Redigerer Rettssaken mot Adolf Eichmann (avsnitt)

===Juridiske spørsmål===
Eichmann var den første som ble dømt for [[folkemord]] basert på [[Folkemordkonvensjonen]] og den israelske domstolen var den første som skjelnet mellom folkemord og [[forbrytelser mot menneskeheten]].<ref name="Schabas" />

De fleste internasjonale observatører mente at Eichmann fikk en rettferdig rettssak.{{Sfn|Lippman|1982|s=28}} Samtidens kritikere mente at de israelske domstolenes lovanvendelse var tvilsom på flere punkter.<ref name="Schabas" /> Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter: Han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov av 1950 som ble brukt tilbakevirkende, og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre. Douglas mener samtidig at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige, blant annet angående hans ansvar for holocaust i Ungarn.<ref name="Goda" />
[[Fil:ICTY Legacy Symposium Panel III - William Schabas (cropped).jpg|miniatyr|Den canadiske folkerettseksperten William Schabas (foto 2017) mener rettssaken og dommen står seg ved tilbakeblikk.]]
Den fremstående britiske juristen [[James Fawcett]] (1913-1991) mente at Eichmann ble tiltalt og dømt i et juridisk grenseland der lovene ble strukket langt. Fawcett poengterte at på grunn av den enorme forbrytelsen Eichmann hadde begått er det ikke mulig å konkludere med at det ble begått en urett mot Eichmann. Fawcett ville derfor ikke fordømme rettssaken, men advarte om at sakens unike omstendigheter ikke burde skape [[presedens]]. Den britiske jusprofessoren Dominik Lasok (1921-2000) mente at Eichmann-saken skapte en farlig presedens, særlig fordi det kunne oppmuntre til etterfølgelse i svakere funderte saker.<ref name="Schabas" /><ref>Lasok, D. (1962). The Eichmann Trial. ''The International and Comparative Law Quarterly'' Vol. 11, No. 2 (Apr., 1962), pp. 355-374. https://www.jstor.org/stable/756599</ref>

Spørsmålet om Israels [[jurisdiksjon]] (rett til å dømme) var et hovedtema i debatten om Eichmann-saken. Harvard-professor Oscar Handlin var skeptisk til Israels evne til å gjennomføre en rettferdig prosess, og mente saken bar preg av en hevnaksjon. Handlin mente at Eichmann burde returneres til Argentina og stilles for en internasjonal domstol. Handlin mente også at asylretten var brutt. [[Erich Fromm]] mente Israels lovløse arrestasjon av Eichmann ikke var særlig bedre enn nazistenes forbrytelser. [[Karl Jaspers]], Arendts venn og lærer, mente Eichmann burde overlates til en internasjonal domstol i regi av FN. Jaspers var bekymret for at Eichmann kunne bli oppfattet som en martyr og dermed utløse nytt jødehat. Arendt holdt fast ved Israels rett til å dømme, blant annet fordi de fleste overlevende var borgere av Israel, og staten Israel kunne tale i deres navn.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LIII}}<ref name="Auerbach" /> 

Juristen Jacob Robinson, som assisterte aktor Gideon Hausner, argumenterte med at måten Eichmann var bragt til Israel ikke var relevant for Israels rett til å straffeforfølge Eichmann. I tillegg hadde man ifølge Robinson dårlig erfaring med Argentinas utleveringspraksis, og asylretten gjaldt ikke for personer som søkte beskyttelse i strid med FNs formål og prinsipper. Robinson argumenterte med at Israel hadde jurisdiksjon fordi det i internasjonal rett ikke er noen avgrensing i et lands strafferettslige myndighet. Et avgjørende argument fra Robinson var at enkelte forbrytelser kan straffeforfølges av alle fordi det er en trussel mot menneskeheten (''hostes generis humanis''), for eksempel [[sjørøveri]].{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LIII}}<ref name="Auerbach" /> Robinson argumenterte med at internasjonal rett ikke hadde forbud mot bestemmelser med tilbakevirkende kraft, fordi den av natur er basert på presedens (engelsk: ''customary law''), snarere enn lovgivning. Straffelov basert på nedarvet sedvane hadde heller intet klart forbud mot tilbakevirkning ifølge Robinson. Robinson argumenterte med at på den tiden handlingen ble begått måtte alle vite at gjerningene var kriminelle.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=LV}}

