Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

===1960-1991 En epoke med store kraftutbygginger og etterhvert stadig mer kritikk===
====Nye direktorater====
[[Fil:NVE-huset som nytt..jpg|thumb|250px|[[NVE - Administrasjonsbygget - Middelthunsgate 29|NVEs administrasjonsbygg]] i Middelthunsgate 29 i Oslo stod nytt i 1964.{{byline|Henrik Svedahl/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

[[Fil:Trim for ansatte hos NVE.jpg|thumb|250px|Trim for kontoransatte hos NVE på slutten av 1960-tallet.{{byline|Henrik Svedahl/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

Det ble innsett at det var behov for en organisering som stod i forhold til den store arbeidsmengde som NVE etterhvert fikk. I tillegg var personalet spredt ut over en rekke adresser i Oslo. Det nye [[NVE - Administrasjonsbygget - Middelthunsgate 29|administrasjonsbygget]] ble vedtatt i 1959 enstemmig og uten debatt i Stortinget, med unntak av en representant som mente at bygget til 17,5 millioner kroner «blir forferdelig kostbart». Bygget ble tegnet av Fredrik Lykke-Enger og Knut Enger og er fremdeles NVEs hovedkontor. Den nye organisasjonen til NVE som ble vedtatt i Stortinget i 1960 og ble slik:<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 198-199.]]</ref>

**Direktoratet for administrative, juridiske og økonomiske saker. Her sorterte personalsaker, eiendomssaker, budsjett-, kasse- og regnskapssaker. 
**Vassdragsdirektoratet med ansvar for ervervs- og reguleringskonsesjoner, kontroll med vilkår, tilsyn med vassdrag og anlegg, saker om ferdsel og fløting, avgjørelser etter vassdragsloven, oppgaver til Riksskattestyret, forbyggings- og senkninsgsanlegg, hydrologi og kartlegging av vannkraftressurser.
**Elektrisitetsdirektoratet, som har ansvar for konsesjoner for elektrisk produksjon, drift av elektriske anlegg, samt ekspropriasjonstillatelser for slike anlegg. Videre kontroll med overholdelse, saker vedrørende tilsyn med elektriske anlegg og saker vedrørende nasjonal elektrisitetsforsyning. 
**Direktoratet for statskraftverkene som har ansvar for drift av statens regulerings- og kraftanlegg, foruten planlegging og utbygging av slike anlegg. Dette direktoratet ble i de fleste sammenhenger kun omtalt som Statskraftverkene.

Også ved denne omorganiseringen ble det politiske diskusjoner om det var riktig å la en statsetat både drive med konsesjonsbehandling og selv være eier av mange kraftverk. Altså burde bygging og drift av statens kraftverk skje i et eget organ. Departementet mente at ordingen så langt hadde fungert bra i mange år. Det var ingen eksempler på at NVE hadde gitt gunstigere vilkår for sine egne kraftverk enn for andre.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 199.]]</ref>

====NVEs egen oppfatning av sin rolle====
Politikerne var ikke opptatt av å formalisere rollen staten hadde innenfor energiforsyningen. Det ble ikke fremlagt noen klare strategiske mål for dette engasjementet. Derimot hadde NVE selv klare synspunkter på sin rolle som utbygger og forvalter av kraftstasjoner og linjer. Fredrik Vogt var den som sammen med Lars Evensen sterkest påvirket statens engasjement. I NVEs interne fagblad ''Fossekallen'', oppgav han tre punkter for hva statens rolle var: Nemlig å legge til rette for storindustrien, optimal teknisk-økonomisk utbygging av kraftsystemet og hjelpe distriktene som selv ikke maktet å etablere elektrisitetsforsyning. Ut fra dette vil staten måtte ha hovedansvaret for utbygging av sentralnettet. Utbyggingen av elektrisitetsforsyningen i distriktene skulle skje ved statlige støtteordninger, ved kraftutbygging og linjebygging. Altså de oppgavene NVE hadde hatt i mellomkrigstiden.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 43.]]</ref> Vogt mente at en statlig overtagelse av ansvar for kraftforsyningen ikke var fornuftig, til det var avstandene for store og befolkningstettheten for liten. Det lokale initiativet ville derfor fortsatt være det naturlige.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 44.]]</ref>

