Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

===Erstatning===
[[Fil:Jødenes Synagoge - no-nb digifoto 20160112 00056 NB NS 000354 crop.jpg|mini|Bildet viser [[Synagogen i Oslo|synagogen i Bergstien i Oslo]] omkring 1930. Den kom stort sett uskadet fra krigen. [[Synagogen i Calmeyers gate|Synagogen i Calmeyers gate i Oslo]] ble ramponert og aldri mer brukt som synagoge,<ref name="calmeyers" /> mens [[synagogen i Trondheim]] ble gjenåpnet i 1947 etter å ha fått omfattende innvendige skader under okkupasjonen.{{byline|[[Narve Skarpmoen]]/ Nasjonalbiblioteket}}]]

Ifølge Dahl kan motivet for inndragning av arresterte jøders eiendom ha vært å hindre at tysk politi tok seg til rette i eiendommene (slik det hadde skjedd ved tidligere enkeltarrestasjoner; slike beslag var dessuten vesentlig kilde til finansiering av SS). Lovgrunnlaget for å sikre seg jødenes eiendeler ble utarbeidet først 26. oktober, da interneringen av voksne menn allerede var i gang. Dahl antar at [[Frederik Prytz]] i Finansdepartementet opprinnelig så for seg at formuene skulle stå urørt i tilfelle de tidligere eierne kom tilbake og fremmet krav mot staten.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 373-374.</ref>

Norske jøders eiendommer ble plyndret av nordmenn, og full erstatning aldri gitt. Et eksempel var forretningen Tønsberg Ekvipering, eid av Isak Plesansky. Her hadde konkurrenten Emil Kjølner A/S – forløper til kjeden [[Adelsten]] – forsynt seg av Plesanskys varelager.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 11-12.</ref> Sønnen [[Bernhard Plesansky]] hadde kommet seg til Sverige, og var den eneste i familien som overlevde. Bernhard Plesansky fikk etterhvert utbetalt {{brøk|2|3}} av midlene likvidasjonsstyret hadde fått ved salg av familiens forretning og eiendom. [[Julius Paltiel]] fikk tilbake bygården familien eide, men gården og butikklokalene var tømt.<ref>Westlie, Bjørn: «Nordmenn ranet de norske jødene». ''Dagens Næringsliv'', 27. mai 1995, s.10.</ref>

Bobestyrere ble satt inn for å [[Likvidasjon (økonomi)|likvidere]] (omgjøre eiendeler til kontanter). [[Frontkjemper]]e fikk kjøpt løsøre fra jødeboene til 50 prosent av takst etter instruks fra Finansdepartementet. NS-medlemmer fikk fortrinnsrett til leiligheter. I Nord-Trøndelag fikk en bobestyrer beskjed av Likvidasjonsstyret om å brenne «rask» fra jødeboene, spesielt familiebilder og album som ville være av svært liten interesse for den «oppvoksende slekt i det nye Norge».<ref name=Bruland/>

Etter krigen la Tilbakeføringskontoret konkursreglene til grunn, noe som innebar at de overlevende fikk utbetalt [[dividende]] av det som var igjen. Krigsskadetrygden for varelagre kompenserte bare tap som følge av krigshandlinger, ikke som følge av beslag eller overgrep fra okkupasjonsmakten. Krigsskadetrygden for løsøre avkortet erstatningen forholdsmessig etter antall familiemedlemmer som var døde (jo flere som døde i konsentrasjonsleirer, desto mindre ble erstatningen). Personer som hadde mistet sitt bosted på grunn av «nasjonalt» arbeid under krigen, fikk etter krigen fortrinnsrett til bolig, mens jøder (som var forfulgt som rase) stilte bak i køen. De som døde i utryddelsesleirene hadde status som savnet og arvvingene måtte ofte vente i mange år for å få tilgang til eiendelene.<ref name=Bruland/>

