Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=====1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven=====

[[Fil:Ausgabe des Vorwärts vom 9. November 1918.jpg|miniatyr|Utgave av den tyske sosialdemokratiske avisen ''Vorwärts'', 9. november 1918, dagen for novemberrevolusjonen.]]
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp.<ref>Stevenson 2012, s. 325</ref> Sentralmaktene stoppet og slo tilbake [[Kerenskijoffensiven]] sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant [[slaget om Riga]], hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd.<ref>Stevenson 2012, s. 325-326</ref> [[Caporetto-offensiven]] i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven [[Piave]], var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år.<ref name="Stevenson-377"/> De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter [[freden i Brest-Litovsk]] i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre,<ref>Stevenson 2012, s. 395</ref> dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.<ref name="Stevenson-384"/>

Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall.<ref>Stevenson 2012, s. 371, 398, 402</ref> Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom.<ref>Stevenson 2012, s. 403-406</ref> Det tyske innledende angrepet i [[våroffensiven]] hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som [[Amiens]] og [[Arras]], splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om [[Ferdinand Foch]] som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.<ref>Stevenson 2012, s. 411–412</ref>

Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.<ref>Stevenson 2012, s. 424–425</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig.<ref>Stevenson 2012, s. 398, 392</ref> Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492">Stevenson 2012, s. 492–495</ref>