====Krafteksport til utlandet====
{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center" align="right"
|+ '''Kraftverk satt i drift i perioden 1947-1965 av Statskraftverkene'''<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 10.]]</ref>
! style="text-align:left" valign="top"| Navn || Elv og sted || valign="top"| Byggeperiode
|-
| style="text-align:left"| [[Aura kraftverk]]	
| [[Aura]], [[Sunndalsøra]]
| 1953-1958
|-
| style="text-align:left" |[[Rana kraftverk]]
| [[Ranelva]], [[Mo i Rana]]
|1964-1968
|-
| style="text-align:left" |[[Mår kraftverk]] 	
|[[Skiensvassdraget]], [[Tinn (kommune)|Tinn]]
|1948
|-
| style="text-align:left" |[[Nedre Røssåga kraftverk]] 
|[[Røssåga]], [[Hemnes]]
|1955-1958
|-
| style="text-align:left" |[[Øvre Røssåga kraftverk]] 
|[[Røssåga]], [[Hemnes]]
|1961
|-
| style="text-align:left" |[[Straumsmo kraftverk]]
|[[Barduelva]], [[Bardu]]
|1960-1966
|-
| style="text-align:left" |[[Svorka kraftverk]]
|Bøvra, [[Surnadal]]	
|1963
|-
| style="text-align:left" |[[Tokke kraftverk]]
|[[Vinjevatn]], [[Tokke]]	
|1961
|-
| style="text-align:left" |[[Refsdal kraftverk]]
|[[Målsetevatn]], [[Vik]]	
|1958
|-
| style="text-align:left" |[[Målset kraftverk]]
|[[Målsetevatn]], [[Vik]]	
|1967
|-
| style="text-align:left" |[[Vinje kraftverk]]
|[[Skiensvassdraget]], [[Vinje]]	
|1964
|}
På begynnelsen av 1950-tallet ble det ført politiske diskusjoner om det skulle eksporteres elektrisk kraft fra Norge til de andre skandinaviske landene, da i første omgang til Danmark. I Danmark var det allerede i 1948 tatt opp på et møte i Stockholm mellom Danmark, Sveriges og Norges handels-og industriministere. Fra norsk side ble det foreslått levering av flomkraft på 35–40 MW, imidlertid var danske interesser mer i retning av en fast levering året rundt. Dette ville kreve en betydelig kapital i tillegg til at Norges program for vannkraftutbygging ville bli forsinket. Derfor ble det fra norsk hold satt et krav om at kapital, maskiner, materiell og arbeidskraft måtte komme utenfra. Ved forhandlingene om prisen for denne kraften ble det uenigheter og diskusjonene døde hen.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 172-174.]]</ref>

Senere i 1951 oppstod nye diskusjoner, og nå var det Stockholm Elektrisitetsverk som gjerne ville være med å finansiere utbyggingen av [[Nea kraftverk]] mot at kraft ble overført til Sveriges hovedstad. NVE ledet forhandlingene om dette og i 1955 vedtok Stortinget en avtale om dette. Det ble enighet om at 330 GWh skulle overføres til Sverige i årene 1960 til 1975. Totalt var produksjonskapasiteten i Nea kraftverk estimert til 730 GWh. Bidraget til byggingen var fra Sverige 64 millioner svenske kroner som skulle tilbakebetales via denne krafteksporten. I begge disse sakene var det svært hissige debatter i Stortinget.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 175-176.]]</ref>

Det spesielle med Nea kraftverket var at en stor del av reguleringsområdet ligger på svensk side av riksgrensen. Senere ble en rekke grensevassdrag utbygget mellom 1950-tallet og 60-tallet. Det ble inngått samarbeidsavtaler der kraftstasjon ble bygget på norsk side av grensen, og krafteksport skjedde både til Sverige og Sovjetunionen.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 178.]]</ref>

====Kraftutbygging i distriktene og utvidet samkjøringsområder====
[[Fil:Smestad samkjøringssal.jpg|thumb|250px|Smestad samkjøringssal styrer kraftsystemet på Østlandet. [[Samkjøring (kraftnettet)|Samkjøring]] vil si samarbeid og lastfordeling mellom mange sammenkoblede kraftstasjoner. Dette bød på organisatoriske og tekniske utfordringer da kraftsystemene ble stadig større i etterkrigstiden. [[Foreningen Samkjøringen|Samkjøringen av kraftverkene i Norge]] var en sammenslutning der Staktkreftverkene var medlem, men var ikke en del av NVEs organisasjon. I dag er dette en funksjon tillagt [[Statnett]].{{byline|Oslo lysverker/Oslo Energi}}]]

