Redigerer Ferje (avsnitt)

== Internasjonale ferjer fra Norge ==
=== Ferjer til Danmark ===
[[File:Peter Wessel 1937 (NTM 2005-1-28).jpeg|thumb|ferjen «Peter Wessel» (1937) i fargebilde]]
I [[mellomkrigstiden]] var passasjerskiptrafikken mellom de skandinaviske landene i vekst, med flere rederier, som [[DFDS|Det Forenede Dampskibs-Selskab]] (DFDS) i [[Danmark]] og [[Hallandsbolaget]] i [[Sverige]]. Den første ferjeforbindelsen over havet ble åpnet i 1936 mellom [[Frederikshavn|Fredrikshavn]] i [[Vendsyssel-Thy|Nord-Jylland]] og [[Göteborg]] i Vest-Sverige med «Kronprinsessan Ingrid» som hadde det samme arrangementet av bildekket som «Kalundborg», med en kapasitet på 40 biler og 572 passasjerer.

Dette inspirerte til et dansk-norsk ferjesamband mellom [[Frederikshavn]] og [[Larvik]], som startet den 8. juni 1936 da ferjen «Isefjord», leiet av ''[[Larvik-Frederikshavnferjen|Larvik-Frederikshavn Færgefart]]'', ble satt i prøvedrift. De som sto bak dette initiativet var ''[[Landsforeningen Danmarks Bilruter]]'' i samarbeid med nordmennene Nils Olsen og Ole Riis. Det neste året ble «Peter Wessel» som den første internasjonale ferjen mellom Norge og et annet land i regulær trafikk levert og satt i tjeneste.<ref>The Ferry, s. 30–31</ref><ref>Color Line, s. 34</ref>[[File:Peter Wessel IMO 7826790 F Frederikshaven 07 1985.jpg|thumb|Jumboferjen «Peter Wessel» (IV) i Frederikshavn, 1985]]«Peter Wessel» ble bygd av [[Knud E. Larsen]], som baserte designen på den danske bilferjen «Freia», og skapte den største havgående bilferjen på den tid. Et skip på {{formatnum:1415}} tonn med kapasitet på 60 biler og 500 passasjerer, og bildekket som var todelt, kunne romme busser og lastevogner. For og akter for skorsteinen hadde man [[Sideport|sideporter]] og [[Baugport|baugporter]], hvor det var laget sikkerhetstiltak som skulle hindre vanninntrengning. Men portene førte til restriksjoner, så ferjen kunne bare seiles mellom mai og september.

Denne første Danmarksferjen var blitt for kostbar, så den ble lagt ut for salg i 1939. Den tyske invasjonen førte til at ferjen ble beslaglagt og ombygd til [[minelegger]]. At den ikke ble solgt reddet skipet. Biltrafikken tok seg opp etter krigen, og det var i tjeneste frem til 1968 som den første av flere «Peter Wessel»`ere.<ref>The Ferry, s. 31–32</ref>

Flere ferjeforbindelser ble opprettet mellom Danmark og Norge; [[Hirtshals]]-[[Kristiansand]] ble åpnet av ''[[Kristiansands Dampskibsselskap|Kristiansands Dampskipsselskap]]'' med «Skagerrak I» i sommeren 1939.<ref>The Ferry, s. 32–33</ref> Den første ferjeforbindelse med overnatting mellom Oslo og København startet i 1937 med ferjen «Kronprins Olav», bygd av [[Helsingørs Jernskibs og Maskinbyggeri]], med skipskonstruktør Knud E. Larsen som designdirektør. Inspirasjonen til dette kom fra [[Tyskland]] med «Tannenberg», et passasjerskip på {{formatnum:5504}} tonn fra 1935, i ruten mellom Tyskland og [[Øst-Preussen]]. Til sammenligning var «Kronprins Olav» bare {{formatnum:3038}} tonn bruttotonnasje, men var et flott skip med høy spring, og sideporter inn til bildekket.<ref>The Ferry, s. 43–44</ref> Ferjeforbindelsene mellom Oslo og Fredrikhavn og Århus var også med overnatting.

