jackson 2004, s. 10–11, 214</ref>