I 1938 ble det etablert en statsstøtteordning for kraftutbygging i distrikter uten elektrisitet. Først etter krigen fikk ordningen stor betydning, og mellom 1945 og 1958 bevilget Stortinget hele 350 millioner kroner. Støtten ble gitt direkte over statsbudsjettet og med en elektrisitetsavgift på 0,1 øre per kWt for all kraftproduksjon. I tillegg til statsstøtten kom NVE sin utbygging av kraftlinjer (sentralnettet) og flere store kraftstasjoner. Flere av de store kraftstasjonene som ble bygget rett etter andre verdenskrig var i regioner med dårligst utbygget kraftforsyning. Eksempler er kraftverkene Aura, [[Tunnsjødal kraftverk|Tunnsjødal]], Nedre og Øvre Røssåga, [[Rana kraftverk|Rana]], [[Innset kraftverk|Innset]] og [[Straumsmo kraftverk|Straumsmo]]. Til midten av 1960-tallet skjedde hele 60 % av NVEs kraftproduksjon i kraftanlegg i Nord-Norge. Mye gikk til industri, og en mindre del til alminnelig forsyning i den landsdelen som fra før hadde dårligst dekning. Det var stor grad av omfordeling i denne strategien, og på slutten av 1940-tallet besluttet Stortinget at statens kraftverk skulle produsere elektrisitet til samme pris over hele landet. Dermed kom de eldre store statskraftverkene på Østlandet som allerede var nedskrevet, til å subsidiere de nye kraftverkene i periferien.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 45-46.]]</ref>

I 1950 ble det vedtatt en lov der staten kan tvinge små kraftselskaper til samarbeid og samkjøring om det hindrer en rasjonell utnyttelse av ressursene i distriktene. Imidlertid turte ikke styresmaktene å tvinge denne loven gjennom av frykt for lokal motstand. Politisk ble det vurdert slik at de lokale kraftselskapene selv ville innse svakhetene som manglende samarbeide ga. I noen få tilfeller stilte NVE krav om samarbeid i tilfeller der statsstøtteordningen for elektrisitetsforsyningen ble benyttet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 47.]]</ref> Det som virkelig fremmet lokalt samarbeid var utbygging av større kraftstasjoner, der staten som kraftleverandør utnyttet sin posisjon til å fremme kraftutveksling og samkjøring. I Nord-Norge, Trøndelag og Møre og Romsdal stilte staten som krav for sin leveranse av strøm til de lokale kraftselskapene, at de gikk inn i formelt samarbeid. Der staten bygget kraftstasjoner ble det også bygget kraftlinjer som del av regionale samkjøringsområder. Fredrik Vogt hadde en viktig rolle i å få etablert og utviklet slike kraftnett.<ref name="ReferenceP">[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 48.]]</ref>

Rundt 1960 begynte NVE planlegingen av store kraftlinjer for knytte sammen de regionale samkjøringsområdene i Sør- og Midt-Norge. I begynnelsen av dette tiåret ble Østlandet, Sør-Vestlandet, Agder-fylkene, Trøndelag og Nordvestlandet knyttet sammen av NVEs kraftlinjer. Først på 1970-tallet var tiden moden for en nasjonal samkjøringsorganisasjon, kjent som Samkjøringen av kraftverkene i Norge. På denne tiden var det også etablert flere kraftlinjer til Sverige.<ref name="ReferenceP"/> En ulempe med måten samkjøringen ble bygget ut på var at i regioner der staten ikke hadde kraftutbyggingsprosjekter ble det heller ikke bygget kraftlinjer mellom regionene. Dette var tilfelle på Vestlandet der store områder først på midten av 1960-tallet ble knyttet sammen. Staten med NVE fikk altså etterhvert etablert systemintegrasjon, til tross for mange forhold som talte mot dette.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 49.]]</ref>

====Staten som kraftutbygger for storindustri====
[[Fil:Aura kraftverk.JPG|thumb|250px|[[Aura kraftverk]] ble bygget av Statskraftverkene og satt i drift i 1953 for å forsyne [[Årdal og Sunndal Verk|aluminiumsverket]] på [[Sunndalsøra]]. Dette var da Norges største kraftverk, men ble utover i etterkrigstiden overgått av den ene utbygginen etter den andre.{{byline|PeltonMan}}]]