Baugporten ble en fast del av ferjekonstruksjonen i etterkrigstiden, men det var [[Tax-free-handel|taxfree-handelen]] som hadde den største virkninger. [[Bonniers Litterära Magasin|Bonnier]]-konsernet i Sverige eide ferjerederiet Lion Ferry, som oppdaget at de kunne utnytte regjeringens tollpraksis i Sverige hvor det var et høyt prisnivå på [[tobakk]] og [[Alkoholholdig drikke|alkohol]]. De første taxfree shoppingbutikker ble åpnet om bord på «Prins Bertil» mellom [[Halmstad (Sverige)|Halmstad]] og [[Aarhus|Århus]] i 1964.<ref>The Ferry, s. 81</ref> Suksessen med dette utover i 1960-årene førte til at taxfree ble en fast del av ferjefarten mellom landene i Skandinavia.

Etter hvert ble mange internasjonale ferjeforbindelser åpnet, men med forskjellig ferjedesign. Dan-No Linjen som også sluttet seg til ferjebransjen, åpnet Oslo-Århus ruten med «Holger Danske» på 3,714 grt i 1961.<ref>Color Line, s. 49</ref> Kristiansands Dampsselskap som allerede i 1949 åpnet Kristiansand-Hirtshals med «Jylland» på 824 grt, satt inn en kombinert jernbane- og bilferje, «Skagerrak» på 2,703 grt i 1965 på denne ruten, men mistet det under et forlis 9. september 1966.<ref>Color Line, s. 44 og s. 58-59</ref> Den første DFDS-bilferjen , «Skipper Clement» («Jens Kofoed») på 2,964 grt var bygd av Knud E. Larsen A/S (Knud E. Larsen omkom i en drukningsulykke i 1964, men etterlot seg skipdesignselskapet som forble verdensledende innenfor ferjedesign) og satt inn i Frederikshavn-Oslo ruten i 1965.

Konkurransen på ferjeforbindelsen Oslo-København mellom et dansk og et norsk rederi er av gammel dato, som for eksempel mellom [[DFDS]] og ''[[Norske Københavnlinje]]'' startet av [[Sverre Ditlev-Simonsen]] med «København» på 3,611 grt i 1966. Den var bygd av Knud E. Larsen A/S (Knud E. Larsen omkom i en drukningsulykke i 1964, men etterlot seg skipdesignselskapet som forble verdensledende innenfor ferjedesign). DFDS som hadde brutt med Knud E. Larsen A/S den gang, måtte til [[Italia]] for å finne ekspertise på ferjedesign som svar på den norske utfordreren. De valgte å videreføre designen fra Englandsferjen «England», med «Kong Olav V» og «Prinsesse Margrethe» på 7,956 grt. Ditlev-Simonsen hadde ett skip, mens DFDS satt inn to. DFDS dermed bekreftet sin dominans av denne ferjeruten mellom de to nordiske hovedstedene.<ref>The Ferry, s. 117–120</ref>

I begynnelsen av 1970-årene hadde Danmarksferjen utviklet seg til cruiseferjer med størrelse på mellom 90 og 140 meter. Men rederiene i de skandinaviske landene var allerede tvunget til økonomisk planlegging for å spare kostnadene i høykostnadsland som Sverige og Danmark. Overbygningen ble forstørret og integrert med [[Skrog (skip)|skroget]] så man fikk større kapasitet i lasteevne, og flere fasiliteter for passasjerene. Den første nye norske ''jumboferjen'' var «Peter Wessel» på {{formatnum:15000}} tonn. Den var bygd i [[Öresundsvarvet]] på [[Landskrona]] i Sverige for [[Rederi AB Gotland]] som «Visby» i 1980, den var også den første svenske jumboferjen. «Visby» hadde ingen heldig start, så de solgte den. [[Larvik-Frederikshavnferjen|Larvik-Frederikshavn Ferje]] overtok ferjen som fikk navnet «Peter Wessel» (IV) i 1983.<ref>The Ferry, s. 157</ref>