Den norske advokaten [[Johan B. Hjort]] og jussprofessor [[Edvard Hambro (1911–1977)|Edvard Hambro]] mente at pågripelsen i Argentina og rettssaken i Jerusalem var i strid med folkeretten, blant annet fordi staten Israel ikke eksisterte da forbrytelsene ble begått. Forfatter og journalist [[Ragnar Kvam]] var oppbragt over disse formelle innvendingene, som Kvam karakteriserte som selvrettferdig «skolemesterreaksjon». I Norge var vurderingene stort sett at rettssaken var legitim.<ref name="Johansen2006" />

Folkerettseksperten [[William Schabas]] konkluderte i 2013 at dommen mot Eichmann stod seg ved tilbakeblikk. Schabas mente dommen var rettsskapende ved sin analyse av vanskelige juridiske problemstillinger.<ref name="Schabas" /> [[Deborah Lipstadt]] skrev i 2011 at spørsmålet om tilbakevirkende kraft ble avklart i Nürnbergprosessen.<ref name="Gordon" />

====Ekstraterritoriell og universell jurisdiksjon====
Forbrytelsene Eichmann ble tiltalt for skjedde utenfor Israel, før Israel ble etablert og ofrene var ikke israelske borgere. Dette berører blant annet spørsmålet om ekstraterritoriell [[jurisdiksjon]]. Innenfor folkeretten innebærer det at en stat har jurisdiksjon over handlinger begått av en utenlandsk borger, og utenfor statens grenser dersom ofrene er statsborgere eller dersom handlingene er angrep på staten selv. Ekstraterritoriell jurisdiksjon kan også gjelde for handlinger begått av egne statsborgere utenfor statens territorium (såkalt [[personalhøyhet]]).{{Sfn|Lippman|1982|s=19}}

Aktor og dommerne la til grunn at de jødiske ofrene under holocaust i praksis kunne betraktes som borgere av Israel. Den amerikanske juristen [[Matthew Lippman]] var senere kritisk til dette, fordi det legger rase eller etnisk tilhørighet til grunn for beskyttelse under folkeretten. Ifølge Lippman bryter dette med prinsippet om at rettigheter er knyttet til individet og ikke etnisk gruppe. Det kan ifølge Lippman føre til at statene søker å utvide sin makt, og det er praktiske problemer med å fastslå en persons etniske tilhørighet.{{Sfn|Lippman|1982|s=30}} 

Israels Høyesterett la i hovedsak [[universell jurisdiksjon]] til grunn.{{Sfn|Lippman|1982|s=30}} Folkemord var anerkjent som forbrytelse under folkeretten, og de israelske domstolene mente derfor at de kunne legge til grunn universell jurisdiksjon.{{Sfn|Lippman|1982|s=23}} Universell jurisdiksjon hadde lenge vært akseptert og håndhevet for visse typer internasjonale eller transnasjonale forbrytelser (som [[sjørøveri]]), mens Eichmann-saken var det første tilfellet brukt om overgrep mot sivilbefolkningen.<ref name="Schabas" /> Deborah Lipstadt mener at saken mot Eichmann var en riktig anvendelse av universell jurisdiksjon.<ref name="Gordon" /> Israel kunne ikke (som alternativ til universell jurisdiksjon) legge til grunn at forbrytelsene var begått i utlandet mot landets borgere (personalprinsippet) eller at det handlet om beskyttelse av landets vitale interesser (beskyttelsesprinsippet).<ref name="Stigen" /> 

Få bestred Israels rett til å straffeforfølge Eichmann, og Tyskland ønsket ikke Eichmann utlevert. Israels bortføring av Eichmann fra Argentina anses som klart brudd på Argentinas suverenitet i strid med folkeretten.<ref name="Stigen">{{Kilde artikkel|tittel=Universaljurisdiksjon – en kritisk analyse|publikasjon=Tidsskrift for Rettsvitenskap|url=https://www.idunn.no/tfr/2009/01/universaljurisdiksjon_-_en_kritisk_analyse|dato=2009|fornavn=Jo|etternavn=Stigen|serie=01|språk=no-NO|bind=122|sider=1–46|issn=1504-3096|besøksdato=2021-04-05}}</ref> Lipstadt fremholder at Eichmann oppholdt seg ulovlig i Argentina under falskt navn og han hadde medvirket til forbrytelser som Argentina hadde fordømt.<ref name="Gordon" />