Mens det var mer eller mindre politisk konsensus om statens kraftutbygging for alminnelig forsyning, var det mer konfliktfylt at staten skulle bygge kraftverk for storindustrien. I den første tiden etter krigen mente mange at satsingen på storindustri gikk på bekostning av utbygging av kraftforsyning til alminnelig behov. I de borgerlige paritetene var det skepsis mot storindustrien, og ønsket var heller å prioritere mindre og desentraliserte bedrifter. Det var skepsis mot de sosiale følgene av store ensidig industribedrifter. Nedgangstidene i mellomkrigstiden hadde vist at de ensidige industrisamfunnene i distriktene var følsom for internasjonale økonomiske nedgangskonjunkturer, med sosiale problemer som konsekvens. Statens kraftverk var også del av den ideologiske og konfliktfylte debatten om statsdrift, som aluminiumsverket på Sunndalsøra.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 54.]]</ref>

Konfliktene var imidlertid mer dempet utover på 1960-tallet da private selskaper stod bak etableringene. Da stod staten med NVE bak kraftutbyggingen og skaffet billig kraft til private industriforetak. I denne perioden var industrietableringene del av en stor distriktsutbyggingsstrategi med bred oppslutning. De store industribedriftene var hjørnesteinsbedrifter i distriktene.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 55.]]</ref> En viktig grunn til fortsatt etablering av aluminiumsindustri var frykt for økt arbeidsledighet på grunn av en økende yrkesbefolkning.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 69.]]</ref> Statkraftverkene skaffet alene, eller sammen med andre kraftselskaper, kraftforsyning til Sør-Norge Aluminium AS på Husnes, Lista Aluminiumsverk og Alnor AS på Karmøy. Det som var spesielt gunstig for kraftkrevende industri var at kontraktene for kraftoverføring fra statskraftverkene var langsiktige. Mange av kontraktene som ble inngått utover på 1950- og 60-tallet var på 50 og 40 år, men etter hvert ble 20 år vanlig. Dette førte til et institusjonalisert avhengighetsforhold mellom Statkraftverkene og kraftkrevende industri. Både eierne, arbeidstagere, distriktene og leverandørindustrien var avhengig av denne bindingen.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 70.]]</ref>

====Prisfastsettelse====
Statskraftverkenes gunstige priser for elektrisk kraft til storindustrien ble kritisert fra flere hold utover 1960-tallet. Lave priser skapte problemer av [[bedriftsøkonomi]]sk art, dessuten var det sosialøkonomer som mente at de lave kraftprisene ikke var lønnsomme for samfunnet.<ref name="ReferenceQ">[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 71.]]</ref> Gjerne var det politisk press for å sette prisene til den kraftkrevende industrien lavt, noe NVE protesterte på fordi de fryktet at budsjettene ikke skulle gå i balanse. På denne tiden var det vanlig, så vel for Statskraftverkene som for kommunale kraftverk, at selvkost var utgangspunkt for kraftprisene. Selvkost kan beregnes på mange måter, og spørsmål som avskrivningstider, og om selvkost skal gjelde for det enkelt anlegg, eller for alle Statskraftverkenes anlegg til sammen, kom opp. Videre var spørsmålene om kontraktenes lengde, hvordan prisene skulle indeksreguleres, hvor ofte skulle prisjusteringer gjøres, og skulle prisene for kraftkrevende industri og alminnelig forsyning være like. Politisk sett var det mer eller mindre enighet om at kraftkrevende industri skulle få gunstige priser. Kraftprisene lå langt under langtids [[grensekostnad]], det vil si det prisen ville være om kraften var produsert i nye kraftverk.<ref name="ReferenceR">[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 78-79.]]</ref>

====Natur- og miljøvern====
En annen kritikk som gjorde seg stadig mer gjeldende var kritikken fra naturvernere. Statkraftverkene hadde prioritert store utbygginger på kortest mulig tid. Det ble fra politisk hold lagt vekt på økonomisk vekst, valutainntekter, distriktshensyn og sysselsetning.<ref name="ReferenceQ"/>

Senere på begynnelsen av 1970-tallet begynte NVE med konkret planlegging av [[kjernekraft]]. Et sted i Oslofjordområdet ble pekt ut for bygging av Norges første kjernekraftverk. Dette var forøvrig et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Hydro, Institutt for atomenergi og NVE. Planene ble lagt frem i 1972, og skapte stor motstand både lokalt og nasjonalt. Kjernekraft i Norge ble etter dette aldri mer diskutert.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 74.]]</ref>