De firkantede jumboferjene hadde overtatt med ankomsten av «Peter Wessel», med fokus på taxfree shopping, cruiseopplevelser og nattlivsalternativ som bar med fri tilgang på alkoholdrikk. Overnattingsmulighetene ble også bedre med flere kabiner med ledige køyer, hvilken var blitt mulig med den nye designen omkring jumboferjen som er optimalisert for høykapasitet.<ref>Color Line, s. 76</ref> I 1979 ble Frederikshavn-Oslo ferjeruten som var stengt av DFDS i 1973, åpent på nytt av svensk Stena Line med «Stena Saga» på 8,896 grt, og en ferjerute mellom Frederikshavn og Moss var åpent i 1983 med ferjen «Stena Nordica» på 5,679 grt («Prinsessan Christiania» i 1969), med disse etablerte svenskene seg i farten mellom Norge og Danmark.<ref>Color Line, s. 79</ref> Dette skjerpet konkurransen som fulgt til anskaffelsen av den svenske «Visby» i Larvik som «Peter Wessel», og Frederikshavn ble raskt et populært shoppingsted for nordmenn på ferjene fra Norge. ferjereising var blitt en fornøyelsesreise.<ref>Color Line, s. 81</ref>

En sammensmelting av jumboferjen og den større cruiseferjen begynte med østersjøferjen «Silja Serenade» for Silja-linjen på [[Stockholm]]-[[Helsingfors]]-ruten i 1990. Dette førte til en ny generasjon som blant annet hentet mye av inspirasjonen fra den meget omfattende cruisefarten, «Color Fantasy» på {{formatnum:75027}} tonn ble levert til Color Line i 2004.<ref>The Ferry, s. 192–195</ref>

Utover i 1990-årene opplevde ferjerederiene kollaps i taxfree-markedet etter hvert som [[Den europeiske union]] (EU) lagde nye regler for salg av tobakk og alkohol, og konkurranse med billigfly fra såkalte budsjettflyselskaper. I mellomtiden hadde Fjord Line skapt av Rutelaget Bergen-Askøy AS i 1993 startet ferjen mellom Vestlandet og Danmark på nytt, blant annet med den fraktorienterte ferjen «Bergen» på 16,551 grt med størst fokus på frakt av lastebiler som vist seg å være en suksessoppdrift på hva som tidlige var lite lønnsomme ferjeruter.<ref>Color Line, s. 102</ref>[[Fil:SuperSpeed 2.jpg|miniatyr|[[MS «SuperSpeed 2»]] {{byline|Color Line}}]]
[[Fil:MS "Bergensfjord" (2014).jpg|miniatyr|[[MS «Bergensfjord» (2014)|MS «Bergensfjord»]] {{byline|EHRENBERG Kommunikation}}]]

Andre steder som [[Middelhavet]] hadde ferjerederiene gått over til raske ''ro-pax'' ferjer med fokus på høy reisehastighet, så ideen om økt hastighet begynte å manifestere seg i Skandinavia. Color Line var først ut med å innse at man ikke lenger kunne satse på jumboferjene, så raskere ferjer av ''ro-pax'' type ble valgt. De hadde først gjort et forsøk på hurtigbåten, for da de overtok Larvik Line ASA i 1995 overtok de også leiekontrakten på hurtigbåten «Silvia Ana L.» på 7,895 grt fra det uruguayanske rederiet Buquebus. Andre var også hyret som to InCat katamaraner, «Seacat Norge» og «Seacat Danmark» i 1996. Erfaringene med hurtigbåtene underveis til Hirtshals avslørt seriøse svakheter, for lav kapasitet og for høy brenselskostnad. Men de oppdaget hurtigbåtens popularitet på grunn av den korte reisetiden, og den store «Silvia Ana L.» som var meget ettertraktet, avslørt at raske ferjefartøyer er fremtiden.<ref>Color Line, s. 102-104</ref>

