Redigerer Norge (avsnitt)

==== Medlemskap ====
Norge har søkt tre ganger om medlemskap i [[den europeiske unionen]] (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.<ref name="Saglie"/>

Den første søknaden i 1962 ble stanset av [[Frankrike]]s president [[Charles de Gaulle]] da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|en folkeavstemning i 1972]] da 53,5&nbsp;% av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2&nbsp;%.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/kortnavn/euvalg/eu_norge.html|tittel=Folkeavstemningene om EU og EF. Fylkesvis|besøksdato=2020-08-10|verk=www.ssb.no}}</ref>

Det ble en [[Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|ny folkeavstemning i 1994]] etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. Valgdeltakelsen var på 89&nbsp;%.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_c235.pdf|tittel=Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU|side=49}}</ref> Bare {{formatnum:126806}} stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2&nbsp;% flertall for å avvise medlemskap.<ref>ssb.no: [http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_c235.pdf Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU], besøkt 1. april 2012</ref> EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap.<ref name="Saglie" /> 

I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet [[Sp]], [[KrF]], [[SV]], [[Venstre]] og [[RV]]; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt i slutten av 1980-årene, [[Carl I. Hagen]] gikk etter hvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. [[Gro Harlem Brundtland]], leder av [[Arbeiderpartiet]], ventet lenge med å gi til kjenne sitt syn og sin anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap, og begrunnet standpunktet. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer.<ref name="Saglie" />