Utover på 1970-tallet ble natur- og miljøvern en del av forvaltningen, og verneplanene for utnyttelse av vassdragene kom på dagsordenen allerede på 1960-tallet. Verneplanene ble utarbeidet for å peke ut de vassdrags som skulle vernes mot utbygging. Protestene mot vannkraftutbygging ble  mindre utover på 1980-tallet. Årsakene til dette var at færre vassdrag var aktuelle for utbygging, samt at naturvern ble tatt hensyn til under konsesjonsbehandlingen. Videre utover på slutten av 1980-tallet ble motstand mot gasskraft en kampsak for miljøvernbevegelsen, og i dette perspektivet fremstod vannkraft som miljøvennlig.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 74-75.]]</ref>

====Langtids grensekostnad====
{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center" align="right"
|+ '''Kraftverk satt i drift i perioden 1965-2006 av Statskraftverkene eller Statkraft'''<ref>[[#SKMM|Yngve Nilsen og Lars Thue:''Statens kraft 1965-2006'' side 12.]]</ref>
! style="text-align:left" valign="top"| Navn || Elv og sted || valign="top"| Byggeperiode
|-
|style="text-align:left"| [[Skjomen kraftverk]]	
|[[Langvaten]], [[Narvik]]
|1973-1980
|-
|style="text-align:left" |[[Jukla kraftverk]]
|Juklevatn, [[Kvinnherad]]
|1974
|-
|style="text-align:left" |[[Mauranger kraftverk]] 	
|Mysevatn, [[Kvinnherad]]
|1975
|-
| style="text-align:left" |[[Grytten kraftverk]] 
|[[Mardøla]], [[Nesset]]
|1975
|-
| style="text-align:left" |[[Sima kraftverk]] 
|[[Sima]] og [[Bjoreio]], [[Eidfjord]]
|1980
|-
| style="text-align:left" |[[Ulla-Førreverkene]]
|[[Blåsjø]] og flere andre, [[Suldal]]
|1960-1966
|-
| style="text-align:left" |[[Kobbelv kraftverk]]
|[[Langvatnet (Sørfold)|Langvatnet]] og flere andre, [[Sørfold]]	
|1987
|-
| style="text-align:left" |[[Alta kraftverk]]
|[[Alta-Kautokeinovassdraget]], [[Alta]]	
|1987
|-
| style="text-align:left" |[[Jostedal kraftverk]]
|[[Jostedøla]], [[Luster]]	
|1990
|-
| style="text-align:left" |[[Svartisen kraftverk]]
|[[Storglomvatnet]], [[Meløy]]	
|1993
|-
| style="text-align:left" |[[Bjølvo kraftverk]]
|[[Bjølsegrøvvatnet]], [[Kvam]]	
|2003
|-
| style="text-align:left" |[[Smøla vindpark]]
| [[Smøla]]	
|2003-2005
|-
| style="text-align:left" |[[Hitra vindpark]]
| [[Hitra]]	
|2004
|}

I 1978 ble et utvalg ledet av økonomiprofessor [[Ole Myrvoll]] satt ned for å se på spørsmålet om kraftprisene for kraftkrevende industri. Økonomene i utvalget gikk inn for langtids grensekostnad som norm for prisfastsettelsen. Representantene for industri og kraftsektor mente på sin side at kraftkrevende industri skulle gis fordeler med lave priser. Det siste synspunktet fikk gjennomslag og flertallets argumenter var at prisen på kraft måtte sees på i en større samfunnssammenheng. Lave kraftpriser var til nytte for distriktene, og at det hadde gitt en konkurransedyktig industri var viktige poenger. Teorien for prisdannelse slik som økonomene beskrev den ble kritisert for ikke å ta hensyn til at flere av innsatsfaktorene ikke er mobile. [[Realkapital]]en og kunnskapen i industrien kan ikke uten videre flyttes.<ref name="ReferenceR"/>

Selv om økonomene i utvalget ikke vant frem, ble prisene for kraftkrevende industri skjerpet i siste halvdel av 1970-tallet. Kontraktene ble som tidligere nevnt ikke lenger inngått for 40 år, men for 20 år, dessuten ble det bestemt indeksregulering hvert år istedenfor hver femte. Langtids grensekostnad ble langsomt mer akseptert av politikerne, men industrien gjorde motstand og påpekte at dyrere kraftpriser ville få store konsekvenser for lønnsomheten. Staten responderte med å redusere kalkulasjonsrenten for investeringer i kraftanlegg fra det generelt vanlige syv prosent til fem. Statskraftverkene fikk på sin side økonomiske problemer med de gunstige kraftkontraktene utover på 1980-tallet, og løsningen ble en økning av kraftprisene for alminnelig forsyning. Det sier sitt at alminnelig strømforbruk stod for 33 % av Statkraftverkenes solgte kraft, men bidrog til 65 % av inntektene i 1988.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 79.]]</ref>