For å forkorte reisetiden på korte ferjeforbindelser ville man ha «superraske» ferjer, så Hirtshals-Kristiansand og Hirtshals-Larvik fikk hver sin ferje, «[[MS «SuperSpeed 1»|Superspeed 1]]» og «[[MS «SuperSpeed 2»|Superspeed 2]]». De to ferjene ble levert i 2008, men måtte returneres etter bare to år for å få mer passasjerkapasitet. Med en hastighet på 27 knop forkortes reisetiden så det ikke lenge var behov for overnatting.<ref>The Ferry, s. 211, s. 213</ref>

[[Fjord Line]] har også rute mellom Bergen, Stavanger, Kristiansand og Hirtshals, det er ferjene [[MS «Stavangerfjord»]] og [[MS «Bergensfjord» (2014)|MS «Bergensfjord»]] som trafikkerer ruten.Siden suksessen i midten av 1990-årene hadde Fjord Line blitt et respektabelt ferjerederi som blant annet kjøpt inn overnattingsferjen «Peter Pan»/«Spirt of Tasmania» på 31,356 grt med kapasitet for 1,700 passasjerer og 550 biler under navnet «Fjord Norway» i 2003.<ref>Color Line, s. 115-116</ref> Med dette bli Norge delt i to, Vestlandet til Fjord Line og Østlandet til Color Line. Flere ganger måtte myndigheter intervenere for å hindre monopoltilstander ettersom Color Line gang på gang prøvd å undertvinge seg det vestnorske rederiet, det var direkte konkurranse i 2004-2008 da Color Line satt inn cruiseferjen «Prinsesse Ragnhild». Med tap for begge rederier.<ref>Color Line, s. 137-138</ref> I ettertiden under ny eierskap fortsetter Fjord Line med å gjøre seg gjeldende, ved å støtte seg på danskene, blant annet ved å ha dansk flagg på sine skipene. «Stavangerfjord» og «Bergensfjord» på 31,678 grt var dermed godt egnet for den vestnorsk-danske ferjetrafikken med større reisetid enn på de korte ferjerutene for Color Line. I 2021 satte Fjord Line inn katamaranen [[MS «Fjord FSTR»]] på ruten mellom Kristiansand og Hirtshals, den har kapasitet på 1 200 passasjerer og mer enn 400 kjøretøy.<ref>{{Kilde www|url=https://fjordline.com/nb/p/vare-skip/fjord-fstr|tittel=https://fjordline.com/nb/p/vare-skip/fjord-fstr|besøksdato=2025-01-21|språk=nb|verk=Fjord Line}}</ref> Stena Line etter over førti år legge ned Oslo-Frederikshavn ruten på grunn av Koronapandemien i mars 2020, og jumboferjen «Stena Saga» ble retirert som danskebåt.<ref>[https://www.nrk.no/osloogviken/stena-line-legger-ned-danskebaten-mellom-oslo-og-frederikshavn-1.14952558 «Danskebåten» legges ned]</ref> [[DFDS]] i kontrast avslørt å ha ambisjoner om forurensingsfrie ferjer mellom Oslo og København ved år 2030, den første vil ha navnet «Europa Seaways» om prosjektet fullføres.<ref>[https://www.marinelog.com/passenger/ferries/partnership-aims-to-develop-hydrogen-powered-ferry-for-oslo-copenhagen/ Partnership aims to develop hydrogen powered ferry for Oslo-Copenhagen]</ref> DFDS sin ferje på strekningen Oslo-Frederikshavn-København har siden november 2024 vært eid av Gotlandsbolaget (Alvina Shipping A/S).<ref>{{Kilde www|url=https://www.dfds.com/nb-no/ferge?gclid=e2e4d74adc051a2a716cb0c548e12aef&gclsrc=3p.ds&msclkid=e2e4d74adc051a2a716cb0c548e12aef&utm_source=bing&utm_medium=cpc&utm_campaign=Passenger_B2C_NO_Brand_AR_X_X_Broad&utm_term=pearl%20seaways&utm_content=NO_Brand_AR_X_X_X_Pearl%20Seaways_Broad|tittel=Båtreise med DFDS {{!}} MiniCruise og bilpakker|besøksdato=2025-01-21|språk=nb-NO|verk=DFDS A/S}}</ref> 