Gjeldende lover (utarbeidet bør krigen) var ikke tilpasset utfordringer med folkemord. Gjenreisingsprinsippet som gjaldt etter krigen favoriserte de som skal bygge opp igjen det raserte, men jødenes eiendommer var som regel overtatt av andre og ikke ødelagt. Jødenes løsøre var vanskelig å spore opp (de fantes ofte hjemme hos NS-medlemmer og andre kollaboratører) og jødene kunne dermed ikke kreve eiendelene tilbake. Jødene bodde ofte i leid bolig og kunne ikke kreve denne tilbake etter krigen. Myndighetene forsto ikke at jødenes tap skilte seg fra andre. Historikeren Elise Barring Berggren skriver at jødene ikke ble aktivt utestengte fra erstatningsordningene, men heller ikke aktivt inkludert. De seks første lovene om erstatning utarbeidet etter krigen hadde flere hundre sider forarbeid der jødene var nevnt noen få ganger, mens nordlendinger og motstandsfolk ble hyppig nevnt. Motstandsfolk ble særlig tilgodesett i erstatningslovene for eksempel ved at erstatning ble knyttet til eiendom ødelagt i forbindelse med aksjoner mot hjemmefronten. I 1947 vedtok Stortinget «lov om forsvunne personer» og forarbeidene til denne viser at jødenes situasjon var tatt hensyn til: Denne la til grunn at savnede jøder måtte anses som døde slik at arvingene kunne gjøre krav på eiendeler og bolig.<ref>Elise Barring Berggren: [https://www.dagogtid.no/samfunn/pa-sporet-av-tapte-heimar-6.3.24967.095a88b030 På sporet av tapte heimar]. ''Dag og Tid'', 25. februar 2022, s.14.</ref>

Jøder som søkte erstatning like etter krigen ble også utsatt for en byråkratisk fornedrelse, i det de måtte bekrefte at de ikke var nazister. [[Krigsskadetrygden for løsøre]] påla alle søkere – også de man visste var jødiske – til å undertegne på at de ikke hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling, og på at det ikke var reist sak mot dem i landssvikoppgjøret.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 61.</ref>

==== Skarpnesutvalget ====
[[Fil:Moritz Rabinowitz Memorial in Haugesund.JPG|miniatyr|upright|Minnesmerke i Haugesund over forretningsmannen [[Moritz Rabinowitz]] (1887–1942). Han ble deportert til [[Sachsenhausen]] allerede i desember 1940 og døde der.]]
I mars [[1996]] oppnevnte Justisdepartementet et utvalg ([[NOU 1997: 22, Skarpnesutvalget|Skarpnesutvalget]]) «som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen».<ref name="nou_1997_22">{{Kilde www
|url = http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/1997/NOU-1997-22.html?id=141043
|tittel = NOU 1997: 22 &ndash; Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig
|besøksdato = 24. mars 2008
|utgiver = Justisdepartementet
|dato = juni 1997
}}</ref> Utvalget leverte i 1997 en utredning som var delt i to der 
* flertallet anslo at samlede tap etter dagens kronekurs (mai 1997) beløp seg til 108,8 millioner kroner, mens
* mindretallet ([[Bjarte Bruland|Bruland]] og [[Berit Reisel|Reisel]]) anslo samlede udekkede tap til minst 330 millioner kroner, av et totalt tap for den norsk-jødiske befolkningen på ca. 440 millioner (kronekurs fra mai 1997).<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 78-79.</ref>

Regjeringen ([[Kjell Magne Bondeviks første regjering|Bondevik I]]) foreslo i 1998 en restitusjon på 450 millioner kroner, noe som omfattet både et kollektivt og et individuelt oppgjør.<ref name="storting_prop_82_1997_98">{{Kilde www
|url = http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/stprp/19971998/Stprp-nr-82-1997-98-.html?id=202024
|tittel = St.prp. nr. 82 (1997-98): Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig
|besøksdato = 25. mars 2008
|utgivelsesdato=26. juni 1998
|utgiver = Justis- og politidepartementet
}}</ref> Stortinget vedtok dette i 1999.<ref name="storting_innstilling_108_1998_99">{{Kilde www
|url = http://www.stortinget.no/inns/inns-199899-108.htmlnr-82-1997-98-.html?id=202024
|tittel = Innst.S.nr.108 (1998-1999): Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.
|besøksdato = 25. mars 2008
|utgivelsesdato=4. mars 1999
|utgiver = Justiskomiteen
}}</ref> Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på tre områder:
# 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
# 60 millioner kroner til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
# 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier av [[holocaust]] og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet som [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]].

Det individuelle oppgjøret tok form av 200&nbsp;000 kroner «til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig». Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200&nbsp;000 kroner hver.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 82.</ref>