====Uklare politiske mål og generaldirektørens avgang====
I etterkrigstiden var det Arbeiderpartiet som hadde den klart største oppslutningen, men etter 1970-tallet kom det andre politiske strømninger og endrede rammebetingelser for NVE. Den gjeldende industripolitikken i de første årene etter krigen ble det stilt spørsmål ved. Stortingets energimeldinger og innstillinger skiftet fra gang til gang, og dette skapte så store frustrasjoner at generaldirektør [[Vidkunn Hveding]] i 1975 søkte avskjed.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 80.]]</ref>

NVE ble av myndighetene pålagt å utrede både kjernekraft og andre varmekraftverk, men uten at det ble tatt noen endelig stilling til strategi. Heller ikke ble det enighet i vannkraftsaker som utbygging av [[Jotunheimen]] eller [[Saltfjellet]]. Hveding klaget om at det som tidligere var uenighet om planer og motstand mot vedtak, hadde utviklet seg til å bli motstand mot planlegging og offentlighetsbehandling.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 81.]]</ref> Generelt ble offentlighetsbehandlingen og saksbehandlingen mer omfattende utover på 1970- og 80-tallet, med stadig flere aktører.<ref name="ReferenceS">[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 81-83.]]</ref>

====Statkraft som egen forvaltningsbedrift 1986====
Den [[1. januar]] [[1986]] ble offisielt Statskraftverkene skilt ut fra NVE som en egen forvaltningsbedrift. Samtidig ble Administrasjonsdirektoratet avviklet.<ref>[[#SKMM|Yngve Nilsen og Lars Thue:''Statens kraft 1965-2006'' side 242.]]</ref> I debatten forut for dette hadde flertallet i stortingskomiteen som behandlet energimeldingen i 1980 ment at det var hensiktsmessig å beholde Statkraftverkene i NVE, mens et mindretall var av motsatt holdning. Flertallet av politikerne mente at det var hensiktsmessig å beholde fagmiljøene samlet, samt at Statkraftverkene var tillagt oppgaver som ikke var forretningsmessige, som energiforsyning i distriktene som var jo var ulønnsom. Det ble også trukket frem at selv om NVE behandlet konsesjonssøknader for andre kraftverk, var det ikke påvist tilfeller av forskjellsbehandling.<ref>[[#SKMM|Yngve Nilsen og Lars Thue:''Statens kraft 1965-2006'' side 230-231.]]</ref>

I de borgerlige partiene var en derimot prinsipielt imot en statsetat som både skulle drive forvaltning og forretning. Altså et argument av typen bukken og havresekken. Dette var også en kritikk fra samfunnsvitenskapelig hold som så på NVE som et lukket ingeniørfellesskap. Kritikk av denne typen var også blitt reist av miljøbevegelsen og av Statkraftverkene selv. Kritikken kom også fra [[Finansdepartementet]] som mente at en utskillelse av markedsorientert virksomhet ville lette prissettingen av elektrisk kraft slik at denne blir i samsvar med de reelle utbyggingskostnadene. En annen kritikk som hadde eksistert siden begynnelsen av 1970-tallet, var at innenfor NVE var både  Elektrisitetsdirektoratet, som fastsatte prognosene for elektrisitetsforbruket, og Statkraftverkene plassert.<ref>[[#SKMM|Yngve Nilsen og Lars Thue:''Statens kraft 1965-2006'' side 231.]]</ref>  Spørsmålet om utskillelse av Statkraftverkene gikk gjennom en omfattende høringsrunde i 1982 og 1983. Så forskjellige etater og organisasjoner som Finansdepartementet, [[Miljødepartementet]], [[Forbruker- og administrasjonsdepartementet]], [[Industridepartementet]], [[Statskonsult
|Statens Rasjonaliseringsdirektorat]], Samkjøringen, [[Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar]], [[Norske Sivilingeniørers Forening]] og [[Norges Naturvernforbund]] gikk for utskillelse.<ref>[[#SKMM|Yngve Nilsen og Lars Thue:''Statens kraft 1965-2006'' side 237.]]</ref>