=== Ferjer til Tyskland ===
[[File:M S Prinsesse Ragnhild (1966-1980) (5615199971).jpg|thumb|MS «Prinsesse Ragnhild» i Jahre Lines flagg 1966]][[Fil:Color Magic (1).jpg|miniatyr|[[MS «Color Magic»]] {{byline|Jale Jessen/Color Line}}]]Ferjeforbindelsen mellom [[Oslo–Kiel|Oslo og Kiel]] i Tyskland ble startet i 1961 av [[Fred. Olsen & Co.|Fred Olsen]] og [[Anders Jahre]] med ferjen «[[MS Kronprins Harald|Kronprins Harald]]» på {{formatnum:7034}} tonn med kapasitet for 120 biler og 577 passasjerer under Jahre-rederiets farger. Denne ferjen sammen med sin søster «[[MS Prinsesse Ragnhild|Prinsesse Ragnhild]]» fra 1964 var først og fremst bygd og utformet som mindre cruiseskip fremfor passasjerskip med bildekk, så de ble benyttet på cruisereiser i [[Atlanterhavet]] og [[Middelhavet]] om vinteren. Reisende kunne dermed ha en kortvarig cruiseferie om bord på ferjene mellom [[Oslo]] og [[Kiel]].<ref>The Ferry, s. 88–89</ref>

[[Jahre Line]] hadde truffet godt; Norge var et populært reisemål for tyskerne før krigsutbruddet i 1939, og med «det økonomiske miraklet» i Vest-Tyskland kunne tyskerne ha råd for både bilhold og utenlandsreise, som de gjerne kombinerte i sine ferieplanene. De første ferjene kunne bare ha mindre sideporter for bilkjøretøyer, den første bilferjen på ruten er «Kronprins Harald» (II) på 12,752 grt med plass for 400 biler og bare 619 køyer for 960 passasjerer i 1976. Men etter kort tid ble det innsett at flere kabiner og større plass for overnattende reisende var nødvendig, og bilferjen måtte ombygges. ''Jumboferjen'' hadde kommet til ferjebransjen med meget firkantede og funksjonelle design.<ref>Color Line, s. 75</ref>

Jahre Line tok opp utfordringen mot jumboferjen ved å velge cruiseferjedesign i større skala da de bygget «Prinsesse Ragnhild» på 16 332 tonn i 1981 for Oslo-Kiel. Denne cruiseferjen var med sine rene linjer mer storslått enn de firkantede jumboferjene. Alle passasjerer kunne ha egne kabiner med køyeplass for overnatting mellom Oslo og Kiel. Etter det nye rederiet [[Color Line]] overtok Jahre Line i 1990 ble «Prinsesse Ragnhild» ombygd mer lik en jumboferje med 33,6 meter ekstra lengde og dobbel kapasitet, fra 898 til {{formatnum:1862}} køyer og fra 53 til 745 bilkjøretøyer.<ref>The Ferry, s. 166</ref><ref>The Ferry, s. 170–171</ref><ref>The Ferry, s. 176–177</ref>

En sammensmelting av jumboferjen og den større cruiseferjen begynte med østersjøferjen «Silja Serenade» for Silja-linjen på [[Stockholm]]-[[Helsingfors]]-ruten i 1990. Dette førte til en ny generasjon som blant annet hentet mye av inspirasjonen fra den meget omfattende cruisefarten, «Color Fantasy» på {{formatnum:75027}} tonn ble levert til Color Line i 2004.<ref>The Ferry, s. 192–195</ref> Det var ikke første gang impulser fra Østersjøen var hentet til Kielferjen, ettersom Jahre Line kom i kontakt med det finske ferjebyggeverftet Wärtsilä som vist fram «Mariella», den gang verdens største ferje, for besøkerne fra rederiet. Dette fulgt til «Kronprins Harald» levert fra [[Åbo]] i 1987, et 31,112 grt stort skip med kapasitet for 1,440 passasjerer og 700 biler.<ref>Color Line, s. 85-87</ref>