Den amerikanske jussprofessoren Nicholar Kittrie mente at saken er tvilsom som presedens fordi Eichmann ble bortført ulovlig fra Argentina, og fordi saken ikke ble ført for en internasjonal domstol. Kittrie fremholdt i 1964 at Eichmann-saken viste behovet for en internasjonal straffedomstol. Dommer [[Michael Musmanno]] mente at det var en av historiens viktigste rettssaker og mente det ville være en alvorlig unnlatelsessynd å ikke gjennomføre saken.<ref name="Schabas" /> Den britiske obersten og jussprofessoreren G.I.A.D. Draper skrev i 1962 at Israel burde være stolt av hvordan de gjennomførte rettssaken.<ref name="Draper" /> Draper arbeidet blant annet i den militære påtalemakten.<ref>Death of Colonel G.I.A.D. Draper, O.B.E. (1989). ''International Review of the Red Cross'', 29(271), 371-372. doi:10.1017/S0020860400074556</ref> Den tyskfødte britiske jussprofessoren Georg Schwarzenberger fremholdt at Tyskland og Argentina ikke ville straffeforfølge Eichmann, og at det derfor var riktig av den israelske domstolen å ta ansvar for å håndheve elementær rettferdighet. Schwarzenberger mente at både rettssaken og dommen oppfyller kravene i folkeretten og forventninger til siviliserte land.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Eichmann Judgment: An Essay in Censorial Jurisprudence|publikasjon=Current Legal Problems|doi=10.1093/clp/15.1.248|url=https://doi.org/10.1093/clp/15.1.248|dato=1962-01-01|fornavn=Georg|etternavn=Schwarzenberger|serie=1|bind=15|sider=248–265|issn=0070-1998|besøksdato=2021-06-16}}</ref>

====Tilbakevirkende kraft====
Det har vært stilt spørsmål ved om Eichmanns arbeid for naziregimet 1938–1944 var eksplisitt forbudt etter folkeretten på den tiden. De israelske domstolene la til grunn at Eichmann visste at han medvirket i en forbrytelse: Eichmann ødela dokumenter, flyktet fra Tyskland og hans forklaring i retten underbygget dette i domstolens øyne. Den amerikanske juristen Matthew Lippman mener at det i samtidshistorien er mange eksempler på at denne typen forfølgelse av minoriteter har vært ansett som legitimt, naturlig og nødvendig, og at domstolens premiss derfor var tvilsomt.{{Sfn|Lippman|1982|s=31}}

====''Superior order''====
Domstolen avviste forsvarets argumenter at Eichmann utførte statshandlinger basert på ordrer ovenfra (engelsk: ''superior order''). Dette var særlig begrunnet med presedens fra Nürnbergprosessene, og at Eichmann var medlem av en kriminell organisasjon i nazistaten. Dersom Nürnberg-tribunalene hadde akseptert superior order ville det vært nesten umulig å dømme noen for naziregimets forbrytelser. Lippman skriver at det blir et spørsmål om grad av ansvar, der personer (for eksempel Eichmann) som planla, utformet og satte i verk forbryterske tiltak bør stilles til ansvar.{{Sfn|Lippman|1982|s=32}}

====Senere utvikling====
Ved saken mot [[Duško Tadić]], en bosnisk-serbisk politiker i 1997, ved [[Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia]], henviste dommen til Eichmann-saken og la til grunn at nasjonsgrenser ikke kan være en beskyttelse for den som har overtrådt de mest elementære menneskeretter. Dermed må statlig suverenitet vike i saker hvor forbrytelsene sjokkerer selve menneskehetens samvittighet. Tyskland var et av de første landene som innførte universell jurisdiksjon (det vil si uavhengig av hvor forbrytelsen skjedde og uavhengig av personens statsborgerskap) for folkemord og krigsforbrytelser.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Haagdomstolen og Tadic-dommen|publikasjon=Lov og Rett|url=https://www.idunn.no/lor/1999/11/haagdomstolen_og_tadic-dommen|dato=1999|fornavn=Erling|etternavn=Moss|serie=11|språk=no-NO|bind=38|sider=660–667|issn=1504-3061|besøksdato=2021-04-05}}</ref> Flere land har innført universell jurisdiksjon for folkemord på samme måte som de to rettsinstansene i Israel gjorde i Eichmann-saken.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting the crime of genocide: The role of national courts, international criminal tribunals and the international court of justice|publikasjon=Nordic Journal of Human Rights|url=https://www.idunn.no/ntmr/2003/02/prosecuting_the_crime_of_genocide_the_role_of_national_courts_international|dato=2003|fornavn=Andreas|etternavn=Zimmermann|serie=02|språk=no-NO|bind=21|sider=179–194|issn=1891-814X|besøksdato=2021-04-05}}</ref>