Som «Mariella» vekte «Silja Serenade» oppsikt, og da Color Line overtok Jahre Line overtok de også den sterke interessen mot Finland. Dette fulgt blant annet til flere anskaffelser av annenhåndsferjer som «Silja Karneval» kjøpt som «Color Festival» i 1993 for Oslo-Hirtshals ruten. Med denne innførte Color Line nye standarder innenfor overnattingsferjen fra Norge, og dermed vil interessen for nybygde eksempler bli meget sterk. I 2001 ble Kværner-Maya Yards skipsverftet (tidlig Wärtsilä) kontaktet av rederieieren Olav Nils Sunde som vil ha et par prestisjeskip. Dette fulgt til verdens største bilferje den gang, «Color Fantasy» som beskrives med rette som «et cruiseskip med et bildekk» i 2004 og den litt større «Color Magic» på 75 100 tonn med over ett tusen kabiner i 2007.<ref>Color Line. s. 95-96, s. 124-138</ref>

På ferjeforbindelser med overnatting er ikke de nye raske ferjene satt inn i skrivende stund (2021), for her er det behov for store cruiseferjer. MS «[[MS «Color Fantasy»|Color Fantasy]]» siden 2004 og MS «[[MS «Color Magic»|Color Magic]]» siden 2007 er i trafikk (2021) mellom Oslo og Kiel.<ref>The Ferry, s. 218</ref>

=== Ferjer til Sverige ===
[[File:Color-Hybrid-2020.jpg|thumb|«Color Hybrid» i havn juni 2020]]
Fra [[Sandefjord]] begynte ferjetrafikken i 1960-årene med ferjerutene til [[Sverige]] og senere [[Danmark]]. De fleste rutene fikk relativt kort levetid som sett med Sandefjord-Strömstad i 1964-69, da «Spervik I» var en taxfree-ferje,  inntil Sandefjordsmannen Jan Johansen startet med MS «[[MS «Bohus»|Bohus]]» på 3 ,134 grt vinteren 1986 og med daglige avganger til [[Strömstad]]. ferjeruten ble først drevet under navnet [[A/S Scandi Line Sandefjord-Strømstad Linjen|Scandi Line]]. Trafikkgrunnlaget mellom den vestlige delen av Oslofjordområdet og den svenske Båhuslen er basert på den norsk-svenske [[grensehandel]]en, spesielt siden 1992 da den svenske kronen bli mindre verdt etter den norske etter en [[devaluering]].<ref>Color Line, s. 107-109</ref>

Dette selskapet ble kjøpt opp av [[Color Line]] som både fornyet flåten og økte antallet båter i januar 1999. Inntil da var annenhåndsferjer foretrukket for dagferjesambandet, etter overtagelsen kom jumboferjen til Sandefjord med den tidlige «Peder Paars» fra Danmark under et nytt navn, «Color Viking» med plass for to tusen reisende og 370 biler.<ref>Color Line, s. 112-115</ref>

Nå trafikkerer MS «[[MS «Color Viking»|Color Viking]]» og miljøferjen MS «[[MS «Color Hybrid»|Color Hybrid]]» mellom [[Sandefjord–Strömstad|Sandefjord og Strömstad]]. (2021) I tillegg har selskapet [[Fjord Line]] også ferjeavganger med MS «[[MS «Oslofjord» (1993)|Oslofjord]]» mellom Sandefjord og Strömstad.<ref>{{Kilde www|url=https://lardex.net/gruppe/517|tittel=Ferger|besøksdato=2021-06-01|fornavn=Finn Bjurvoll Hansen-Finn-b Foto og|etternavn=Media|språk=no|verk=lardex.net}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.colorline.no/sandefjord-stromstad/fakta|tittel=Sandefjord - Strømstad {{!}} Fakta og informasjon {{!}} Color Line|besøksdato=2021-06-01|verk=www.colorline.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.fjordline.com/nb|tittel=Fjord Line – reis med ferge mellom Norge, Danmark og Sverige|besøksdato=2021-06-01|språk=nb|verk=Fjord Line}}</ref>

=== Ferjer til Storbritannia ===
[[File:Fjord Norway.jpg|thumb|[[MS Fjord Norway|MF «Fjord Norway»]] i elvemunningen av Tyne fra Newcastle, 2006]]
Tidligere har det vært ferjeforbindelse mellom [[Stavanger]] - [[Newcastle upon Tyne]], og [[Bergen]] - Newcastle upon Tyne. Det var i 1871 passasjerskipsruten mellom Bergen, Stavanger og Newcastle ble åpent av Peter Gabriel Halvorsen, som vedvarte fram til etterkrigstiden med forskjellige rederier og det var der den norske cruisefarten fikk en kort tyvstart med et «flyende palass» med «Britannia» i 1890-91.<ref>Color Line, s. 17-19</ref> Newcastle var «porten til England» fordi alle norsk-engelske skipsruter endt opp der etter hvert som et nettverk av ruter på Nordsjøen ble skapt etter Norges selvstendighet i 1905. Men da etterkrigstiden kom, hadde situasjonen forvandret seg, det bli etter hvert færre skip mellom Norge og England, og de første ferjene som tok biler med seg var ikke annet enn passasjerskip i praksis.

[[Fred. Olsen Cruise Lines|Fred. Olsen Lines]] var dermed ansvarlig for «Nordsjøferjen» sammen med [[Det Bergenske Dampskibsselskab]], men de så etter en standardferje som kunne påta seg mer enn bare frakt av passasjer og biler, dette skulle gi større økonomisk fortjeneste. «Black Watch» og «Black Prince» i 1966 var ferjefartøyer som også kunne fungere som lasteskip, dermed var en ny ferjetype skapt, ''fraktferje'' (cargo/cruise ferry).<ref>The Ferry, s. 112–115</ref> Dette skyldes at det var for lav aktivitet utenom sommerferietiden, og ettersom rask lasting og lossing var viktig, ble pallelast tatt i bruk for første gang. Dette var begynnelsen på containerskipet i nyere tid.<ref>Color Line, s. 54</ref> Fred. Olsen Lines ferjer hadde stor brukspotensialitet fra fruktfrakt til cruisefart og var dermed «overalt» til sjøs, med tradisjonell interiør for reisende.

Men i 1970-årene ble Storbritannia kastet ut i meget turbulente økonomiske tider samtidig som Norge bli et for dyrt ferieland for engelske reisende. Dette fulgt til gradvis tap av interesse for å opprettholde ferjen til England. Et forsøk på gjenopplivelse gikk galt da Fred. Olsen Lines satt inn jumboferjen «Viking Song» fra Østersjøen som «Braemar» i 1986, bare for å oppdage at den kunne ikke opereres trygt på Nordsjøen. «Braemar» på 13,378 grt var dårlig egnet for høy sjø med tunge bølger.<ref>Color Line, s. 74, s. 81-82</ref> ''Norway Lines'' tok opp konkurransen fra 1985 med lik lite hell, med unntak av «Braemar» var eldre annenhåndsferjer tatt i bruk av begge rederier. Fred. Olsen & Co deretter solgt seg ut i 1990. I året 1991 var det dermed bare en ferjerute tilbake under kontroll av Color Line.<ref>Color Line, s. 91</ref>

I slutten avhendet Color Line ferjeruten til Fjord Line i 1998 sammen med jumboferjen «Color Viking».<ref>Color Line, s. 105-107</ref> Siden overtok det danske ferjerederiet DFDS Stavanger-Newcastle ruten i 2006 fra Fjord Line, men bare to år senere kom beslutningen om å legge ned all ferjetrafikk mellom Norge og Storbritannia. De siste ferjene var «Fjord Norway» på 31,356 grt og DFDS «Queen of Scandinavia».<ref>Color Line, s. 138</ref>

=== Utdypende artikler ===
* Liste over [[ferjesamband Norge–utlandet]]
* [[Trafikverket Färjerederiet]] driver majoriteten av bilferjene i Sverige, vanligvis uten avgift. Den mest trafikkerte er [[Hönöleden]] med {{formatnum:6300}} kjøretøy per døgn (2012).
*[[Danskebåt|Danskebåten]]